Jeg er her.
Ikke bare som et tomt skall, men jeg lever faktisk.
Jeg puster, sover, spiser og føler. Jeg kan kjenne glede og sorg.
Jeg kan føle sult, og spise, mens jeg nyter å kjenne på smak og konsistens.
Jeg kan være mett, uten å føle skam eller anger.
Jeg har en familie jeg elsker, og følelsene er gjensidige. Jeg føler meg elsket, velsignet og takknemlig.
Jeg kom.
Jeg kjempet.
Jeg vant!

(Som alle andre har jeg gode og mindre gode dager, men nå VET jeg at jeg takler det. Motgang får vi alle vår del av, men husk at etter regnet kommer regnbuen.)

Når alle berømmer din fremgang og lykke
Da blir det til slutt et tyngende smykke

En rolle du må spille, en maske du må bære
I stedet for å bare få være

Sårbar og liten, som jeg føler meg nå
Livredd og bekymret for hvordan dette skal gå

Kampen blir hard, det vet jeg så vel
Men jeg skal kjempe til siste kveld

Dette skulle bli vårt år! Et år fylt med solskinn, musikk, latter og glede. Et år vi kunne stråle og nyte livet. Se ungene våre utvikle seg og nyte tiden vi har sammen. Dyrke kjærligheten og hverandre, og ikke minst, ta oss tid til å leve. Åh jeg hadde så store drømmer rundt juletider i fjor, og nå har alle drømmene gått i knas.

I stedet for å snakke om det nye året og alt det fine som ligger foran oss, sitter vi nå og diskuterer om vi har ei framtid, sammen. Du er sliten, oppgitt og lei, sier du ikke orker mer. Lurer på om det beste er at vi går hvert til vårt, at du kan ta guttene, så jeg kan få tid alene til å fokusere på meg selv, på å bli frisk.

Tanken gjør meg vettskremt, være alene, uten deg og guttene! Aldri i verden! Jeg spør deg om det er dette du vil? At vi skal skilles? Du ser meg inn i øynene, og med ett virker du ti år eldre enn i går. Jeg ser alle bekymrings rynkene. De trette furene i panna og posene under øynene vitner om alt for lite søvn over alt for lang tid. Nei, sier du, jeg vil ikke skilles fra deg, men jeg tror ikke du klarer å bli frisk dersom du må ta deg av guttene i denne prosessen.
Øynene mine fylles med tårer, og halsen blir trang. Klumpen i magen vokser seg større enn størst, og innerst inne vet jeg at du har rett.

Spørsmålet er bare om du vil gi meg en sjanse til? En siste sjanse til å komme meg ut av dette fangenskapet, så vi kan ha et godt liv. Du, jeg og guttene, sammen…

Positivitet og optimisme; så vanskelig, men så utrolig viktig!

 

Jeg har jo tidligere skrevet om humørsvingningene mine, eller den følelsesmessige berg og dalbanen,  som jeg liker å kalle det. Det at jeg aldri er midt på treet, men bestandig er veldig glad eller veldig trist, er noe som er slitsomt. Jeg føler alt mye sterkere enn jeg “burde” og sliter med å føle og tenke samtidig. Så jeg overanalyserer og overreagerer i en del tilfeller. Det er den ene siden av saken.

 

Den andre er at jeg er (nesten) hele tiden negativ. Jeg tolker alt folk sier og gjør i verste mening og sliter med å tenke rasjonelt i “gjerningsøyeblikket”. Klarer aldri å glede meg fult og helt over noen ting. Ser ikke hva jeg gjør her i livet som er bra, eller hva jeg faktisk betyr for mine nærmeste. Det jeg tenker mest på er hva jeg ikke gjør, hva jeg går glipp av. Alt jeg skulle ønske jeg klarte, men ikke kan nå pga helsa.

 

I de siste dagene har jeg fått tilbakemeldinger fra mine nærmeste som har satt ting litt i perspektiv for meg. Jeg begynner å innse at det slettes ikke er noen dans på roser å omgis en person som utstråler negativitet.

De fleste kjenner vel uttrykket som er noe sånt som dette; “gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Vel, kanskje er ikke gresset så verst her heller, bare jeg husker å vanne det innimellom? Og kanskje slipper sola inn til oss også, dersom jeg vasker vinduene?

 

Dette ble jo meget billedlig forklart, men jeg regner med dere skjønner hvor jeg vil. Som min kjære nettopp sa til meg; “hva hjelper det om kroppen din forandres og du blir friskere fysisk, dersom det mentale er låst i den negative sirkelen?”

Han har så utrolig rett! Jeg må begynne å tenke positivt og å være optimistisk med tanke på fremtiden. I stede for å deppe over at jeg ikke får lov å jobbe nå, så kan jeg tenke at det er nå jeg legger grunnlaget for fremtiden. Hvor godt jeg jobber i behandlingen nå er faktisk med på å avgjøre om jeg kommer i jobb om en stund. Dersom jeg gjør (nok en) halvhjertet innsats i terapien og kaster meg utpå jobbmarkedet for tidlig, så kan det føre til en smell så hard at jeg ikke reiser meg igjen?!

 

Vel, når jeg ser på alternativene og lytter til de fornuftige, omtenksomme menneskene jeg har rundt meg så innser jeg at hverdagen min i grunn er ganske meningsfull nå. Ta tiden til hjelp, jobb godt og bli frisk, så får jobben komme når tiden er inne.

 

Stay strong, be positive!

 

Snapchat-5724377819414799980

Hvor mye betyr vekta mi egentlig? Kan et tall på et display definere hvem jeg er som person? Har jeg lov til å leve, elske og være glad selv om jeg ikke har en bmi på 18? Er skinn og bein viktigere enn en sunn, velfungerende kropp?

 

Dette er tanker jeg sitter igjen med etter dagen idag. I 6 uker nå har jeg prøvd å være “flink pike” på den rette måten. Med andre ord spise og gi kroppen hva den behøver.

 

Som de fleste vet så ødelegger slanking forbrenningen og kroppen går etterhvert inn i “sparemodus”. Så nå når jeg begynte å spise igjen oppførte kroppen min seg som en svamp, ved å suge til seg alt jeg ga den. Jeg har merket det, men har prøvd etter beste evne å gi faen! Jeg har koblet helt av og husker svært lite av februar og mars måned.

 

Idag var dagen da jeg koblet meg på igjen. Etter mange (gode og mindre gode) unnskyldninger den siste tiden, dro jeg endelig til samtale. Det var tid for veiing og magefølelsen stemte, x antall kilo opp. Min første følelse var panikk og redsel! Før jeg plutselig innså at jeg lever! Jeg fungerer! Jeg er her! Verden gikk ikke under, selv om jeg passerte min magiske vektgrense!

 

Nå kunne vi så smått begynne å se fremover. Fokusere på litt andre ting. Lære å kjenne meg selv og mine kvaliteter. Øve på å se det positive i ting, istedenfor å ta sorgene på forskudd. Veien blir til mens man går, og jeg er ikke i mål enda. Men nå vet jeg at det er mulig, bare jeg vil det selv og klarer å ikke gi opp.

 

Med nye delmål i lomma gikk jeg rakrygget ut av kontoret til behandleren min, vel vitende om at nå er jeg på rett vei. Motivert, glad og en smule stolt tar jeg fatt på veien videre, med vissheten om at JEG er MER enn ett tall og en diagnose!

Snapchat-8177699094599666600

 

Jeg er heldig jeg, som får gå hjemme på Statens bekostning. Som får sove så lenge jeg vil hver dag. Som får late meg og gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil.

 

Jeg er heldig jeg, som ikke har andre folk å forholde meg til på dagtid. Som er fri og frank fra jeg har levert guttene i barnehagen og til de hentes igjen. Som kan legge meg å sove midt på dagen om jeg vil!

 

Vet du hva? Jeg synes du er heldig!

Du som våkner lettere panisk i det vekkerklokka ringer kvart på 6. Som må løpe gjennom dusjen mens veslejenta sitter og gjør sitt fornødne på do. Du som har armer som en blekksprut. Som smører matpakke mens du pusser tennene og i tillegg pakker både veske og barnehagesekk.

 

Du som haster i vei til barnehagen allerede før du har vært oppe en time. Som kommer heseblesende inn på kontoret ditt i god tid til klokka 8. Til tross for at du bor drøye 5mil unna jobben, er du bestandig ute i rett tid. Rekker til og med en kaffekopp før du begynner på dagens arkiveringsbunke.

 

Hele dagen sitter du der, jobber iherdig. Har kontakt med mennesker, både kunder og andre kollegaer. Du er en del av noe, du bidrar til samfunnet, spiller en rolle. Kanskje har dere felles lunsjpause, hvor du og din kvinnelige kollega ler høflig av den tørre vitsen Anders dro. Til tross for at dere har hørt den mange ganger før.

 

Så i det klokka nærmer seg halv fire tikker det inn ei melding på telefonen din. “Kan du hente i barnehagen? Overtid på meg.”

Et raskt blikk bort på sjefen gir deg forståelsen du trenger. Et kvarter senere tar du jakken over skulderen og veska i hånden og haster hjemover. Parkerer ved barnehagen like før stengetid, og får med deg vesla mer eller mindre velvillig hjem.

 

Vel hjemme blir det hurtigmiddag nr1, pølse i brød, sånn at dere rekker dagens korøvelse. Heldigvis slipper du å tenke på kveldsmat, for det får ungene etter øvelsen. Korøvelsen foregår så klart i nabobygda så nå er det tid for enda mer kjøring, heldigvis er det bare en dag i uka tenker du kanskje. Klokken halv åtte stuper dere inn utgangsdøra hjemme. Nå er det rett på badet, på med pysj og pusse tenner.

 

Snuppa i seng og du godt plantet i sofaen. Vel vitende om at dette er livet og at det ikke er noe problem å få dagene til å gå.

 

Et par gater bortenfor dere bor vi. Jeg har all verdens tid til rådighet. Jeg vil så mye, men klarer så lite. Det lille jeg gjør, koster mer enn de fleste får se. Da er det lett å dømme, dra konklusjoner uten å vite fakta.

 

Jeg skulle gitt mye for å fått leve i tidsklemma. Jeg vil også ha en jobb, være en del av noe, være sosial. Bety noe for andre enn bare familien min.

 

Vel det siste er ikke helt sant, jeg betyr mye, for mange. Og jeg har en jobb. En seig, hard og tidkrevende jobb som nekter å si meg opp. Som tar alle mine krefter og all min tid. En jobb jeg må stå i, dersom jeg noensinne skal få muligheten til å prøve meg ut i arbeidslivet igjen.

 

Jobben min er å bli frisk. Lære meg å lytte til kroppen. Ta vare på meg selv og familien min. Lære meg å leve, på nytt, i sakte tempo. Lære meg å høre, se og føle. Tørre å kjenne på følelsene, tørre å være meg selv å ta plass. Vite at jeg fortjener min plass her på jorden. Jeg fortjener omsorgen jeg får fra mine venner og jeg er god nok, som jeg er!

 

Så kanskje burde vi alle, sette mer pris på hva vi har. Slutte å sammenligne oss med hverandre, for lite vet vi hva som skjer bak lukkede dører.

 

Takk for at nettopp DU viste meg noe viktig ved livet! Alle har vi hver vår jobb og vi gjør så godt vi kan <3

 

Snapchat-5677875203693835811

Så er jeg her igjen, ytterst alene på en fjellhylle. Rett nedenfor meg er en sort, dyp avgrunn. Og like over meg henger et tynt, slitt tau. Langt vekk i det fjerne hører jeg latter og glade stemmer, de roper noe mot meg. De ønsker meg velkommen, vil jeg skal være med å leke. Men eneste veien opp er tauet, tør jeg stole på at det holder?

 

Mens jeg sitter sammenbøyd på fjellhyllen og vurderer veien opp, hører jeg noen lyder fra avgrunnen. Mørke, lokkende toner, som minner om Huldras sensuelle lokkesang. Den sangen hun etter sigende brukte for å lokke unge menn ned i tjernets mørke dyp.

 

Den sangen kjenner jeg, de fortryllende tonene har jeg fulgt nå i nesten 18år. Og nå orker jeg ikke mer. Mørket er trygt og kjent, men jeg er lei av å bare eksistere.

 

Jeg vil leve. Kjenne sola varme iskalde kinn. Høre hjertet banke i takt med pusten din. Være tilstede for meg selv og familien min. Nå er det min tur til å blomstre, skinne om kapp med solen. Leve fullt og helt, finne min plass på jorden.

 

Det er en prosess. Jeg kom ikke hit over natten, og jeg vil måtte ta tiden til hjelp for å overkomme sykdommen. Det er greit, det er en kamp, men mange har kjempet og vunnet før meg. Jeg er også i stand til å klare det!

 

Jeg kaster et siste, stjålent blikk ned mot avgrunnen før jeg gjør helomvending og griper tak i tauet. Sakte, men sikkert skal jeg klatre oppover, steg for steg. Det blir ikke lett, men jeg vet premien er verdt å kjempe for!

Snapchat-1334295125398458033SuperPhoto_151229170254

SuperPhoto_151229170724

Tiden går og leger alle sår

Sies det

Men jeg har funnet ut

At noen sår må man leve med

Av og til må de kanskje åpnes

Renses og plastres

Men de forsvinner ikke

De etterlater et arr, eller fler

Som du må leve med

 

Prøv å kom deg opp og ut

La ikke arrene hindre deg

Ikke la din fortid stå i veien

For din framtid

For du er selv

Kongen i ditt eget liv

Og veien blir til mens du går

Bak skyene er himlen alltid blå

Det er en mager trøst

Men gjør godt å tenke på

At ingenting varer evig

At selv det vonde drar sin vei

Fortiden kan være

Vond å tenke på

Og ofte hindre deg i å se

Hvor hen du skal gå

Men hvis du tar deg tid

Til å jobbe litt med den

Vil du snart få se

En blå himmel igjen

 

Jemy 06.05.2015