Hei igjen

Etter en fin høstferie har det nå vært to meget tunge og strabasiøse uker. Alt er et ork, tankene spinner hele tiden og fanger meg inn i et nett av evig mørke og dysterhet. Disse tankene påvirker jo så klart spisingen, og når det går dårligere med maten så sover jeg også mindre. Og når man sover mindre, blir tankene ug humøret tyngre, man blir mer irritabel  og utålmodig og så er man i gang… Idet hele tatt er dette en ond sirkel som jeg må prøve å komme meg ut av, fortest mulig.

Jeg lærer visst ikke av mine feil så da er det greit at de rundt meg tar litt ansvar. Nå har det vært samtale med Frank, det har vært time hos psykologen, Jon Ståle har vært med på samtale og idag var det fellesmøte… Hjelpeapparatet ønsker at Tiller SPIS dagenheten kobles på, men jeg nekter! Jeg vil ikke miste friheten min og måtte kjøre til Tiller for å være der hver dag fra 8 til 16, mandag til fredag. Jeg ønsker å klare meg selv. Jeg vil bestemme over mine egne dager. Er det så rart kanskje? Joda, jeg skjønner tankegangen med å koble inn Tiller før jeg eventuelt ramler helt tilbake, men for meg oppleves det som en trussel.

Vel uansett hvor ulike synspunkter jeg og de rundt har på dette punktet akkurat nå, så fikk jeg idag kjøpt meg litt tid.

Ukeplanen jeg følger (les: skal følge) hjemme, ble skrellet inn til margen til vi bare stod igjen med måltider, medisin og leggetid. Jeg har fått tre uker på meg til å bevise ovenfor de (og meg selv) at jeg klarer dette hjemme uten å være innlagt. Jeg må prioritere hva jeg bruker energien min på og hovedfokuset blir mat, medisin og søvn. Dersom jeg ikke lykkes med matinntaket og døgnrytmen, blir det ny henvisning (og sikkert ny innleggese).

Det er langt i fra en dans på roser, men jeg vil så gjerne lykkes! Jeg akter IKKE å være innlagt på 30års dagen min!!

Slenger med et par bilder til slutt av gammel og ny ukeplan.

Ønsk meg lykke til, det trenger jeg!

 

Etter solskinn kommer regn. Det har så langt vært en regel uten unntak. Det er som om underbevisstheten saboterer for meg. Som om jeg ikke har lov til å være glad, å ha det bra.

Styggen på ryggen vender stadig tilbake. Og etter en god periode, en fin opplevelse eller som nå, en fantastisk høstferie, er han tilbake med mer kraft enn før.

Trykker meg ned. Svartmaler tankene og forsøker å viske ut de flotte minnene fra forrige uke.

Jeg vil ikke ha det sånn! Det er jo “bare” tanker. Jeg burde være sterkere enn dette!

Mens guttene fremdeles svever på en rosa sky etter alt de opplevde i Meråker, er jeg nå inntullet i en tåke. En gråsvart tåke styrt av onde krefter. En tåke som forsøker å hindre meg i å være tilstede og delta i hverdagen.

Når tåka strammer grepet, og det kjennes som alt håp er ute, da er det viktig å ta grep. Forsøke å snu. Gjøre fysiske, konkrete ting som gjør at jeg klarer å koble meg på livet igjen. Det kan gjøres på mange måter, og fasiten sitter jeg ikke med. Hver gang depresjonen kommer må jeg prøve og feile.

 

I går var det Frank som fikk rodd meg i land, med samtale, lunsj og trening. Men idag er jeg alene. Hjemme med sykt barn. Jeg kan ikke flykte og jeg kan ikke gjemme meg under dyna. Jeg må holde maska, være rolig, god og omsorgsfull mor. Stille opp for den syke. Heldigvis er det bare en kraftig forkjølelse med feber og dårlig allmenntilstand denne gangen. Så han finner roen med yoghurt, barnetv og mye drikke.

Hva gjør så jeg? Hvordan holder jeg styggen på ryggen i sjakk idag? Jo nå skal du høre.

Jeg stabler ved! Jeg elsker vedarbeid! Jeg liker å se at den uryddige vedhaugen på pallen forandres til sirlige rekker i vedskjulet. Jeg liker å sortere i korte og lange kubber. Koste vekk bark og annet vedrask. Se haugen minske for hvert minutt, mens vedskjulet blir fullere og fullere. Jeg gjør noe praktisk, noe konkret. Og jeg er til nytte! Jeg gjør noe meningsfylt, noe som er av verdi for meg og mine. Jeg blir sliten og svett. Kjenner at jeg lever, og på den måten beholder jeg en fot i virkeligheten så jeg ikke mister grepet, helt.

Terapi kommer i mange former. Det handler bare om å finne den formen som passer best til den situasjonen du er i til enhver tid.

Plasser meg i et stort, åpent, ukontrollerbart miljø så vil du se at jeg blir som en rotte med dødsangst på et synkende skip. Med dødsforakt i blikket farer jeg veggimellom som en hodeløs høne på jakt etter noe å klamre meg fast i. Alt for ikke å havne ned i dragsuget. Jeg ender stort sett alltid opp med samme livbøye, maten. Den kan jeg kontrollere, den er håndfast, stødig og trygg. Den gir meg en stabilitet ulikt alt annet, og så fremt omgivelsene er kaotiske så trenger jeg denne tryggheten for å holde hodet over vannet.

Men gi meg en person, stødig og trygg, som kan lede meg i stormende farvann. Som kan lyse opp veien, når mørket har festet grepet. Gi meg en plass som er bare min, med klare rammer og retningslinjer. Hvor intet er uklart og takhøyden stor, hvor jeg kan finne min plass her på jord. Så skal jeg vise, for alle og enhver, at jeg mer enn bare pasient er.

Jeg kan klare mye, mer enn dere tror, men plassen min kan ikke være for stor. Akkurat passe svær, så jeg kan kn være som jeg er.

Drømmen den er der, og en dag blir den sann. En dag vil jeg finne en jobb som jeg kan utføre på lik linje med deg og dine kollegaer, men enda er min plass her. I behandling. I en hverdag bestående av mat, søvn, samtaler, trening og møter. I tillegg til min rolle som mor, husmor og kone…

Arbeidsledig? Jeg? Så langt derifra! Så døm meg ikke, før du har sett hvordan mitt liv er…

Først vil jeg presisere at jeg IKKE er en fagperson av noe som helst slag og at denne teksten om borderline er skrevet på bakgrunn av egne erfaringer og opplevelser.

Allikevel velger jeg å ha med litt faglig bakgrunnsinformasjon om personlighetsforstyrrelser generelt, for å prøve å skape en større forståelse av emnet.

 

Personlighetsforstyrrelse kalles det når personligheten preges av en viss mengde uhensiktsmessige personlighetstrekk. Disse trekkene rammer spesielt selvbilde og selvfølelse, og kan gå ut over en persons evne til å tilpasse seg i samfunnet. Enten i utdannelse, arbeid, familieliv eller nære relasjoner. En personlighetsforstyrrelse rammer ikke hele personligheten. Man har som oftest mange gode egenskaper og talenter ved siden av de problematiske.

 

Personlighetsforstyrrelser er ikke evigvarende, og mange trekk kan endre seg med alderen. Etterhvert som man modnes lærer man seg selv å kjenne og man lærer å regulere følelsene bedre og leve i takt med sine problematiske sider. Men det er slettes ikke uvanlig at “sykdommen” kan blusse opp under stress/kriser. På den måten kan man si at en personlighetsforstyrrelse kan være miljøbetinget. Når omgivelsene er trygge og stabile, trenger man ikke ha et eneste symptom og man fungerer godt i hverdagen.

 

Litt av behandlingen for en person med denne problematikken vil dermed være å lære seg selv å kjenne. Bli kjent med egne følelser og lære seg å akseptere disse. Likeså finne andre metoder for å håndtere stress og uforutsette hendelser. Man kan ikke gå gjennom hele livet og ha kontroll på alt og alle, det vil bestandig dukke opp ett eller annet som vil trigge gamle tankemønstre og destruktiv adferd.

 

Man mener at personlighetsforstyrrelser skyldes en blanding av arv (temperament og sårbarhetsfaktor) og uheldige hendelser/opplevelser opp gjennom oppveksten.

 

Nå over til meg selv og diagnosen jeg har fått; emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, på folkemunne kalt borderline.

 

Denne diagnosen fikk jeg allerede som tenåring, men jeg følte det veldig truende og skummelt, og har fornektet all kjennskap til borderline siden. Ettersom årene har gått har følelsen av at “noe” ikke stemte bare vokst. Nå når jeg har blitt mor har de uheldige personlighetstrekkene mine blitt enda mer framtredende og jeg ble “tvunget” til å forholde meg til realiteten. Innse problemet og prøve å gjøre noe med det.

 

Å være mor er ingen dans på roser. Barna trykker på de følelsesmessige knappene dine til enhver tid, og det er din jobb å møte barna og se de i alle slags situasjoner. Ta vare på de, lære barna å gjenkjenne og sette ord på følelsene sine. Med andre ord; det er din jobb å gi barna en god og trygg oppvekst som gjør de rustet til å takle dagene, årene som kommer.

 

Men hva gjør du da, når du og barnet reagerer helt likt i en del situasjoner? Når 6åringen får raserianfall av samme årsak som deg? La oss ta et eksempel: Det er onsdag og turdag i barnehagen. Du og barnet kommer inn døra og en ansatt forteller at turdagen blir avlyst grunnet sykdom blant personalet. 6åringens reaksjon er å gråte hysterisk, etterfulgt av harde tramp i gulvet og sinte ord hvor han høyt og tydelig kan fortelle at alle er dumme, og at han ikke har noe lyst i barnehagen mer. Mange vil nok mene at dette er en helt normal, forståelig reaksjon når et barns forventninger om en positiv opplevelse ikke ble innfridd.

 

Vel, hva når nesten det samme skjer med mor? Om ikke utad, så skjer akkurat samme reaksjon innvendig. Ikke når podens turdag blir avlyst, men når telefonen ringer om at behandleren avlyser dagens time. Da går jeg rett i kjelleren. Mister fotfestet helt og begynner å stresse. Hyperventilering, hjertebank, svimmelhet, hodepine og en akutt følelse av tomhet og avvisning.

Jeg hadde planen klar jeg. Klokken X skulle jeg sette meg i bilen, kjøre X antall mil for å dra på samtale. Nå står jeg her da, uten noe å ta meg til. Helt overlatt til meg selv og mine egne tanker. Og akkurat det, det er skummelt! Å ha dødtid. Tid til å slappe av. Til å være meg selv. Gjøre akkurat hva jeg vil, uten å ta hensyn til andre. Uten å rådføre meg med andre. Jeg hater å ta valg, hater å bestemme, hater å måtte kjenne etter. Registrere, gjenkjenne og akseptere følelser. Det er noe av hovedutfordringen min.

 

Min borderline går ut på at jeg har følgende utfordringer:

* Store, hyppige humørsvingninger som ofte kommer som lyn fra klar himmel, er ikke bestandig en hendelse/årsak bak humør forandringen. Føles som en løpsk berg og dalbane.

* Vansker med å være alene, redd for å bli forlatt. Har lett for å føle meg avvist selv om det ligger en gyldig grunn til at avtalen/turen/besøket ble avlyst.

* Store identitetsproblemer, meget flakkende mht egne ønsker, mål og drømmer. Vansker med å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil oppnå med livet mitt.

* Skiftende selvfølelse, meget selvkritisk, føler meg aldri bra nok. Er en ekspert på å rakke ned på meg selv, og å dra meg selv ut i en hengemyr hvor jeg drukner i søppeltanker.

* En del selvdestruktive handlinger i et forsøk på å roe det indre kaoset. Selvskading, sulting, selvmordsforsøk.

* En stadig tilbakevendende følelse av tomhet, håpløshet og manglende livsgnist.

* Avhengig av stabilitet, trygghet og forutsigbarhet. Verden raser dersom det blir endring i planene sånn at jeg mister kontrollen.

* Svart/hvitt. Jeg er aldri noe midt i mellom. Enten er alt bra ellers så er alt bare ræva.

 

Alt dette er ting jeg lever med i hverdagen. Ting som kanskje ikke vises så godt utenpå, men som gir meg store utfordringer i møte med samfunnet og andre mennesker. Jeg bruker tidvis mye krefter på å prøve å holde denne “atferden” i sjakk, og derfor kan noe så enkelt som å levere ungene i barnehagen eller handle mat på nærbutikken fortone seg som komplett umulig.

Jeg gjør det jo, fordi jeg ikke har noe valg, men det koster ofte mye krefter. I de verste periodene anstrenger jeg meg såpass hardt for å gjennomføre disse dagligdagse tingene at jeg ligger utslått i senga i flere timer etterpå.

 

For å kompensere for disse problemene, eller sagt på en annen måte, for å slippe å forholde meg til alt dette velger jeg å flykte.

Da bruker jeg flere teknikker.

Det ene er sulting. For når jeg sulter meg så får ikke kroppen nok næring til å opprettholde den hektiske tankevirksomheten, og jeg får en følelse av å bli litt mer flat/litt avskrudd.

Det andre er overaktivisering. Jeg holder meg i aktivitet og passer på at dagene mine er sånn at den ene avtalen nærmest overlapper den andre. På den måten slipper jeg ledige stunder og slipper å forholde meg til følelsene mine. Med andre ord så prøver jeg å flykte, men du kommer ingen vei når din største fiende er deg selv.

 

Alle disse oppdagelsene har fått meg til å innse at jeg faktisk har et problem. Så lenge jeg har en måte å være på/håndtere situasjoner på som ikke er heldig og som hemmer meg i hverdagen, så er dette noe jeg bør jobbe med.

 

Det er mulig veien er både smal, bratt og kronglete, men med god støtte og et faglig dyktig hjelpeapparat så er det mulig å komme i havn.

 

Håper denne lille innføringen ga deg mer innblikk i denne typen problematikk og at du skjønner mer hvordan livet mitt er nå.

 

Spør gjerne hvis det er noe du lurer på, så skal jeg forsøke å forklare så godt jeg kan.

 

Sist men ikke minst; borderline definerer ikke meg som person, den beskriver bare en liten del av meg. Og selv om du kjenner en person med borderline, så er ingen av oss like.

Stolt

Glad

Sint

Redd

Irritert

Frustrert

Oppgitt

Manisk

Deprimert

Høy på livet

 

Ja, her har du meg. En helt vanlig dag. Eller skal jeg si en helt vanlig time! Et evig tankekjør og humørsvingninger fra en annen verden. Jaget etter det perfekte liv, etter å passe inn i samfunnets A4 boks, tar livet av meg.

 

Jeg flyr hit og dit. Holder meg i aktivitet. Prater med alle, smiler og ler. Det som skjer siden, er det ingen som ser. Og sånn skal det være.

 

Men så i et sekund, forsvinner mitt smil. Tankene tar over og jeg rammes av panikk. Ikke nå, ikke enda. Vent, til jeg er alene. I bilen på tur hjem, da kan analyseringen og kaoset begynne.

 

Sa jeg for mye, eller sa jeg noe galt? Det blikket hun sendte, var det normalt? Hva tenker de om meg som presser meg på? Som vil oppnå noe, få folk til å forstå. Den buksa jeg hadde, gjorde den meg feit? Eller var antrekket mitt faktisk ålreit?

 

Alle de spørsmål som lurer seg på, gir meg lyst til å stoppe opp nå. Jeg er ikke noe, bør stenge meg inne. Eller aller helst, bare forsvinne.

Jeg klarer aldri å venne meg til det

Den altoppslukende følelsen av tomhet som kommer kastende over meg på kveldstid

Følelsen av håpløshet kryper sakte oppover armene mine

Før den ender som et metallhalsbånd rundt halsen min

Drar meg ned i dypet hvor djevelen venter

 

Som oftest lar jeg meg rive med

Det er som om jeg mister all kraft og blir handlingslammet

 

Men jeg vil ikke, ikke denne gangen

Du har frarøvet meg så mange år av livet mitt

Nå er det min tur til å seire, til å leve

Jeg vil lære, prøve og utforske

Men jeg er redd for å feile, redd for å miste grepet

Redd for å spørre om dumme ting, redd for at dere skal le av meg

 

Jeg er voksen nå, det er jeg som er sjef i mitt eget liv

Men hvor er bruksanvisningen min?

Jeg savner en brukermanual å slå opp i!

En fasitbok som sier meg hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal opptre i forskjellige situasjoner

Det finnes ikke har jeg fått fortalt

 

Så da må jeg bare stå i det

Ta en dag av gangen og håndtere ting etterhvert

Det er bare tanker og følelser

De tar ikke livet av meg

De gjør meg sterkere

Alt eller ingenting.

Svart eller hvitt.

Av eller på.

 

Snapchat-5452131531967466089

 

Det er meg. Mitt liv. Min hverdag. I ett nøtteskall. De fleste mennesker har en innebygd “dimmer”, som de kan bruke til å regulere trykket. Du kan kjenne deg litt glad, men samtidig også kjenne deg litt trist. Kanskje er du innimellom litt sliten, så du legger deg på sofaen og slapper av. Etter en liten hvil føler du deg litt bedre. Du kan være sint på en handling en person har gjort mot deg, uten å hate selve personen.

 

Vel, sånn er ikke jeg. Jeg er sort eller hvit. Enten glad eller trist. Dersom jeg har bra med energi en dag, hiver jeg meg rundt og gjør alt jeg vil, før det plutselig sier pang. Da holder det ikke med en halvtime på sofaen. Da får jeg influensa lignende smerter i kroppen en dag eller to, før jeg er på topp igjen. Denne feilen gjør jeg gang på gang, leter desperat etter bremsene mens jeg holder på, men de svikter.

 

Dersom du tråkker meg på tærne eller sårer meg, så hater jeg ikke handlingen din. Jeg ender opp med å vri hatet enten mot deg som person, eller mot meg selv. Jeg evner ikke alltid å skille mellom handling og person. Og da er det lettere å finne feil ved meg selv, som gir meg svar på hvorfor du såret meg. Følelsene mine svinger. Fort. Det er som å kjøre berg og dalbane i blinde, du vet aldri hva som kommer eller når det kommer.

 

Er det noen som har et par bremser til overs? Eventuelt en dimmebryter?

 

Dette høyhastighetslivet gir meg kontroll, samtidig som det sliter meg ut. Det er som om jeg er ei lunte, som brennes fra begge ender. Fyrverkeriet er meg, og jeg befinner meg i midten. Jeg hører knitringen fra flammene rundt meg.

 

Minst mulig mat i kroppen og høyest mulig aktivitetsnivå, det er det jeg streber etter.  Men gjør det meg lykkelig? Nei, absolutt ikke. Det er min rustning, mitt forsvar.

Forsvar mot hva spør du deg selv kanskje, jo det skal jeg si deg. Forsvar mot livet.

Forsvar mot tankene.

Mot minnene og følelsene mine.

 

Enn om jeg var en stein. En værstein. Det hadde vært fint det.

Våt stein = regn.

Hvit stein = snø.

Varm stein = sol.

Ingen stein = tåke.

 

Takk for meg!

Det er ordene som best beskriver meg og hverdagen min. Jon Ståle jobber jo, som de fleste vet, som lastebilsjåfør. Nå i vinterhalvåret er det vintervedlikehold. Det betyr å jobbe når værforholdene krever det, uansett når på døgnet. Gjøre det som kreves for å holde standarden og friksjonskravene som er satt av SVV. Ettersom den trønderske vinteren ikke er for stabil å regne, betyr dette mye uforutsigbarhet.

Nå i kveld var det juletrefest i barnehagen, men i fire tiden, et par timer før vi skulle dra, måtte Jon Ståle på jobb. Da var det behov for salting av busslommer og ramper. Så kom han hjem i halv ni tiden, og da rakk han akkurat å si god natt til guttene. Etter de var lagt så vi håndball kamp, og like etter kampen ringte telefonen igjen. Denne gangen regnet det på minusgrader, mao stor fare for glatte veier.

Det var bare å få på seg arbeidsklærne, hive kaffekanna i sekken og komme seg på jobb. Jeg ble med ut da han dro, benyttet sjansen til å lufte lillegutt med det samme. I det jeg ser bilen kjøre nedover veien, kommer tårene. Jeg gjør ingen forsøk på å skjule de, jeg er alene nå. Tårene passer fint, på en trist måte. Det er som om jeg ser tryggheten kjøre avgårde, mitt sikkerhetsnett.

Når omgivelsene er trygge, stabile og forutsigbare, er symptomene mine mindre synlige. Men når det skjer stadig endringer, planer forandres og ingenting blir som jeg forventer, da velter jeg. Da begynner berg og dalbanen å kjøre, og det skal du vite, den akselererer utrolig fort. Det går opp og ned, fortere og fortere, før jeg til slutt krasjer. Jeg føler meg tom og “full”, på en gang. Rullgardina går ned, tankene om selvskading og sulting kommer for fullt. Lysten til å løpe, vekk fra alt, kommer også. Og til slutt, dersom jeg ikke får luftet frustrasjonen, kommer de suicidale tankene. Alt for å prøve å døyve tankene og følelsene jeg får.

Å faste eller være meget restriktiv med matinntaket, gir meg en følelse av kontroll, trygghet og mestring. Denne handlingen fungerer også som en rus, eller et lokk om du vil. Et lokk jeg legger over følelsene mine, for at jeg ikke skal koke over. Nå når jeg jobber med maten, med å følge spiselista uansett hva som skjer, så kommer ønskene om selvskading tilbake. Fordi jeg er vant til å bruke disse to verktøyene. Selvskadingen ga meg en rus, et adrenalinkick uten like. Samtidig gjorde det smerten mer konkret. Ett kutt på underarmen kunne sees, jeg kunne peke på det og si; Her gjør det vondt! Men alt som skjer inni hodet mitt og i hjertet mitt, ikke kan forklares eller sees på samme måte.

 

Det er vanskelig nå. Jeg liker at Jon Ståle er mer hjemme enn i enkelte jobber han har hatt før. Samtidig er det så utrolig utfordrende for meg, å aldri vite noe sikkert. Når er han hjemme, når er han borte? Ligger han i senga når jeg våkner? Kommer han kanskje etter jeg har lagt meg? Hvor lenge blir han borte nå? Hvor lenge får jeg ha han hjemme? Rekker han skolemøtet til eldstemann, eller må jeg ta det alene? Hva med foreldresamtalen i barnehagen, eller juleavslutningen?

Er det lov å innrømme at jeg savner tiden da han var langtransportsjåfør? Uansett hvor slemt det måtte høres ut, så var ting på enkelte områder enklere da. Da visste jeg i det minste når jeg var alene og når vi var to. Både på godt og vondt. Det eneste verre for meg enn å være alene, er usikkerheten og uforutsigbarheten. Da blir jeg stabilt ustabil.

Akkurat nå er det mørkt, svært mørkt. Ikke bare ute, men inni meg også. Men jeg er her enda, sitter tilsynelatende rolig i en stol. Skriver her. Det demper ikke tankene og følelsene, men holder meg distrahert en stund. Forhåpentligvis lenge nok til ikke å gjøre noe overilt. Og hvem vet, kanskje er delt smerte, mindre smerte?

Uansett, takk for at nettopp du gidder å lese. Kanskje kan mine innlegg hjelpe deg til å forstå, se ting fra mitt ståsted og bidra til en større forståelse i samfunnet vårt.

received_642678002539692

Dagens samtale gikk ikke som jeg håpte. Det var som å dra til legen pga smerter i venstre fot, og komme ut derfra med gips på høyre hånd.

Diagnose emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er jo helt ok, noe jeg kan gå med på. Kjenne meg igjen i. Men å fortelle meg at “bare” jeg går i gruppe behandling og snakker om følelsene og det ustabile humøret mitt, så kommer maten på plass av seg selv. Det er pisspreik i mine ører. Og hvordan skal dette hjelpe meg gjennom jula?

Jeg har bare lyst å skrive meg ut idag, dra hjem og tømme ei vodka flaske pluss samtlige esker med smertestillende vi har liggende. Ikke nødvendigvis for å dø, men for å døyve smerten jeg føler nå.

Eventuelt sulte meg hele jula og forhåpentligvis bli trodd når jeg møter opp her igjen på nyåret.

Her sitter vi og snakker om frykten jeg har for å ikke bli tatt på alvor og å bli avvist. At jeg inderlig ønsker hjelp, men at det er vanskelig å spørre om hjelp og ikke minst å ta i mot. Og nå får jeg slengt dette i trynet!

 

Du bekrefter jo akkurat det jeg selv fryktet, jeg har ikke en spiseforstyrrelse. Det er bare et symptom! Snakk, snakk og snakk så kommer bedringen av seg selv. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg fortalte at jeg kastet vekk mine forrige sjanser hva behandling av spiseforstyrrelser angår. At jeg spilte et skuespill, tok på meg flink pike jakken min og oppførte meg etter boka.

Nå ber jeg innstendig om en ny sjanse, men neida, det er ikke mat som er mitt problem sier du. Du vet jo det du, det er du som er eksperten, du som har utdanningen.

Når kan jeg bli hørt? Når skal det spille en rolle hva jeg og min familie opplever som vanskelig?

Jeg ser skuffelsen i mine barns øyne når jeg takker nei til å smake en sjokolade bit. Jeg går inn i en butikk, skrubbsulten på jakt etter noe trygt å spise, og går ut tomhendt en time senere. Hvor er du da? Ser du min smerte og mine tårer?

Når jeg gang på gang takker nei til sosiale tilstelninger fordi det serveres mat. Når jeg går til sengs tørst fordi jeg er redd springvannet inneholder kalorier, hvor er du da? Når jeg våkner mitt på natten og kaldsvetter mens hendene saumfarer kroppen min på jakt etter fett, fordi jeg drømte at jeg spiste et skolebrød.

Når min mann ser på meg med tårer i øynene og med grøtet stemme sier; nå visner du bort fra meg. Hvor er du da til å fortelle at dette bare er et symptom? At dette går bra, selv om vi ikke behandler det?

Det er som om du avgjør om min spisevegring er reell eller ikke. Igjen sitter jeg med følelsen av å ha blitt “veiet og funnet for tung.”

Takk skal du ha. Takk for at du, sakte men sikkert, dreper min motivasjon og mitt ønske om å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Så lenge jeg ikke har et problem, så trenger det jo heller ikke og jobbes med.

Er det en ting jeg angrer på, så er det at jeg var ærlig og snakket uten filter. At jeg åpnet meg og ba om hjelp. Jeg føler meg tråkket på og mine ord betyr ingenting, null og niks.

1449675112921

 

Ps: Dette innlegget er skrevet i dyp frustrasjon av en meget fortvilet jente, så ha i bakhodet at det kan være snakk om feiltolkning og overanalysering. (Innerst inne så håper jeg det selv iallefall.)