Stolt

Glad

Sint

Redd

Irritert

Frustrert

Oppgitt

Manisk

Deprimert

Høy på livet

 

Ja, her har du meg. En helt vanlig dag. Eller skal jeg si en helt vanlig time! Et evig tankekjør og humørsvingninger fra en annen verden. Jaget etter det perfekte liv, etter å passe inn i samfunnets A4 boks, tar livet av meg.

 

Jeg flyr hit og dit. Holder meg i aktivitet. Prater med alle, smiler og ler. Det som skjer siden, er det ingen som ser. Og sånn skal det være.

 

Men så i et sekund, forsvinner mitt smil. Tankene tar over og jeg rammes av panikk. Ikke nå, ikke enda. Vent, til jeg er alene. I bilen på tur hjem, da kan analyseringen og kaoset begynne.

 

Sa jeg for mye, eller sa jeg noe galt? Det blikket hun sendte, var det normalt? Hva tenker de om meg som presser meg på? Som vil oppnå noe, få folk til å forstå. Den buksa jeg hadde, gjorde den meg feit? Eller var antrekket mitt faktisk ålreit?

 

Alle de spørsmål som lurer seg på, gir meg lyst til å stoppe opp nå. Jeg er ikke noe, bør stenge meg inne. Eller aller helst, bare forsvinne.

Så er enda en dag nesten over, en dag hvor jeg håpte jeg skulle finne litt flere svar, men sånn gikk det ikke. Hodet er minst like fult som før “konklusjonstimen” på Tiller i ettermiddag og igjen sitter jeg med tusen spørsmål og ingen svar.

Etter en del tenking, lesing av journal, vurdering og samtale med andre behandlere på huset så fant vedkommende ut at det ikke var hensiktsmessig å sende meg til behandling for spiseforstyrrelser. Denne konklusjonen kom de fram til da de mener det ikke er i selve maten og vekta at problemene ligger, men at kjernen til problemene mine ligger mye dypere enn som så.

Dette er i grunn noe jeg kunne fortalt alle og enhver tidligere, men samme kan det egentlig være. 

 

Vedkommende ville skrive en anbefaling angående ny behandler, hva vi burde jobbe med og ting som ville være viktig i et videre behandlingsforløp. Hun antydet også en mulig diagnose, men dette velger jeg å ikke gå dypere inn på i dette innlegget.

 

Jemy 07.07.2015

2015-03-11 14.13.31

Svart, så svart

Fra skinnende lys

Til stummende mørke

Forvandlingen er total

Overveldende, overdøvende

Utmattende

Og igjen sitter jeg

Ensom og alene

Oppspist og utspyttet

Brukt og kastet

Jeg krøller meg sammen

Som en ball ligger jeg

Mens tårene triller

Og gjør puten våt og klam

 

Å leve i en verden full av farger, når du selv bare eksisterer i svart/hvitt er ikke til å spøke med. Jeg kan smile og le, kose meg og tøyse med mine barn, og så plutselig, som lyn fra klar himmel kommer tomheten og håpløsheten. Helt uten forvarsel, helt uten grunn.

I kveld kom nok et sånt lynnedslag, jeg og guttene hadde vært på en kjøretur for oss selv for å besøke noen vi kjenner. I utgangspunktet skulle vi dra alle fire, men da Jon Ståle ble syk ble det endring i planene, og jeg følte meg stolt over å klare å gjennomføre turen selv om han ble hjemme. Vi hadde en fin tur, sang, koste oss og lo masse, men på turen hjem ble alt plutselig tomt, tungt og svart. Var som om virkeligheten slo i mot meg og jeg mistet all respekt for det jeg nettopp hadde klart å gjennomføre. Alt jeg klarte å tenke på var: hvorfor klarer du ikke dette oftere? Der ser du, du klarer ingenting. Du kommer aldri til å bli frisk, du klarer aldri å være ei god mor.

Det florerer av tanker oppi hodet nå, men i likhet med regndråper faller de så fort mot bakken at jeg ikke rekker å fange de før de er borte igjen. Det er utmattende og energitappende, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal unngå at tankene vinner. Hvordan kan man klare å kontrollere sine egne tanker? Sånn at man unngår å havne i en dyp og seiglivet depresjon?

 

Jemy 12.03.2015

Tomhet, glede, tristhet og sorg

Oppgitt, sint, oppstemt og gira

Et hav av følelser, et kaos som rår

Tankene spinner hit og dit

Tar meg fra glede til sorg i et brøkdels sekund

River meg ned og bygger meg opp

 

Men alt går så fort at det føles som

Min verden går i grus

 

Irritert, utålmodig, kjærlig og stolt

Er ikke rart mine barn blir usikker

Når jeg klapper og kysser, gråter og roper

 

Dette er min berg og dalbane

Helt uten bremser, uten mulighet for en pause

Kropp og hode sier stopp, jeg orker ikke mer

La meg få kjenne litt ro av og til

Slik at jeg kan få være sånn ei mor som jeg vil

 

Jemy 11.03.2015