Jeg får ikke sove. Tankene kverner og holder meg våken langt inn i de sene nattetimer. Om få dager er tiden inne. Jeg er kampklar, men livredd. Motivert, men fortapt. Jeg skal i krig, mot min beste venn og verste fiende. En venn som har frarøvet meg mye. Både venner, familie, skole og jobb har jeg mistet som følge av dette vennskapet. Et vennskap som krever så mye av meg at det ikke er rom for noe annet. Selv barna mine havner i andre rekke.

Min mann sa, litt før jul, noe som fikk meg til å tenke; du må ta et valg, spiseforstyrrelsen eller familien din?

De aller fleste av dere vil nok tenke at dette er et enkelt valg, og jeg skjønner begrunnelsen. Men for meg er det ikke så enkelt. For meg er anoreksien, min indre siamesiske tvilling. En som har vært der så lenge jeg kan huske. Som har støttet meg i tykt og tynt.

Jeg er på vei inn i operasjonssalen hvor vi to skal skilles, men jeg er min egen kirurg og prognosene er høyst usikre. Jeg føler at vi deler organene som holder oss i live, og jeg er usikker på om jeg klarer å leve uten henne. Hun er en del av meg, min identitet, og jeg er redd for å bli alene. Jeg er redd hun vil etterlate et tomt, dypt hull inni meg jeg ikke får sydd igjen. Hun har vært min følgesvenn i så mange år, hjulpet meg gjennom motgang og støttet meg i medgang. Og nå, helt plutselig, må hun vekk.

Jeg skjønner hvorfor, og jeg er enig i det, for i det siste har hun forandret seg. Hun har blitt større og tar mye mer plass.
Som en ondartet svulst suger hun livet ut av meg, frarøver meg mine gutters barndom og min families fremtid. Visker ut milepælene i livet deres og erstatter de med sorte felt.

Kan man klare å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse som har styrt meg 2/3 av livet? De lærde strides, og noen hevder faktisk at det er mulig å bli helt frisk.
Jeg velger å ha litt mer realistiske mål. Og dersom denne kampen kan bidra til at jeg klarer å holde henne i sjakk og ha et godt liv med min mann og våre to gutter, så er det verdt det. Da skal jeg kjempe med nebb og klør!

 
Jeg har fått tilbud om behandling på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Stjørdal og blir innlagt der mandag 13.februar. Da er planen at jeg skal være der i fire uker og så gjøres det vurderinger underveis for veien videre.

 
I den perioden blir det gutta som styrer hjemme, og jeg skal fokusere fullt og helt på min oppgave. Noe som i seg selv kan by på en utfordring, da jeg er vant til å ha full kontroll over alt som skjer hjemme.
Nå må jeg overlate alt ansvaret for skole, mat, hus og barn til Jon Ståle… Jeg er ikke i tvil om at han klarer dette vel så bra som meg, men uvant blir det nok, for oss begge…

Ønsk oss lykke til, så hører dere snart fra meg igjen…

Positivitet og optimisme; så vanskelig, men så utrolig viktig!

 

Jeg har jo tidligere skrevet om humørsvingningene mine, eller den følelsesmessige berg og dalbanen,  som jeg liker å kalle det. Det at jeg aldri er midt på treet, men bestandig er veldig glad eller veldig trist, er noe som er slitsomt. Jeg føler alt mye sterkere enn jeg “burde” og sliter med å føle og tenke samtidig. Så jeg overanalyserer og overreagerer i en del tilfeller. Det er den ene siden av saken.

 

Den andre er at jeg er (nesten) hele tiden negativ. Jeg tolker alt folk sier og gjør i verste mening og sliter med å tenke rasjonelt i “gjerningsøyeblikket”. Klarer aldri å glede meg fult og helt over noen ting. Ser ikke hva jeg gjør her i livet som er bra, eller hva jeg faktisk betyr for mine nærmeste. Det jeg tenker mest på er hva jeg ikke gjør, hva jeg går glipp av. Alt jeg skulle ønske jeg klarte, men ikke kan nå pga helsa.

 

I de siste dagene har jeg fått tilbakemeldinger fra mine nærmeste som har satt ting litt i perspektiv for meg. Jeg begynner å innse at det slettes ikke er noen dans på roser å omgis en person som utstråler negativitet.

De fleste kjenner vel uttrykket som er noe sånt som dette; “gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Vel, kanskje er ikke gresset så verst her heller, bare jeg husker å vanne det innimellom? Og kanskje slipper sola inn til oss også, dersom jeg vasker vinduene?

 

Dette ble jo meget billedlig forklart, men jeg regner med dere skjønner hvor jeg vil. Som min kjære nettopp sa til meg; “hva hjelper det om kroppen din forandres og du blir friskere fysisk, dersom det mentale er låst i den negative sirkelen?”

Han har så utrolig rett! Jeg må begynne å tenke positivt og å være optimistisk med tanke på fremtiden. I stede for å deppe over at jeg ikke får lov å jobbe nå, så kan jeg tenke at det er nå jeg legger grunnlaget for fremtiden. Hvor godt jeg jobber i behandlingen nå er faktisk med på å avgjøre om jeg kommer i jobb om en stund. Dersom jeg gjør (nok en) halvhjertet innsats i terapien og kaster meg utpå jobbmarkedet for tidlig, så kan det føre til en smell så hard at jeg ikke reiser meg igjen?!

 

Vel, når jeg ser på alternativene og lytter til de fornuftige, omtenksomme menneskene jeg har rundt meg så innser jeg at hverdagen min i grunn er ganske meningsfull nå. Ta tiden til hjelp, jobb godt og bli frisk, så får jobben komme når tiden er inne.

 

Stay strong, be positive!

 

Snapchat-5724377819414799980

Jeg er heldig jeg, som får gå hjemme på Statens bekostning. Som får sove så lenge jeg vil hver dag. Som får late meg og gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil.

 

Jeg er heldig jeg, som ikke har andre folk å forholde meg til på dagtid. Som er fri og frank fra jeg har levert guttene i barnehagen og til de hentes igjen. Som kan legge meg å sove midt på dagen om jeg vil!

 

Vet du hva? Jeg synes du er heldig!

Du som våkner lettere panisk i det vekkerklokka ringer kvart på 6. Som må løpe gjennom dusjen mens veslejenta sitter og gjør sitt fornødne på do. Du som har armer som en blekksprut. Som smører matpakke mens du pusser tennene og i tillegg pakker både veske og barnehagesekk.

 

Du som haster i vei til barnehagen allerede før du har vært oppe en time. Som kommer heseblesende inn på kontoret ditt i god tid til klokka 8. Til tross for at du bor drøye 5mil unna jobben, er du bestandig ute i rett tid. Rekker til og med en kaffekopp før du begynner på dagens arkiveringsbunke.

 

Hele dagen sitter du der, jobber iherdig. Har kontakt med mennesker, både kunder og andre kollegaer. Du er en del av noe, du bidrar til samfunnet, spiller en rolle. Kanskje har dere felles lunsjpause, hvor du og din kvinnelige kollega ler høflig av den tørre vitsen Anders dro. Til tross for at dere har hørt den mange ganger før.

 

Så i det klokka nærmer seg halv fire tikker det inn ei melding på telefonen din. “Kan du hente i barnehagen? Overtid på meg.”

Et raskt blikk bort på sjefen gir deg forståelsen du trenger. Et kvarter senere tar du jakken over skulderen og veska i hånden og haster hjemover. Parkerer ved barnehagen like før stengetid, og får med deg vesla mer eller mindre velvillig hjem.

 

Vel hjemme blir det hurtigmiddag nr1, pølse i brød, sånn at dere rekker dagens korøvelse. Heldigvis slipper du å tenke på kveldsmat, for det får ungene etter øvelsen. Korøvelsen foregår så klart i nabobygda så nå er det tid for enda mer kjøring, heldigvis er det bare en dag i uka tenker du kanskje. Klokken halv åtte stuper dere inn utgangsdøra hjemme. Nå er det rett på badet, på med pysj og pusse tenner.

 

Snuppa i seng og du godt plantet i sofaen. Vel vitende om at dette er livet og at det ikke er noe problem å få dagene til å gå.

 

Et par gater bortenfor dere bor vi. Jeg har all verdens tid til rådighet. Jeg vil så mye, men klarer så lite. Det lille jeg gjør, koster mer enn de fleste får se. Da er det lett å dømme, dra konklusjoner uten å vite fakta.

 

Jeg skulle gitt mye for å fått leve i tidsklemma. Jeg vil også ha en jobb, være en del av noe, være sosial. Bety noe for andre enn bare familien min.

 

Vel det siste er ikke helt sant, jeg betyr mye, for mange. Og jeg har en jobb. En seig, hard og tidkrevende jobb som nekter å si meg opp. Som tar alle mine krefter og all min tid. En jobb jeg må stå i, dersom jeg noensinne skal få muligheten til å prøve meg ut i arbeidslivet igjen.

 

Jobben min er å bli frisk. Lære meg å lytte til kroppen. Ta vare på meg selv og familien min. Lære meg å leve, på nytt, i sakte tempo. Lære meg å høre, se og føle. Tørre å kjenne på følelsene, tørre å være meg selv å ta plass. Vite at jeg fortjener min plass her på jorden. Jeg fortjener omsorgen jeg får fra mine venner og jeg er god nok, som jeg er!

 

Så kanskje burde vi alle, sette mer pris på hva vi har. Slutte å sammenligne oss med hverandre, for lite vet vi hva som skjer bak lukkede dører.

 

Takk for at nettopp DU viste meg noe viktig ved livet! Alle har vi hver vår jobb og vi gjør så godt vi kan <3

 

Snapchat-5677875203693835811

Så er jeg her igjen, ytterst alene på en fjellhylle. Rett nedenfor meg er en sort, dyp avgrunn. Og like over meg henger et tynt, slitt tau. Langt vekk i det fjerne hører jeg latter og glade stemmer, de roper noe mot meg. De ønsker meg velkommen, vil jeg skal være med å leke. Men eneste veien opp er tauet, tør jeg stole på at det holder?

 

Mens jeg sitter sammenbøyd på fjellhyllen og vurderer veien opp, hører jeg noen lyder fra avgrunnen. Mørke, lokkende toner, som minner om Huldras sensuelle lokkesang. Den sangen hun etter sigende brukte for å lokke unge menn ned i tjernets mørke dyp.

 

Den sangen kjenner jeg, de fortryllende tonene har jeg fulgt nå i nesten 18år. Og nå orker jeg ikke mer. Mørket er trygt og kjent, men jeg er lei av å bare eksistere.

 

Jeg vil leve. Kjenne sola varme iskalde kinn. Høre hjertet banke i takt med pusten din. Være tilstede for meg selv og familien min. Nå er det min tur til å blomstre, skinne om kapp med solen. Leve fullt og helt, finne min plass på jorden.

 

Det er en prosess. Jeg kom ikke hit over natten, og jeg vil måtte ta tiden til hjelp for å overkomme sykdommen. Det er greit, det er en kamp, men mange har kjempet og vunnet før meg. Jeg er også i stand til å klare det!

 

Jeg kaster et siste, stjålent blikk ned mot avgrunnen før jeg gjør helomvending og griper tak i tauet. Sakte, men sikkert skal jeg klatre oppover, steg for steg. Det blir ikke lett, men jeg vet premien er verdt å kjempe for!

Snapchat-1334295125398458033SuperPhoto_151229170254

SuperPhoto_151229170724

Fra himmel til helvete til himmel igjen, på tre telefonsamtaler!

I går raste jo min verden da jeg ble diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Og når min behandler mente at hovedfokus i behandlingen skulle være nettopp på denne stabiliteten, ja da ble jeg sint. I det daglige føler jo jeg selv at det er maten som er problemet.

Så det siste døgnet har vært krevende. Jeg har hatt samtaler med personalet her. Jeg har skrevet. Snakket i telefonen og fått ut frustrasjon i form av boksing.

Her ser dere forresten resultatet av det!

received_640559932751499received_640559916084834

Slapp av, det gjør ikke vondt. Ikke noe er brukket og jeg er roligere inni meg.

 

Iallefall så har jeg prøvd alle mulige metoder for å prøve å få orden i kaoset inni meg, og etter tre telefonsamtaler i ettermiddag kjennes alt greiere ut.

 

Punkt en: På Tiller skal jeg gå i kombinasjonsbehandling. Mentaliseringsbasert terapi som består av en individual samtale i uka og en gruppe behandling i uka. Dette skal hjelpe meg til å kombinere tanker, følelser og handling og til å redusere affekt handlinger. Mao gjøre meg mer rustet til de følelsesmessige svingningene.

Punkt to: Maten og strukturen der (les: den manglende strukturen) skal jeg og den psykiatriske sykepleieren i kommunen jobbe med. Med god hjelp av min mann og nære venner og familie. Vi legger opp en konkret plan både mht kostliste og spisetider. For å kunne jobbe med tanker, handlinger og følelser så trenger kroppen næring. Så dette skal vi få på plass.

 

Ved å dele opp “problemene” mine på denne måten så ser det ryddigere og mer oversiktlig ut og jeg føler ikke lenger like sterkt på den overveldende tomhetsfølelsen.

Ryddetid er egentlig ikke så verst, så lenge man slipper å gjøre jobben alene.

 

Når dette er sagt så må jeg innrømme at jeg gruer meg helt sinnsykt til å begynne i denne behandlingen på nyåret, men den tid den sorg. Jeg skal stille med åpent sinn, og hvem vet, kanskje blir jeg positivt overrasket?

 

Snapchat-5598032569560431089

 

Ps: det er nok en del av dere som lurer på hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er, og det vil komme et innlegg om dette etterhvert. Frem til da får jeg bare si; bruk google, og spør dersom det er noe dere lurer på.

Dagens samtale gikk ikke som jeg håpte. Det var som å dra til legen pga smerter i venstre fot, og komme ut derfra med gips på høyre hånd.

Diagnose emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er jo helt ok, noe jeg kan gå med på. Kjenne meg igjen i. Men å fortelle meg at “bare” jeg går i gruppe behandling og snakker om følelsene og det ustabile humøret mitt, så kommer maten på plass av seg selv. Det er pisspreik i mine ører. Og hvordan skal dette hjelpe meg gjennom jula?

Jeg har bare lyst å skrive meg ut idag, dra hjem og tømme ei vodka flaske pluss samtlige esker med smertestillende vi har liggende. Ikke nødvendigvis for å dø, men for å døyve smerten jeg føler nå.

Eventuelt sulte meg hele jula og forhåpentligvis bli trodd når jeg møter opp her igjen på nyåret.

Her sitter vi og snakker om frykten jeg har for å ikke bli tatt på alvor og å bli avvist. At jeg inderlig ønsker hjelp, men at det er vanskelig å spørre om hjelp og ikke minst å ta i mot. Og nå får jeg slengt dette i trynet!

 

Du bekrefter jo akkurat det jeg selv fryktet, jeg har ikke en spiseforstyrrelse. Det er bare et symptom! Snakk, snakk og snakk så kommer bedringen av seg selv. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg fortalte at jeg kastet vekk mine forrige sjanser hva behandling av spiseforstyrrelser angår. At jeg spilte et skuespill, tok på meg flink pike jakken min og oppførte meg etter boka.

Nå ber jeg innstendig om en ny sjanse, men neida, det er ikke mat som er mitt problem sier du. Du vet jo det du, det er du som er eksperten, du som har utdanningen.

Når kan jeg bli hørt? Når skal det spille en rolle hva jeg og min familie opplever som vanskelig?

Jeg ser skuffelsen i mine barns øyne når jeg takker nei til å smake en sjokolade bit. Jeg går inn i en butikk, skrubbsulten på jakt etter noe trygt å spise, og går ut tomhendt en time senere. Hvor er du da? Ser du min smerte og mine tårer?

Når jeg gang på gang takker nei til sosiale tilstelninger fordi det serveres mat. Når jeg går til sengs tørst fordi jeg er redd springvannet inneholder kalorier, hvor er du da? Når jeg våkner mitt på natten og kaldsvetter mens hendene saumfarer kroppen min på jakt etter fett, fordi jeg drømte at jeg spiste et skolebrød.

Når min mann ser på meg med tårer i øynene og med grøtet stemme sier; nå visner du bort fra meg. Hvor er du da til å fortelle at dette bare er et symptom? At dette går bra, selv om vi ikke behandler det?

Det er som om du avgjør om min spisevegring er reell eller ikke. Igjen sitter jeg med følelsen av å ha blitt “veiet og funnet for tung.”

Takk skal du ha. Takk for at du, sakte men sikkert, dreper min motivasjon og mitt ønske om å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Så lenge jeg ikke har et problem, så trenger det jo heller ikke og jobbes med.

Er det en ting jeg angrer på, så er det at jeg var ærlig og snakket uten filter. At jeg åpnet meg og ba om hjelp. Jeg føler meg tråkket på og mine ord betyr ingenting, null og niks.

1449675112921

 

Ps: Dette innlegget er skrevet i dyp frustrasjon av en meget fortvilet jente, så ha i bakhodet at det kan være snakk om feiltolkning og overanalysering. (Innerst inne så håper jeg det selv iallefall.)

Nå er jeg halvveis i dette korttidsoppholdet, jeg skal hjem på fredag. Mange har skrevet til meg og lurt på hvordan det går. Jo det kan jeg fortelle, men jeg advarer deg som leser, dette blir tøft og helt uten filter!

 

De siste to dagene har det vært mange tårer, harde ord og sinte kommentarer. Jeg er konstant forbannet og har alle pigger ute. Jeg har begynt på halv spiseliste. Så fra å drikke en nutridrink daglig er jeg nå oppe i fire faste måltider! Jeg er konstant kvalm og føler meg høygravid!

 

Jeg vet dette er noe jeg må gjennom for å komme meg videre, men det er tøft. Det er vanskelig å være ærlig ovenfor meg selv og de ansatte. Hver gang jeg forteller hvordan dette påvirker meg, hvordan det føles å leve med dette sf’monsteret i livet mitt, innrømmer jeg at jeg har et problem. Alt blir så virkelig når jeg setter ord på det. Det blir min virkelighet, noe jeg må forholde meg til.

 

Sceneteppet har gått ned, stykket er over og publikum har forlatt salen. Igjen står jeg, naken og forlatt ytterst på scenekanten. Uten kostymer, rekvisitter eller andre verktøy.

Det er bare meg.

Meg, med alle mine skavanker og problemer. Meg, med tårevått ansikt og oppblåst mage. Meg, som skyver alle de jeg elsker, vekk. Meg, som ønsker hjelp, men sliter med å ta i mot.

Meg, på mitt mest sårbare. Ta meg i mot når jeg faller. Hør meg, når jeg tier. Se meg, når jeg prøver å være usynlig. Finn meg, når jeg stikker av.

 

Gjør hva du vil, men ikke gi meg opp…

Screenshot_2015-12-09-09-59-34

(Bilde lånt fra www.chrispeters.com)

I går var en nervepirrende dag. En dag jeg grudde meg mye til. Men jeg kom meg gjennom den. Jeg er her enda.

Jeg dro til Tiller og møtte frøken M. Akkurat klokken ti kom hun ut i venteværelset og hentet meg. Hun smilte. Ønsket meg velkommen. Viste vei til kontoret hennes. Et lite, men koselig rom. Utsikt ut til naturen, snødekt plen og grønne bartrær. To turkise stoler med armlener og et rundt bord. Der skulle vi sitte. Hun har to klokker på kontoret. En på veggen og ei på bordet.

Tikk, takk, tikk, takk.

Vi har bakgrunnsmusikk til samtalene våre.

Frøken M var koselig. Hun så på meg mens jeg snakket og jeg fikk inntrykk av at hun lyttet. Jeg klarte ikke møte blikket hennes, men hun påpekte det ikke. Takk.

Nå som første samtale er overstått, føler jeg meg litt lettere til sinns. Nå vet jeg iallfall hvem jeg skal forholde meg til den neste tiden.

 

Takk for alle gode tanker og lykkeønskninger i går.

Du ser meg

Du forstår

Du hører meg

Selv uten ord

 

Du stiller bestandig opp

Rekker ut en hånd når jeg ligger nede

Tilbyr deg å gå stien med meg

Takk for at du er der

 

Takk for at du stoler på meg

Gir meg håp om ei framtid

Gir meg troen på at dette kan snu

 

Sist men ikke minst

Takk for at du lar meg føle at jeg betyr noe

Du titter ikke stadig på klokken og ber meg haste videre

Du lar meg ikke se at du “bare” gjør jobben din med å snakke med meg

Du sier du bryr deg, og jeg tror deg

Takk

Klokka tikker. Viserne flytter seg sakte, men sikkert. Tiden går, mens jeg sitter stille. Inni bobla mi. Venter.

Tikk, takk.

Så er vi igang igjen. En ny ventetid er over meg. Sluker meg hel og gir meg mye hodebry. Jeg lar gårsdagens samtale synke inn, mens fotballkampen på tv’n blir stadig fjernere.

Gruppe behandling. Jeg smaker på ordet, prøver å forstå betydningen av det. Sitte i sirkel med fremmede mennesker. Snakke om problemene våre en gang i uka i 2år!

2år er lenge. For meg så føles det som en hel evighet. Jeg som er kjent som en “dropout”. Jeg hopper av ved første hindring, like før vi når første motbakke.

Jeg elsker rutiner og forutsigbarhet, men jeg hater ansvar og forpliktelser. Jeg trenger trygghet og faste oppgaver, men sliter med å finne roen og kjeder meg lett.

Å skulle ta fatt på denne oppgaven, jobbe meg til en (forhåpentligvis) enklere og bedre hverdag, er jeg klar for det? Klarer jeg å forplikte meg til noe så langvarig og intenst som krever enormt mye av meg selv? Å jobbe mot et (uklart/diffust) mål? Jeg har ingen garantier for at dette vil hjelpe, og nettopp derfor er jeg redd for å ta steget.

Hva om jeg feiler, igjen?

Det kan hende jeg bekymrer meg uten grunn, for først om en uke får jeg vite om jeg faktisk får et behandlingstilbud.