Den siste ukens hendelser i media ang det tragiske dødsfallet til ei 13år gammel jente i Valdres nyttårsaften, har opprørt meg en del.
I etterkant av dødsfallet har flere jenter/damer stått fram med sin historie, og skrevet at det like gjerne kunne vært en av de som døde på den måten. Fordi en spiseforstyrrelse som anoreksi er en sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Og det er ikke minst vanskelig å være pårørende til noen som sliter med spisevegring. Det er ikke “bare” å true/skremme vedkommende til å spise, fordi sykdommen i seg selv handler om mye mer enn mat.
Men det som har opprørt meg mest i denne saken er alle “forståsegpåere” som kommer med unødvendige kommentarer til jentenes historier. Senest i går leste jeg en historie om ei modig og sterk jente som er på god vei ut av anoreksiens klør, og i kommentarfeltet under rant det inn med god bedring ønsker og komplimenter. Det gjorde meg varm om hjertet, og det gleder meg å se at andre mennesker hyllet hennes styrke til å kjempe.
Men så kom jeg over en kommentar, fra ei voksen dame som skrev: fin historie, men du ser jo ikke anorektisk ut på før bildene!
Denne jenta hadde da ei meget lav vekt i forhold til høyde og en bmi et godt stykke innenfor undervektig skalaen. Hun så radmager ut og ansiktet var innhul, øynene var som to mørke stjerner uten livsgnist i og hun så slettes ikke lykkelig ut.
Nå valgte hun å dele sin historie, og takken for det er at hun må begynne å forsvare sin sykdom ovenfor voksne mennesker! Voksne damer som tydeligvis ikke har peiling på hva dette handler om! Dersom godt voksne folk kan få seg til å komme med slike påstander, om at tydelig syke jenter ser helt friske og normale ut, hva gjør det da med alle oss som faktisk lever i dette helvetet hver dag? Alle oss som har sterk spisevegring, men uten å se ut som “vandrende lik”?
Dere må forstå at dette handler om mye mer enn mat! Spiseforstyrrelsen (for meg) handler om kontroll, trygghet og stabilitet. Spiseforstyrrelsen min gir meg alt det livet for øvrig ikke klarer å gi meg.
Ved å nekte kroppen min mat føler jeg mestring. Jeg føler kontroll og jeg føler meg sterk. Når min mann jobber mye og arbeidssituasjonen hans er ustabil, da spiser jeg lite. Når jeg spiser lite, klarer jeg å holde følelsene på avstand. Jeg er mer mentalt tilstede for mine barn, jeg tåler mer. Blir ikke like lett irritert og angsten får ikke noe spillerom.
Så klart er ikke denne virkningen evigvarende, for når kroppen over lengre tid blir underernært så får ikke hjernen næringen den trenger for å fungere optimalt. Hukommelsen svikter, depresjonen kommer og urhjernen tar over. I de verste periodene mine hvor jeg spiser minst, kommer selvmordstankene for fult. Det er ett av mine viktigste faresignal.
Så vær så snill, velg deres ord med omhu. Nå er det mange, både pasienter og pårørende, som deler sine historier. Les de og ta de på alvor. Ikke helt dere opp i vekt, høyde, kalorier og bilder. For det handler om mye mer enn mat! Det er en sykdom, og hver og en av oss fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hva vekta viser.
Enkelte blir svært provosert og trigget til ytteligere vektnedgang når de blir møtt med “du er ikke tynn nok til å ha spisevegring!”
Så vær så snill, jeg ber dere, ikke tråkk i salaten!
Jeg håper så mange som mulig leser dette, tar med seg budskapet og gjerne deler innlegget videre.
På forhånd, takk!
