spisevegring – Min Personlige Kamp

Uten hjem, ansikt og identitet

16. februar 2017 jemy

Trettheten skyller over meg som en bølge på stormfylt hav og utmattet synker jeg ned på sengen. Denne før så energiske jenta, klarer så vidt å karre seg fra rommet og til spisesalen innerst i gangen uten å bli sliten. Bena føles som bly og synet er tåkete i det jeg legger meg bedre til rette i senga. Jeg strever med å holde øynene oppe, men innser raskt at jeg må gi tapt. Kroppen trenger hvile, om så bare for en stakket stund.

Inni meg hyler djevelen i sinne, ikke sove nå! Du får ikke! Du har nettopp spist! Ikke vær enda svakere enn du allerede er! Få den feite ræva di ut av senga og forbrenn! Få vekk fettet før det gror fast på lårene dine!
Skrikingen og hylene hennes fortsetter i det uendelige, men jeg enser henne ikke lenger. Jeg er for lengst i drømmeland.

Etter noe som føles som fem minutter våkner jeg av kraftig banking på døren. Før jeg rekker å svare hører jeg skritt som nærmer seg, og jeg kan skimte to lysegrå fritidssko midt på gulvet.
“Hei, er du våken?” Stemmen, som er mild og vennlig, tilhører en ung dame i starten av tredveårene. Med halvlangt mørkt hår, grå collegegenser og mørke jeans, ser hun selvsikker og trygg ut. Blikket hun sender meg lyser varme og ømhet, og noe inni meg gjør at jeg får lyst til å gråte.
Slippe alle hemninger og fortelle alt, om djevelen, frykten, marerittene, den skumle mannen og angsten. Men jeg kan ikke! Jeg gnir meg i øynene, myser mot henne og grynter et ja.

“Vel, jeg ville bare si at det er middag om ti minutter, og det er jeg som er kontakten din i kveld. Kommer du ut snart?” Jeg snur meg mot veggen, snerrer fram et svar, og deretter hører jeg skrittene forsvinne og døra gå igjen bak henne. Hvorfor gjorde jeg dette? Hun prøvde jo bare å være grei. Hvorfor må jeg være så kald og hjerterå? Dette er ikke meg, ikke den jeg er. Det er hun, djevelen, sin skyld. Hun manipulerer meg, tvinger meg til å leve etter hennes bud. Til å stenge alle ute. Muren vi sammen har bygd, blir høyere og mer ugjennomtrengelig for hvert år.

Et høyt dunk river meg ut av dagdrømminga. Den lyden kommer fra naborommet, spisesalen, og jeg vet jeg må skyndte meg. Et raskt blikk på klokka forteller meg at måltidet starter om fire minutter. Jeg hiver på meg klærne, går inn på badet og skvetter litt vann i ansiktet før jeg går ut i gangen. Matlukten slår mot meg og jeg må svelge tungt et par ganger for ikke å kaste opp.

Med forrige måltids matinntak friskt i minne kikker jeg over bordet på febrilsk leting etter den lille, gule post-it lappen som forteller meg hvor jeg skal sitte. De fleste plassene rundt bordet har flotte, fargerike bordkort med oppmuntrende sitater, hjerte klistremerker eller søt perledekor. Navnelappene til pasientene står, i følge mine antagelser, i sterk kontrast til det kaoset og frykten de aller fleste av oss føler når det kommer til mat og måltid.

Min lille post-it lapp reflekterer meg, eller den jeg ønsker å bli oppfattet som. Enkel, kald, følelsesløs og uberørt. Det tomme blikket og det harde skallet er så langt unna den virkelige meg man kan komme. Innerst inne føler jeg meg som en fortapt 6 åring som har gjemt seg i hjørnet bak sofaen, knugende på kosebamsen mens foreldrene krangler høylydt på kjøkkenet.

Men i mitt tilfelle representerer foreldrene spiseforstyrrelsen og fornuften, djevelen og engelen.

Og jeg? Jo, jeg er som et lite skilsmisse barn midt i en bitter barnefordelingssak, en navnløs pakke på et hittegodskontor, uten hjem, ansikt og identitet.

SF og relasjoner

18. juli 2016 jemy

Jeg er privilegert. Jeg har en mann som støtter meg, som er her. Som ønsker å lære mer, som prøver å forstå.

Vi har begge innsett at kunnskap/informasjon og kommunikasjon er nøkkelen til forståelse og et godt samspill.

Som han selv sier; jeg klarer ikke å sette meg inn i hvordan du har det eller hvorfor du føler som du gjør, men jeg vil lære og jeg vil være her.

Jeg kjenner flere som lever et liv som preges av negativ adferd rundt mat og egen kropp. Flere av disse er enslige og har lite eller ingen støtte og forståelse fra sine nærmeste. Enkelte holder fast på at spisevegring er en “barnesykdom”, og at man må skjerpe seg og slutte med tullet når man er ferdig med tenårene.

Men er det egentlig sånn det er? Nei, jeg personlig tror ikke det. Jeg tror en spiseforstyrrelse er noe som sitter dypere enn som så og at det må jobbes hardt og lenge for å komme seg ut av disse “vanene”.

Og jeg tror absolutt at man har større sjanse til og lykkes dersom man har gode støttespillere med på laget sitt. Det være seg ektefelle, venner, familie og behandlere. Man trenger noen som ser og hører, som trøster og tørker tårer. Innimellom behøver man noen som kan gi et spark bak og ei hånd å holde i når alt ser mørkt ut.

Så mitt råd til deg som er pårørende til noen som sliter, vær der og vær ærlig og åpen. Det er ikke lett og veien kan virke lang, men alle behøver vi litt støtte i kampen.

Det finnes også flere tilbud til pårørende, både til barn og voksne. Snakk med helsetjenesten der du bor for å finne ut mer.

Matvarer med treningsinstruks!

16. april 2016 jemy

For et par dager siden kom jeg over en nyhetsartikkel som virkelig ga meg bakoversveis. Det var noen britiske forskere som mente det kunne være en god idé og merke matvarer med hvor mye man må trene for å forbrenne den spesifikke varen/mengden man spiste. Disse forskerne mente dette ville være et supert tiltak i kampen mot overvekt og fedme, ved at folk ville spise mindre ved å konkret kunne se hva den aktuelle matvaren krevde av aktivitet.

Tanken bak er nok god, men selve idéen tror jeg er helt fjern. Jeg frykter dette vil føre til enda større spiseproblemer i befolkningen, og da kanskje spesielt blant den yngre garde.

Veldig mange, både gutter og jenter, blir lett opphengt i kropp, mat og utseende i tenårene og en god del teller kalorier og er svært forsiktige med hva de får i seg. Dersom dette forslaget blir en realitet gir dette ungdommene, og alle andre, enda flere ting å bli opphengt i i jaget etter den perfekte kroppen. En annen ting er at selv om små barn ikke klarer å lese innholdsfortegnelsen på matvarene særlig tidlig, og dermed skånes for hvor mye fett og hvor mange kalorier de forskjellige varene inneholder, så vil de aller fleste barn helt ned i 3-4års alder skjønne at det er bilde av en sykkel og kjenne igjen tallene som står der.

Er det virkelig et sånt samfunn vi ønsker? Som er så fokusert på sunnhet, kropp og mat at barn helt ned i barnehagealder etterhvert takker nei til is på butikken, fordi den ene isen forteller barnet at h*n må sykle i 30min for å unngå å bli tykk?

Ja, jeg vet jeg setter dette på spissen nå, men det må da være andre måter vi kan bekjempe fedme epidemien på? Uten å øke forekomsten av spisevegring og ortoreksi? Hva med å øke fokuset på fysisk aktivitet? Både i barnehagen, skolen og på arbeidsplassen? Lære barn, unge og voksne hvilke helsegevinster man får ved å være i god form? Og ikke minst hvor gøy det kan være å gå tur, sparke ball eller leke gjemsel?

Hva med å finne tilbake til barnet i oss selv? Bruke det vi har rundt oss, i naturen? Ta med familien på oppdagelsestur i skogen? Lete etter skjell og krabber på stranden, fiske fra bryggekanten?

Vise de som kommer etter oss at man kan ha mye gøy og moro uten å sitte inne og se på film eller trykke på et nettbrett.

Jeg er ærlig talt bekymret for en del barn og unge som vokser opp nå. De fleste barn plukker opp mer enn vi aner, og det er skremmende hvilke holdninger vi overfører til de små. Jeg blir litt lei meg når jeg overfører ei lita jente på tre år fortelle sin venninne at hun ikke kan spise is til dessert for da blir hun tykk! At barn ned i 4-5års alderen vet hva det vil si å slanke seg, for det gjør mamma, og da kan hun ikke spise kake til bursdag engang.

Vi må prøve å styrke oss selv og våre små, og det gjør vi ikke med å framheve enda mer hvor “farlig og fetende” maten er…

Hva mener du om denne saken?

Vær så snill å forstå

30. januar 2016 jemy

Du sier jeg må ta meg sammen, at du ikke ser at jeg prøver. Du sier det er på tide å bli voksen nå, å ta et valg. Velge framtid foran sykdom. Du sier jeg mangler motivasjon. At jeg er full av negativitet.

Vær så snill å forstå!

Det handler ikke om manglende motivasjon. Ei heller mangelen til å være glad. Jeg er glad, eller, jeg ønsker å være glad. Jeg ønsker å ha et godt liv med familien min. Føle meg vel i min egen kropp. Leve, og ikke bare eksistere.

Men jeg er redd, livredd! Jeg må kaste meg ut i noe nytt. Jeg må gi slipp på all kontroll, finne nye måter og håndtere livet på. Jeg må omskoleres. Lære å leve på nytt.

Det er skummelt det!

Jeg må innse at tallene på vekta er kun det, tall. Jeg må slutte å basere mitt syn på verdien av meg selv, på bakgrunn av kroppen min. Klær er klær og kropp er kropp.

Jeg vet det, jeg er smertelig klar over alt jeg har gått glipp av. Alle gleder jeg har nektet meg selv å føle. Alle opplevelser jeg har takket nei til, fordi monsteret på innsiden nektet meg å være lykkelig. Fordi jeg måtte gjøre meg fortjent til alt, ved å sulte meg, overtrene eller skade meg selv.

Det er feil, så innmari feil. Jeg vet det, men jeg er fastlåst! Jeg har endt opp i et blindspor. Mitt eget spor som har blitt til gjennom 18år av feilnavigering. Hvordan i all verden skal jeg finne rett vei?

Jeg ønsker meg tilbake. Jeg vil finne veien som går til livet!

Så vær så snill å forstå, det er verken manglende motivasjon eller viljestyrke. Det er frykten for det ukjente, for å kjempe en kamp uten garanti.

Ikke forlat meg, jeg skal kjempe. Jeg prøver mitt beste, hver dag. Selv om du ikke ser framgangen, så er den der. Det går kanskje ikke så fort, men det går i riktig retning.

“Hurry up and wait so close but so far away.

Everything that you’ve always dreamed of.

Close enough for you to taste but you just can’t touch.”

(Jordin Sparks – One Step At A Time)

Spisevegring – det handler om mer enn mat

10. januar 2016 jemy

Den siste ukens hendelser i media ang det tragiske dødsfallet til ei 13år gammel jente i Valdres nyttårsaften, har opprørt meg en del.

I etterkant av dødsfallet har flere jenter/damer stått fram med sin historie, og skrevet at det like gjerne kunne vært en av de som døde på den måten. Fordi en spiseforstyrrelse som anoreksi er en sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Og det er ikke minst vanskelig å være pårørende til noen som sliter med spisevegring. Det er ikke “bare” å true/skremme vedkommende til å spise, fordi sykdommen i seg selv handler om mye mer enn mat.

Men det som har opprørt meg mest i denne saken er alle “forståsegpåere” som kommer med unødvendige kommentarer til jentenes historier. Senest i går leste jeg en historie om ei modig og sterk jente som er på god vei ut av anoreksiens klør, og i kommentarfeltet under rant det inn med god bedring ønsker og komplimenter. Det gjorde meg varm om hjertet, og det gleder meg å se at andre mennesker hyllet hennes styrke til å kjempe.

Men så kom jeg over en kommentar, fra ei voksen dame som skrev: fin historie, men du ser jo ikke anorektisk ut på før bildene!

Denne jenta hadde da ei meget lav vekt i forhold til høyde og en bmi et godt stykke innenfor undervektig skalaen. Hun så radmager ut og ansiktet var innhul, øynene var som to mørke stjerner uten livsgnist i og hun så slettes ikke lykkelig ut.

Nå valgte hun å dele sin historie, og takken for det er at hun må begynne å forsvare sin sykdom ovenfor voksne mennesker! Voksne damer som tydeligvis ikke har peiling på hva dette handler om! Dersom godt voksne folk kan få seg til å komme med slike påstander, om at tydelig syke jenter ser helt friske og normale ut, hva gjør det da med alle oss som faktisk lever i dette helvetet hver dag? Alle oss som har sterk spisevegring, men uten å se ut som “vandrende lik”?

Dere må forstå at dette handler om mye mer enn mat! Spiseforstyrrelsen (for meg) handler om kontroll, trygghet og stabilitet. Spiseforstyrrelsen min gir meg alt det livet for øvrig ikke klarer å gi meg.

Ved å nekte kroppen min mat føler jeg mestring. Jeg føler kontroll og jeg føler meg sterk. Når min mann jobber mye og arbeidssituasjonen hans er ustabil, da spiser jeg lite. Når jeg spiser lite, klarer jeg å holde følelsene på avstand. Jeg er mer mentalt tilstede for mine barn, jeg tåler mer. Blir ikke like lett irritert og angsten får ikke noe spillerom.

Så klart er ikke denne virkningen evigvarende, for når kroppen over lengre tid blir underernært så får ikke hjernen næringen den trenger for å fungere optimalt. Hukommelsen svikter, depresjonen kommer og urhjernen tar over. I de verste periodene mine hvor jeg spiser minst, kommer selvmordstankene for fult. Det er ett av mine viktigste faresignal.

Så vær så snill, velg deres ord med omhu. Nå er det mange, både pasienter og pårørende, som deler sine historier. Les de og ta de på alvor. Ikke helt dere opp i vekt, høyde, kalorier og bilder. For det handler om mye mer enn mat! Det er en sykdom, og hver og en av oss fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hva vekta viser.

Enkelte blir svært provosert og trigget til ytteligere vektnedgang når de blir møtt med “du er ikke tynn nok til å ha spisevegring!”

Så vær så snill, jeg ber dere, ikke tråkk i salaten!

Jeg håper så mange som mulig leser dette, tar med seg budskapet og gjerne deler innlegget videre.

På forhånd, takk!

Av eller på!

7. januar 2016 jemy

Alt eller ingenting.

Svart eller hvitt.

Av eller på.

Det er meg. Mitt liv. Min hverdag. I ett nøtteskall. De fleste mennesker har en innebygd “dimmer”, som de kan bruke til å regulere trykket. Du kan kjenne deg litt glad, men samtidig også kjenne deg litt trist. Kanskje er du innimellom litt sliten, så du legger deg på sofaen og slapper av. Etter en liten hvil føler du deg litt bedre. Du kan være sint på en handling en person har gjort mot deg, uten å hate selve personen.

Vel, sånn er ikke jeg. Jeg er sort eller hvit. Enten glad eller trist. Dersom jeg har bra med energi en dag, hiver jeg meg rundt og gjør alt jeg vil, før det plutselig sier pang. Da holder det ikke med en halvtime på sofaen. Da får jeg influensa lignende smerter i kroppen en dag eller to, før jeg er på topp igjen. Denne feilen gjør jeg gang på gang, leter desperat etter bremsene mens jeg holder på, men de svikter.

Dersom du tråkker meg på tærne eller sårer meg, så hater jeg ikke handlingen din. Jeg ender opp med å vri hatet enten mot deg som person, eller mot meg selv. Jeg evner ikke alltid å skille mellom handling og person. Og da er det lettere å finne feil ved meg selv, som gir meg svar på hvorfor du såret meg. Følelsene mine svinger. Fort. Det er som å kjøre berg og dalbane i blinde, du vet aldri hva som kommer eller når det kommer.

Er det noen som har et par bremser til overs? Eventuelt en dimmebryter?

Dette høyhastighetslivet gir meg kontroll, samtidig som det sliter meg ut. Det er som om jeg er ei lunte, som brennes fra begge ender. Fyrverkeriet er meg, og jeg befinner meg i midten. Jeg hører knitringen fra flammene rundt meg.

Minst mulig mat i kroppen og høyest mulig aktivitetsnivå, det er det jeg streber etter. Men gjør det meg lykkelig? Nei, absolutt ikke. Det er min rustning, mitt forsvar.

Forsvar mot hva spør du deg selv kanskje, jo det skal jeg si deg. Forsvar mot livet.

Forsvar mot tankene.

Mot minnene og følelsene mine.

Enn om jeg var en stein. En værstein. Det hadde vært fint det.

Våt stein = regn.

Hvit stein = snø.

Varm stein = sol.

Ingen stein = tåke.

Takk for meg!

Å leve med angst

21. desember 2015 jemy

Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.

Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.

Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.

Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.

Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.

I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.

Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som “pausefart”.

Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.

Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?

Guess what, jeg vant!

“Bare” et symptom…

9. desember 2015 jemy

Dagens samtale gikk ikke som jeg håpte. Det var som å dra til legen pga smerter i venstre fot, og komme ut derfra med gips på høyre hånd.

Diagnose emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er jo helt ok, noe jeg kan gå med på. Kjenne meg igjen i. Men å fortelle meg at “bare” jeg går i gruppe behandling og snakker om følelsene og det ustabile humøret mitt, så kommer maten på plass av seg selv. Det er pisspreik i mine ører. Og hvordan skal dette hjelpe meg gjennom jula?

Jeg har bare lyst å skrive meg ut idag, dra hjem og tømme ei vodka flaske pluss samtlige esker med smertestillende vi har liggende. Ikke nødvendigvis for å dø, men for å døyve smerten jeg føler nå.

Eventuelt sulte meg hele jula og forhåpentligvis bli trodd når jeg møter opp her igjen på nyåret.

Her sitter vi og snakker om frykten jeg har for å ikke bli tatt på alvor og å bli avvist. At jeg inderlig ønsker hjelp, men at det er vanskelig å spørre om hjelp og ikke minst å ta i mot. Og nå får jeg slengt dette i trynet!

Du bekrefter jo akkurat det jeg selv fryktet, jeg har ikke en spiseforstyrrelse. Det er bare et symptom! Snakk, snakk og snakk så kommer bedringen av seg selv. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg fortalte at jeg kastet vekk mine forrige sjanser hva behandling av spiseforstyrrelser angår. At jeg spilte et skuespill, tok på meg flink pike jakken min og oppførte meg etter boka.

Nå ber jeg innstendig om en ny sjanse, men neida, det er ikke mat som er mitt problem sier du. Du vet jo det du, det er du som er eksperten, du som har utdanningen.

Når kan jeg bli hørt? Når skal det spille en rolle hva jeg og min familie opplever som vanskelig?

Jeg ser skuffelsen i mine barns øyne når jeg takker nei til å smake en sjokolade bit. Jeg går inn i en butikk, skrubbsulten på jakt etter noe trygt å spise, og går ut tomhendt en time senere. Hvor er du da? Ser du min smerte og mine tårer?

Når jeg gang på gang takker nei til sosiale tilstelninger fordi det serveres mat. Når jeg går til sengs tørst fordi jeg er redd springvannet inneholder kalorier, hvor er du da? Når jeg våkner mitt på natten og kaldsvetter mens hendene saumfarer kroppen min på jakt etter fett, fordi jeg drømte at jeg spiste et skolebrød.

Når min mann ser på meg med tårer i øynene og med grøtet stemme sier; nå visner du bort fra meg. Hvor er du da til å fortelle at dette bare er et symptom? At dette går bra, selv om vi ikke behandler det?

Det er som om du avgjør om min spisevegring er reell eller ikke. Igjen sitter jeg med følelsen av å ha blitt “veiet og funnet for tung.”

Takk skal du ha. Takk for at du, sakte men sikkert, dreper min motivasjon og mitt ønske om å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Så lenge jeg ikke har et problem, så trenger det jo heller ikke og jobbes med.

Er det en ting jeg angrer på, så er det at jeg var ærlig og snakket uten filter. At jeg åpnet meg og ba om hjelp. Jeg føler meg tråkket på og mine ord betyr ingenting, null og niks.

Ps: Dette innlegget er skrevet i dyp frustrasjon av en meget fortvilet jente, så ha i bakhodet at det kan være snakk om feiltolkning og overanalysering. (Innerst inne så håper jeg det selv iallefall.)

Sceneteppet har gått ned

9. desember 2015 jemy

Nå er jeg halvveis i dette korttidsoppholdet, jeg skal hjem på fredag. Mange har skrevet til meg og lurt på hvordan det går. Jo det kan jeg fortelle, men jeg advarer deg som leser, dette blir tøft og helt uten filter!

De siste to dagene har det vært mange tårer, harde ord og sinte kommentarer. Jeg er konstant forbannet og har alle pigger ute. Jeg har begynt på halv spiseliste. Så fra å drikke en nutridrink daglig er jeg nå oppe i fire faste måltider! Jeg er konstant kvalm og føler meg høygravid!

Jeg vet dette er noe jeg må gjennom for å komme meg videre, men det er tøft. Det er vanskelig å være ærlig ovenfor meg selv og de ansatte. Hver gang jeg forteller hvordan dette påvirker meg, hvordan det føles å leve med dette sf’monsteret i livet mitt, innrømmer jeg at jeg har et problem. Alt blir så virkelig når jeg setter ord på det. Det blir min virkelighet, noe jeg må forholde meg til.

Sceneteppet har gått ned, stykket er over og publikum har forlatt salen. Igjen står jeg, naken og forlatt ytterst på scenekanten. Uten kostymer, rekvisitter eller andre verktøy.

Det er bare meg.

Meg, med alle mine skavanker og problemer. Meg, med tårevått ansikt og oppblåst mage. Meg, som skyver alle de jeg elsker, vekk. Meg, som ønsker hjelp, men sliter med å ta i mot.

Meg, på mitt mest sårbare. Ta meg i mot når jeg faller. Hør meg, når jeg tier. Se meg, når jeg prøver å være usynlig. Finn meg, når jeg stikker av.

Gjør hva du vil, men ikke gi meg opp…

(Bilde lånt fra www.chrispeters.com)

Hvis bare…

29. november 2015 jemy

Det er søndagskveld og huset har falt til ro. Guttene sover omsider etter flere timer tull og tøys på soverommet. De er spente. Om to dager er det 1.desember og mormor kom idag innom med pakkekalender. Daniel var nærmest utrøstelig ikveld da han fikk forklart at han må sove to netter til, før første pakke kan åpnes. Det ble litt lettere da han forsto at etter de to nettene får han åpne en gave hver dag fram til julaften.

Jon Ståle har dratt på jobb, en aldri så liten salt runde må til for at folk skal komme seg trygt til jobb imorgen tidlig. Jeg berømmer han og de andre som holder veiene fine dag og natt. Sove når de har sjansen og bli oppringt midt på natten for å dra på jobb. Og uansett hva de gjør eller ikke gjør, så er det sjelden skryt å få. Enten så kjører de for sakte og er i veien, ellers så er de ikke ute ofte nok/raskt nok. Brøytebilene – alle vil ha de, men ingen vil se de!

Selv ligger jeg her og funderer. Går tilbake i tid, i tankene mine. Prøver å finne opprinnelsen til alt dette. Hvordan kunne det ha seg at jeg, som kommer fra en matglad familie, endte opp i demonens verden? Hvor alt jeg gjør, sier, tenker og føler blir veid? Hvor jeg må fortjene å spise? Hvor jeg ikke kan unne meg selv å være glad, dersom vekta har gått opp?

Hvordan kan det ha seg at jeg får klump i halsen og må tørke en tåre når guttene forsiktig ytrer ønske om å bake til jul? Selv her jeg ligger og skriver handleliste, stiger pulsen. Hvorfor er mat så farlig?

Her om dagen hørte jeg en debatt om folkehelsen i landet vårt og at norske barn og voksne blir stadig tykkere. Debattantene diskuterte ivrig seg i mellom hva som kunne og burde gjøres for å snu denne utviklingen. En ting jeg bet meg merke i var dette: Spiser du for å overleve? Eller lever du for å spise?

Jeg tilhører definitivt den første kategorien. Jeg spiser med øynene, ørene og nesa. Jeg saumfarer nettet etter oppskrifter. Går timevis i butikken og drømmer meg bort. Ser på utallige mat program og ønsker å gjøre som de kokkene der. Lage mat. Lage god mat og nyte det. Forholde meg til mat med glede og entusiasme. Kose meg, med mat.

Jeg har så mange drømmer og ønsker. Men enn så lenge drukner de. I salte tårer fra øynene mine.

Hvis bare…