kontroll – Min Personlige Kamp

En ny hverdag

7. august 2017 jemy

Hei igjen kjære dagbok (verdens største klisje, men akkurat nå er dette det beste jeg klarer).

Det har vært stille fra meg den siste tiden, og det skyldes nok flere grunner. Men hovedgrunnen må nok være at jeg har vært offline, ikke bokstavelig talt, men mentalt sett. Jeg har ikke hatt kontakt med meg selv, ei heller vært tilstede i mitt eget liv.

I sommer har jeg eksistert, og bare glimtvis levd. Misforstå meg rett, jeg har hatt en fin sommer hjemme med guttene. Men fokuset har liksom blitt litt borte. Mye mat, feil mat, lite struktur, late dager, null trening og null egenfokus.

Og idag fikk jeg “merke” konsekvensene. Dagens veiing, som kun gjøres hos den psykiatriske sykepleieren (Frank), viste +8 kg siden utskrivelsen fra RKSF i slutten av mai. Jeg fikk sjokk og min første tanke var så klart å straffe meg, “sultestreike”, finne fram alt jeg har av selvdisiplin å gjenvinne kontrollen. Alt dette skjønte så klart Frank, uten at jeg behøvde si så mye som ett ord. Og innen jeg forlot kontoret var de verste katastrofetankene skyvd til side og en plan var begynt å ta form i hodet mitt. Ny samtale med veiing neste uke til samme tid.

I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke og i kveld har jeg lagt en god matplan for denne uka. Jeg vil prøve å gjenvinne kontrollen, men uten å sulte meg, overtrene eller kaste opp. Jeg vil SE at jeg IKKE eser ut og “eksploderer” og jeg vil prøve å stabilisere vekta.

Jeg har aldri vært noen reser på kjøkkenet, ei heller hatt noen interesse for det. Men nå må jeg begynne å tenke nytt. Skifte fokus og la mat få en annerledes, mer sunnere betydning for meg og min eksistens. Så nå i kveld har jeg lagd kjekke, sunne måltider som står klare i kjøleskapet. På den måten håper jeg å unngå småspising og fast food fella. Dette er mat jeg kan spise hjemme, eller legge i veska og ta med meg hvis jeg skal ut. Enten det er på tur, på besøk eller ut å gjøre ærender.

Her er dagens produksjon ?

Jeg sier meg fornøyd med steg 1 og beveger meg sakte, men sikkert videre til steg 2. Spise sunn mat, fire ganger daglig. Wish me luck! ?

Smoothie av jordbær, bringebær, blåbær, banan, melon yoghurt, jordbær yoghurt, melk og isbiter. Noe fryser jeg ned og noe står i kjøleskapet.

Salat av isberg salat, mais, ananas, paprika og gulrot. (Cashewnøtter, krutonger og dressing har jeg i rett før jeg skal spise.)

Kjøleskapsgrøt av 1dl havregryn, 0.5dl diverse frø og korn (jeg tok kornmo knekkebrød, kjørte de i blenderen og brukte det i grøten), 1.5dl h-melk, litt sukker og kanel. (Mandler og rosiner er i de små boksene, og det har jeg i før jeg spiser.)

Spisevegring – det handler om mer enn mat

10. januar 2016 jemy

Den siste ukens hendelser i media ang det tragiske dødsfallet til ei 13år gammel jente i Valdres nyttårsaften, har opprørt meg en del.

I etterkant av dødsfallet har flere jenter/damer stått fram med sin historie, og skrevet at det like gjerne kunne vært en av de som døde på den måten. Fordi en spiseforstyrrelse som anoreksi er en sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Og det er ikke minst vanskelig å være pårørende til noen som sliter med spisevegring. Det er ikke “bare” å true/skremme vedkommende til å spise, fordi sykdommen i seg selv handler om mye mer enn mat.

Men det som har opprørt meg mest i denne saken er alle “forståsegpåere” som kommer med unødvendige kommentarer til jentenes historier. Senest i går leste jeg en historie om ei modig og sterk jente som er på god vei ut av anoreksiens klør, og i kommentarfeltet under rant det inn med god bedring ønsker og komplimenter. Det gjorde meg varm om hjertet, og det gleder meg å se at andre mennesker hyllet hennes styrke til å kjempe.

Men så kom jeg over en kommentar, fra ei voksen dame som skrev: fin historie, men du ser jo ikke anorektisk ut på før bildene!

Denne jenta hadde da ei meget lav vekt i forhold til høyde og en bmi et godt stykke innenfor undervektig skalaen. Hun så radmager ut og ansiktet var innhul, øynene var som to mørke stjerner uten livsgnist i og hun så slettes ikke lykkelig ut.

Nå valgte hun å dele sin historie, og takken for det er at hun må begynne å forsvare sin sykdom ovenfor voksne mennesker! Voksne damer som tydeligvis ikke har peiling på hva dette handler om! Dersom godt voksne folk kan få seg til å komme med slike påstander, om at tydelig syke jenter ser helt friske og normale ut, hva gjør det da med alle oss som faktisk lever i dette helvetet hver dag? Alle oss som har sterk spisevegring, men uten å se ut som “vandrende lik”?

Dere må forstå at dette handler om mye mer enn mat! Spiseforstyrrelsen (for meg) handler om kontroll, trygghet og stabilitet. Spiseforstyrrelsen min gir meg alt det livet for øvrig ikke klarer å gi meg.

Ved å nekte kroppen min mat føler jeg mestring. Jeg føler kontroll og jeg føler meg sterk. Når min mann jobber mye og arbeidssituasjonen hans er ustabil, da spiser jeg lite. Når jeg spiser lite, klarer jeg å holde følelsene på avstand. Jeg er mer mentalt tilstede for mine barn, jeg tåler mer. Blir ikke like lett irritert og angsten får ikke noe spillerom.

Så klart er ikke denne virkningen evigvarende, for når kroppen over lengre tid blir underernært så får ikke hjernen næringen den trenger for å fungere optimalt. Hukommelsen svikter, depresjonen kommer og urhjernen tar over. I de verste periodene mine hvor jeg spiser minst, kommer selvmordstankene for fult. Det er ett av mine viktigste faresignal.

Så vær så snill, velg deres ord med omhu. Nå er det mange, både pasienter og pårørende, som deler sine historier. Les de og ta de på alvor. Ikke helt dere opp i vekt, høyde, kalorier og bilder. For det handler om mye mer enn mat! Det er en sykdom, og hver og en av oss fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hva vekta viser.

Enkelte blir svært provosert og trigget til ytteligere vektnedgang når de blir møtt med “du er ikke tynn nok til å ha spisevegring!”

Så vær så snill, jeg ber dere, ikke tråkk i salaten!

Jeg håper så mange som mulig leser dette, tar med seg budskapet og gjerne deler innlegget videre.

På forhånd, takk!

Styrke og mot

4. desember 2015 jemy

Så var vi her igjen.

Enda en gang lot jeg ting gå alt for langt. Enda en gang mistet jeg kontrollen.

Jeg ville bare få litt ro og fred. Litt alenetid, vekk fra tankene og kaoset inni meg. En kilo ble til to. To ble til fem. Fem ble til syv. På en måned.

Det var ikke dette jeg ville. Jeg ønsket bare å bedøve. Bli bedøvd. Kjenne mestring. Føle kontroll. Dempe smerten.

Som så mange ganger før, slo planen min feil. Til og begynne med er det godt. Man føler seg sterk, glad. Ja, nesten ruset.

Men etterhvert forsvinner alt dette. Mye vil ha mer, og man setter seg nye mål. “One more pound, and I’ll be thin. Two more pounds, and I’ll win.”

Det er ikke sånn det fungerer. Man blir blind for sannheten. Man mister alt av sunn fornuft og urhjernen tar over. Kroppen bruker det lille den får av næring til å holde organene i gang. Hjertet og lungene får drivstoff først, og til slutt kan det hende hjernen får litt. Dersom det er mer å ta av.

I mitt tilfelle er det ikke det. Der ligger nok muligens litt av forklaringen til den tunge depresjonen som har herjet i det siste.

I går fikk jeg et ultimatum. Akkurat hva som ble sagt, trenger ikke å publiseres. Men det var av såpass alvorlig karakter at jeg visste hva jeg hadde å gjøre idag.

Jeg tok et valg. Jeg ba om hjelp. Jeg gråt mine bitre tårer og la alle kortene på bordet. Og jeg ble hørt!

Jeg ble tatt alvorlig. Og nesten før jeg skjønte ordet av det satt jeg i samtale med en lege for å planlegge en innleggelse. En liten timeout. Ei lita uke til å fokusere kun på meg selv. Prøve å få i meg næring. Lade batteriene og sammen med behandler legge en plan videre.

Mandag kl 13 er oppmøtetidspunktet. Jeg gruer meg. Innleggelse i seg selv er ikke noe nytt for meg. Men det å be om hjelp, be om en pause uten at jeg er suicidal! Det er nytt.

Det føles både godt og skremmende. Blir rart å være borte. Vekke fra mann og barn. Og jeg har egentlig ikke lyst, men jeg har innsett at det er helt nødvendig nå.

Man trenger styrke for å skjule sine følelser.

Man trenger mot for å vise dem.

(Ukjent)

Fant nettopp et bilde fra sist vinter. Legger også ved et bilde tatt i går.

(Words can’t describe what I feel right now.)

(Desember 2014)

(Desember 2015)

Kjøleskaps-mila

9. juli 2015 jemy

De aller fleste har nok god erfaring med dørstokkmila, men akkurat nå er det ikke den som er min største utfordring. Den lengste mila jeg har er nok kjøleskaps-mila. Fra jeg står opp, til jeg legger meg er jeg ikke inne på kjøkkenet mer enn nødvendig. Jeg har funnet ut at jeg allerede nå begynner å bruke aktivitet, ærender og lignende for å unngå å spise. Kjøkkenet er som et stort svart hull og hele kroppen gjør sterk motstand når jeg tenker at NÅ bør jeg finne meg noe mat. Kaffe og drikke går greit, maten er det verre med.

Når jeg ser meg i speilet er jeg sikker på at jeg kan peke ut i detalj hvor vektøkningen har lagt seg på kroppen. Jeg ser konturene av hoftebein, ribbein og kragebein er i ferd med å forsvinne og erstattes med fett! Jeg merker at jeg kan sitte lengre på en pinnestol nå enn før jul, uten å få vondt. Buksene strammer mer rundt mage og lår, og magen er ikke lengre innhul. Alt dette tyder på at vekta går opp. Det er sikkert bra med vektøkning, men det skremmer meg. Noe innmari! Alt det trygge og kjente er på en absurd måte godt, nettopp fordi det er trygt og kjent. Jeg føler meg helt fortapt nå, når jeg verken kan bruke maten eller selvskadingen til å regulere følelsene, til å skape kontroll i situasjonen. Hvorfor føler jeg meg som Bambi på isen tvert ting er utenfor min kontroll? Og hvorfor må vekta gå oppover og oppover?!

Ikke misforstå, jeg vil veldig gjerne bli frisk. Men jeg har en enorm redsel for å bli tykk! Det er absolutt ikke noe galt med tykke mennesker, og jeg har ikke noe imot de. Men JEG må ikke bli tykk! Jeg vil ikke opp i vekt, men jeg vil spise sunt og ha et normalt, avslappende forhold til mat. Jeg ønsker å dra på kjærestekveld som innebærer et restaurant besøk, jeg vil gjerne invitere venninner på ost, kjeks og vin og jeg vil vise ungene at mat er noe koselig. Men akkurat nå er jeg ikke i stand til noe av dette, nettopp fordi mat er (føles som) min verste fiende!

Jemy 14.04.2015