Mine innlegg

Stolt

Glad

Sint

Redd

Irritert

Frustrert

Oppgitt

Manisk

Deprimert

Høy på livet

 

Ja, her har du meg. En helt vanlig dag. Eller skal jeg si en helt vanlig time! Et evig tankekjør og humørsvingninger fra en annen verden. Jaget etter det perfekte liv, etter å passe inn i samfunnets A4 boks, tar livet av meg.

 

Jeg flyr hit og dit. Holder meg i aktivitet. Prater med alle, smiler og ler. Det som skjer siden, er det ingen som ser. Og sånn skal det være.

 

Men så i et sekund, forsvinner mitt smil. Tankene tar over og jeg rammes av panikk. Ikke nå, ikke enda. Vent, til jeg er alene. I bilen på tur hjem, da kan analyseringen og kaoset begynne.

 

Sa jeg for mye, eller sa jeg noe galt? Det blikket hun sendte, var det normalt? Hva tenker de om meg som presser meg på? Som vil oppnå noe, få folk til å forstå. Den buksa jeg hadde, gjorde den meg feit? Eller var antrekket mitt faktisk ålreit?

 

Alle de spørsmål som lurer seg på, gir meg lyst til å stoppe opp nå. Jeg er ikke noe, bør stenge meg inne. Eller aller helst, bare forsvinne.

Jeg klarer aldri å venne meg til det

Den altoppslukende følelsen av tomhet som kommer kastende over meg på kveldstid

Følelsen av håpløshet kryper sakte oppover armene mine

Før den ender som et metallhalsbånd rundt halsen min

Drar meg ned i dypet hvor djevelen venter

 

Som oftest lar jeg meg rive med

Det er som om jeg mister all kraft og blir handlingslammet

 

Men jeg vil ikke, ikke denne gangen

Du har frarøvet meg så mange år av livet mitt

Nå er det min tur til å seire, til å leve

Jeg vil lære, prøve og utforske

Men jeg er redd for å feile, redd for å miste grepet

Redd for å spørre om dumme ting, redd for at dere skal le av meg

 

Jeg er voksen nå, det er jeg som er sjef i mitt eget liv

Men hvor er bruksanvisningen min?

Jeg savner en brukermanual å slå opp i!

En fasitbok som sier meg hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal opptre i forskjellige situasjoner

Det finnes ikke har jeg fått fortalt

 

Så da må jeg bare stå i det

Ta en dag av gangen og håndtere ting etterhvert

Det er bare tanker og følelser

De tar ikke livet av meg

De gjør meg sterkere

Hvorfor så du meg ikke?

Jeg lengtet etter vennskap

Etter aksept og å bli godtatt

Jeg strakte ut en hånd

Strøk deg på kinnet

Du skjøv meg unna

Kalte meg klengete og avhengig

Ba meg gå ut å leke med de andre barna

 

Skjønte du ikke hva som skjedde?

Eller valgte du å lukke øynene?

Jeg rakte opp hånden og ba om hjelp

Gjorde meg dummere enn jeg var

Bare for å få litt av din tid

Bare for å bli sett

 

Hvorfor måtte jeg gå gjennom barneskolen alene?

Være ensom i en klasse bestående av 20 barn?

Du og dine kollegaer var voksne

Jeg ropte om hjelp, inni meg

Jeg var den rolige jenta som satt alene i friminuttet og leste bok

Trodde dere virkelig jeg satt alene fordi jeg ville?

 

Et par ganger øynet jeg håp

Det ble kalt inn til møter

Med både barn og foresatte

Men resultatet ble det samme hver gang

Jeg var «overfølsom» og «dramatiserende»

Jeg måtte ta meg sammen og overse ertingen

Det var hele tiden JEG!

 

Hva med de? Hva med mobberne?

Hva med årsaken til angsten min?

Hvorfor var det meg det var noe galt med?

Dere videreførte egentlig budskapet mobberne sendte

Ga meg bekreftelsen jeg «trengte»

Det var meg det var noe galt med

Jeg som måtte endre meg

 

Vet du hva? Takk!

Takket være årene på barneskolen og opplevelsene jeg hadde der, sitter jeg nå med en stor klump i halsen

Jeg er bekymret for mine to små

Som om få dager skal på innskriving på skolen

Jeg krysser fingrene og håper for alt i verden at lærerne her ikke er like trangsynte som dere var

 

La mine barn bli sett og hørt

Så de kan minnes årene på skolen med et smil om munnen og tørre å besøke hjemplassen sin dersom de flytter herfra i fremtiden

Jeg er heldig jeg, som får gå hjemme på Statens bekostning. Som får sove så lenge jeg vil hver dag. Som får late meg og gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil.

 

Jeg er heldig jeg, som ikke har andre folk å forholde meg til på dagtid. Som er fri og frank fra jeg har levert guttene i barnehagen og til de hentes igjen. Som kan legge meg å sove midt på dagen om jeg vil!

 

Vet du hva? Jeg synes du er heldig!

Du som våkner lettere panisk i det vekkerklokka ringer kvart på 6. Som må løpe gjennom dusjen mens veslejenta sitter og gjør sitt fornødne på do. Du som har armer som en blekksprut. Som smører matpakke mens du pusser tennene og i tillegg pakker både veske og barnehagesekk.

 

Du som haster i vei til barnehagen allerede før du har vært oppe en time. Som kommer heseblesende inn på kontoret ditt i god tid til klokka 8. Til tross for at du bor drøye 5mil unna jobben, er du bestandig ute i rett tid. Rekker til og med en kaffekopp før du begynner på dagens arkiveringsbunke.

 

Hele dagen sitter du der, jobber iherdig. Har kontakt med mennesker, både kunder og andre kollegaer. Du er en del av noe, du bidrar til samfunnet, spiller en rolle. Kanskje har dere felles lunsjpause, hvor du og din kvinnelige kollega ler høflig av den tørre vitsen Anders dro. Til tross for at dere har hørt den mange ganger før.

 

Så i det klokka nærmer seg halv fire tikker det inn ei melding på telefonen din. «Kan du hente i barnehagen? Overtid på meg.»

Et raskt blikk bort på sjefen gir deg forståelsen du trenger. Et kvarter senere tar du jakken over skulderen og veska i hånden og haster hjemover. Parkerer ved barnehagen like før stengetid, og får med deg vesla mer eller mindre velvillig hjem.

 

Vel hjemme blir det hurtigmiddag nr1, pølse i brød, sånn at dere rekker dagens korøvelse. Heldigvis slipper du å tenke på kveldsmat, for det får ungene etter øvelsen. Korøvelsen foregår så klart i nabobygda så nå er det tid for enda mer kjøring, heldigvis er det bare en dag i uka tenker du kanskje. Klokken halv åtte stuper dere inn utgangsdøra hjemme. Nå er det rett på badet, på med pysj og pusse tenner.

 

Snuppa i seng og du godt plantet i sofaen. Vel vitende om at dette er livet og at det ikke er noe problem å få dagene til å gå.

 

Et par gater bortenfor dere bor vi. Jeg har all verdens tid til rådighet. Jeg vil så mye, men klarer så lite. Det lille jeg gjør, koster mer enn de fleste får se. Da er det lett å dømme, dra konklusjoner uten å vite fakta.

 

Jeg skulle gitt mye for å fått leve i tidsklemma. Jeg vil også ha en jobb, være en del av noe, være sosial. Bety noe for andre enn bare familien min.

 

Vel det siste er ikke helt sant, jeg betyr mye, for mange. Og jeg har en jobb. En seig, hard og tidkrevende jobb som nekter å si meg opp. Som tar alle mine krefter og all min tid. En jobb jeg må stå i, dersom jeg noensinne skal få muligheten til å prøve meg ut i arbeidslivet igjen.

 

Jobben min er å bli frisk. Lære meg å lytte til kroppen. Ta vare på meg selv og familien min. Lære meg å leve, på nytt, i sakte tempo. Lære meg å høre, se og føle. Tørre å kjenne på følelsene, tørre å være meg selv å ta plass. Vite at jeg fortjener min plass her på jorden. Jeg fortjener omsorgen jeg får fra mine venner og jeg er god nok, som jeg er!

 

Så kanskje burde vi alle, sette mer pris på hva vi har. Slutte å sammenligne oss med hverandre, for lite vet vi hva som skjer bak lukkede dører.

 

Takk for at nettopp DU viste meg noe viktig ved livet! Alle har vi hver vår jobb og vi gjør så godt vi kan <3

 

Snapchat-5677875203693835811

Den siste ukens hendelser har virkelig fått meg til å innse ett og annet. Det som skulle være en helt enkel, standard ryggoperasjon har nå vist seg å være mitt livs helvete. Ikke fordi noe gikk galt under operasjonen på mandag, neida alt gikk etter planen. Nevrokirurgen fant ryggmargen og fikk kuttet der han skulle, men tiden etterpå har vært alt annet enn moro.

 

Jeg visste jo at man kunne føle seg uggen og utilpass et par dager etter operasjonen og at ryggen ville være stiv og vond. Men at jeg ville oppleve smerter som sendt fra helvete, DET var jeg ikke forberedt på.

 

Fastlegen min var i utgangspunktet imot operasjonstidspunktet, hun mente jeg burde få opp vekta sånn at jeg var bedre rustet til rekonvalesensen. For i tiden fremover er det ikke bare organene mine som trenger næring, kroppen må også ha krefter til å hele seg selv.

Dum som jeg var, lyttet jeg IKKE til henne. Jeg mente selv jeg var i god form og var bare glad for å få operasjonen overstått.

 

Vel, nå nesten en uke etter operasjonen kommer jeg krypende til korset og må bare innrømme; jeg tok feil! Kroppen min var/er absolutt ikke sterk nok til dette! To liggedøgn på sykehuset ble til fire, hvorav jeg hadde væske/næring intravenøst frem til jeg ble utskrevet. Har utviklet blåmerker både på lår/hofter og rygg etter å ha ligget i senga. Spinalhodepine på fjerde døgnet og fremdeles kvalm/uggen. Er oppe en liten time av gangen før jeg må finne senga igjen. Null matlyst, og det meste som kommer inn, finner fort veien ut igjen.

 

Hadde jeg takket ja til denne operasjonen dersom jeg visste det jeg vet nå? Definitivt ikke!

 

I går var jeg og min mann en liten tur til Melhus for en avtale med den psykiatriske sykepleieren, og det ble en lite trivelig opplevelse. Jeg spydde ti ganger på et par timer og gjennomførte samtalen liggende på gulvet på kontoret hans! Hvor mange ganger vi måtte stoppe på turen hjem så jeg fikk spy, det aner jeg ikke.

 

Hipp hurra for stahet som på død og liv skal trosse fagfolkenes råd! (IRONI!!!)

 

Når jeg kommer meg til hektene igjen vil jeg gjøre alt jeg kan for å begynne å glede meg over mat, for dette er virkelig ikke en fremtid jeg ønsker!!!

Screenshot_2016-02-04-22-03-54

Har du tenkt på hva som kreves for at DU skal få kjøre på fine, bare veier hele vinteren? Hvor mange timers arbeid det ligger bak en snøfri E6 i Sør-Trøndelag vinteren gjennom? Hvor mye mannskap og utstyr som står parat til å hive seg ut på veien tvert snøen melder sin ankomst? Eller er du blant de som stadig irriterer deg over å måtte havne bak en av de pokkers, treige brøytebilene som «aldri» slipper forbi trafikken? Kanskje er du blant de som ringer kommunen eller SVV for å klage på dårlig brøyting eller glatte veier?

 

Her en kveld var alt duket for en fin kjærestekveld, ungene var lagt og matlagingen var godt i gang. Og så kom telefonen: Det styggsnør på E6 igjen! Mao nok en brøyterunde på min kjære, og vips var settingen på kjøkkenet byttet ut fra denne:

Screenshot_2016-02-04-22-03-29

Screenshot_2016-02-04-22-03-41

Ingen tid til mat, bare å hive på kaffen og komme seg ut døren.

Kravene på veiene her omkring er ganske så strenge med tanke på friksjon, E6 for eksempel skal til enhver tid være bar, mao ingen snø og ingen is. Bak ethvert tiltak som gjennomføres ligger det nøye vurderinger, de har strenge regler å forholde seg til både med tanke på tidsintervaller, salting, grusing, brøyting og ikke minst preventivt arbeid.

 

For en drøy måned siden var det jul, og de aller fleste ønsket nok å tilbringe tid med venner og familie, kanskje reise bort på hytta eller et annet sted. Vi er ikke noe annerledes vi heller, innerst inne hadde vi nok håpet på ei stille og rolig jul på hytta i ro og fred. Men akkurat denne jula var det vår tur til å ha vakt. Det betyr at vi til enhver tid måtte ha oversikt over værmeldingene og alle turer «vekk fra hjemmet» måtte være nøye gjennomtenkt. Det er ikke noen krise og ikke noe vi klager over. Men tenk gjerne litt på hvem som sitter i de «helsikes» lastebilene dere møter langs Norges veier og tenk på hvor viktig jobben de gjør er for oss alle. Og ikke minst, det er ikke den ene sjåføren du havner bak som er skyld i at du kommer fem minutter for sent til jobben din. Hadde det ikke vært for ham eller henne, er det ikke sikkert du hadde kommet fram i det hele tatt.

Screenshot_2016-02-04-22-04-05

Over hele Norge er det mange familier som legger planer på is i tilfelle en i familien plutselig må ut på jobb. I firmaet som min mann er ansatt i, femdobles arbeidsstokken vinterstid. Det kreves en del utstyr og enda mer mannskap for å møte kravene som er satt. Og uansett hva som gjøres eller hvordan det gjøres, blir det aldri bra nok for alle. Noen mener det saltes for mye, andre for lite. Noen mener salting skulle vært helt forbudt og enkelte bilister skjeller ut brøytesjåførene bare så øra flagrer. Men tror du virkelig det er opp til hver enkelt sjåfør å bestemme om det skal saltes eller ikke? Tror du ikke det kommer retningslinjer og regler fra høyere hold? Og når folk ønsker å kjøre med samme kjørestil sommer som vinter, så må det jo tiltak til. For det er visst ikke snakk om å vise hensyn og kanskje slakke på farten når vi er midtvinters. Er veien svart, så er det klampen i bånn. Jeg lurer på hvor mange dager det hadde gått før vi hadde fått den første alvorlige ulykken på E6 dersom vi nå skulle gått tilbake til hvite, normale vinterveier?

Screenshot_2016-02-04-22-04-24

Så vær så snill, vis litt hensyn. Traktoren eller lastebilen ligger ikke der for å gjøre deg forbannet, men derimot for å forbedre din kjøreopplevelse og øke sikkerheten din langs veien. Grunnen til at han eller hun ikke svinger til side for å slippe forbi trafikken hver gang det danner seg litt kø, er at for å holde tidsfristene og få flyt i snøryddingen må de holde hjulene i gang. Dersom de ikke får fjernet snøen fort nok eller det blir glatt fordi de var for sent ute med å salte, ventes sanksjoner. Og det er ikke snakk om en tusenlapp eller to, men gjerne på titusenvis av kroner!

Er du klar over hvilke oppgaver som kommer i tillegg til å fjerne snøen og salte veiene? Brøytestikker må resettes, busskur må måkes fri for snø, trafikkskilt må være snøfri og godt synlige (innen 24t etter endt snøfall), blandeanlegget må vedlikeholdes, rengjøres og etterfylles. I tillegg må et par av bilene strippes for utstyr med jevne mellomrom for å kunne brukes til transport av grus og salt, når lagrene nærmer seg tomme. Alt dette er oppgaver som jeg og du ikke ser, men som tar mye tid og ressurser for å gjennomføre. La oss sette pris på jobben brøytemannskapene utfører istedenfor å forbanne de nord og ned! De er her for en grunn!

 

Screenshot_2016-02-04-22-04-14 Og sist, men ikke minst, vis omtanke i trafikken. Vi lærte alle å kjøre etter «HAV» prinsippet: Hensynsfull – Aktpågivende – Varsom! Prøv det, det er ikke så dumt 😉

 

Takk for at du tok deg tid til å lese, bruk gjerne kommentarfeltet til å si din mening om saken, men vær saklig og unngå personangrep!

 

(alle bilder av lastebiler og annet utstyr er lånt fra Jostein Jarl Grus og Gras, ved fotograf Vegard Dammen)

Når kroppen søker hvile

Og verden går til ro

Da er det godt å vite

At du og jeg er to

 

Sammen kan vi vinne

Bekjempe alle kamper

Og ingen mer vil finne

Det vannet som fordamper

 

Stien den er smal

Og veien lang å gå

Mulig vi er gal

Men vi vil kjøre på

 

Mange står alene

Men det gjør ikke jeg

Den tryggheten jeg føler

Vil alltid følge meg

 

Tro meg når jeg sier

At jeg vil kjøre på

Du behøver ikke tvile

For dette her skal gå

You scream, I yell

I yell, you cry

You cry, I dry your tears

I can see fear in those innocent eyes

I can see feelings no kid ever should know about

 

But I see so much more

I see love, joy and happiness

I see myself in you

I want to protect you

Just want to hold you tight so no one can harm you

 

I see the future in you

 

And when I tuck you in at night

You’re holding me tight

Squeezing your small arms around my neck

Telling me how much you love me

 

Mummy please don’t leave, I need you

And there it is

The reason why I’m still here

The reason I get up from bed every morning

 

I want to be here for you

Follow each step you take

 

In a couple of months a new chapter starts

For all of us

You’re a big boy now

No more kindergarden

No more nappies to change

No more playing around all day

 

You’re starting school

And with school comes new challenges

You’ll have to learn to read, write and do maths

You’ll have to be more independent

Getting to know new people

 

Please baby boy, I pray for you

I hope you get along with your classmates

I hope your teacher sees you

I hope you will be safe at school

That no one picks on you

Or make jokes about your size or the way you speak

I do hope you don’t have to go through the same hell I did when I was your age

 

But most of all

If anything happens

Know I’ll be here for you

Every day and night

Through good and bad days

Because I am your mother

And i love you

To the moon and back

 

Screenshot_2016-02-01-23-48-05

Du sier jeg må ta meg sammen, at du ikke ser at jeg prøver. Du sier det er på tide å bli voksen nå, å ta et valg. Velge framtid foran sykdom. Du sier jeg mangler motivasjon. At jeg er full av negativitet.

 

Vær så snill å forstå!

 

Det handler ikke om manglende motivasjon. Ei heller mangelen til å være glad. Jeg er glad, eller, jeg ønsker å være glad. Jeg ønsker å ha et godt liv med familien min. Føle meg vel i min egen kropp. Leve, og ikke bare eksistere.

 

Men jeg er redd, livredd! Jeg må kaste meg ut i noe nytt. Jeg må gi slipp på all kontroll, finne nye måter og håndtere livet på. Jeg må omskoleres. Lære å leve på nytt.

 

Det er skummelt det!

 

Jeg må innse at tallene på vekta er kun det, tall. Jeg må slutte å basere mitt syn på verdien av meg selv, på bakgrunn av kroppen min. Klær er klær og kropp er kropp.

 

Jeg vet det, jeg er smertelig klar over alt jeg har gått glipp av. Alle gleder jeg har nektet meg selv å føle. Alle opplevelser jeg har takket nei til, fordi monsteret på innsiden nektet meg å være lykkelig. Fordi jeg måtte gjøre meg fortjent til alt, ved å sulte meg, overtrene eller skade meg selv.

 

Det er feil, så innmari feil. Jeg vet det, men jeg er fastlåst! Jeg har endt opp i et blindspor. Mitt eget spor som har blitt til gjennom 18år av feilnavigering. Hvordan i all verden skal jeg finne rett vei?

Jeg ønsker meg tilbake. Jeg vil finne veien som går til livet!

 

Så vær så snill å forstå, det er verken manglende motivasjon eller viljestyrke. Det er frykten for det ukjente, for å kjempe en kamp uten garanti.

 

Ikke forlat meg, jeg skal kjempe. Jeg prøver mitt beste, hver dag. Selv om du ikke ser framgangen, så er den der. Det går kanskje ikke så fort, men det går i riktig retning.

 

«Hurry up and wait so close but so far away.

Everything that you’ve always dreamed of.

Close enough for you to taste but you just can’t touch.»

(Jordin Sparks – One Step At A Time)