mestring – Min Personlige Kamp

Jeg er god nok!

12. april 2024 jemy

Noen ganger når jeg går alene i skogen kommer tankene. Det overveldende mørket kommer snikende, som en klo griper det om meg. Mens andre ganger kommer lyset fra uventet hold. Det kan være en kollega som ringer, en venn som gir en uventet klem eller bare noen som sier hei på butikken. Å føle at man er noen, at man betyr noe for et annet menneske, gjør godt. Det å bli sett og få rosende ord når man har mestret noe vanskelig, kan gjøre dagen, og også livet, mye lettere.

Denne uken har jeg vært på kurs. Et etterutdanningskurs alle yrkessjåfører må ta hvert femte år for å få lov til å fortsette å gjøre jobben sin. Det er ingen underdrivelse å si at jeg grudde meg. I flere uker har jeg hatt vondt i magen. Tanken på å sitte i samme klasserom som aktive yrkessjåfører en hel uke, har virket skremmende. Hvem er de? Hvor mange er de? Hva vil de tro når en som meg dukker opp der? Hvordan er instruktørene? Hvilke tilbakemeldinger vil jeg få? Og sist men ikke minst hva vil de mene om kjøringen min? Jeg som kjørte opp for lastebil for ti år siden, men knapt har 2 aktive år i yrket. Jeg som er skjør som et aspeløv. Jeg som føler meg nederst på rangstigen, jeg som i alle de år har fått høre at jeg er mindre verdt enn dritten under skosålen din.

Jeg har også fått passet mitt påskrevet av både arbeidsgivere og kolleger. Du er for treig, du kjører for sakte, du er for usikker, du er pinglete, du vasker bilen feil, du bruker for mye såpe, du bruker for lite såpe. Du duger ikke! Jeg har blitt filmet, tatt bilder av, baksnakket og ledd av. Jeg har satt meg i bilen, redd for å tabbe meg ut og få mitt neste feilgrep spredd utover sosiale medier.

Dette har preget meg mer enn jeg våger å innrømme. Jeg har følt meg mislykket, følt meg som en byrde. Jeg har skammet meg over at jeg har fått førerkortet dekt av staten, jeg som ikke har sterk nok psyke til å utføre jobben min. Jeg har i lang tid vært usikker på om jeg noen gang vil være i stand til å jobbe igjen, være en del av samfunnet, få bidra og ha min plass hos en arbeidsgiver.

Hvordan jeg skal fortsette dette innlegget nå, vet jeg ikke helt. Nå sitter jeg her, i et rom fult av kaffedrikkende, skravlende sjåfører. Jeg er straks klar for siste kursdag.

Sliten, men fornøyd. Å være i et klasserom 8 timer med 15 andre personer hver dag, tar på. Jeg er jo vant til å være hjemme, alene. Men takket være flinke, tålmodige og rolige instruktører har jeg klart å være der. Jeg ble sett, hørt og forstått. Jeg bestemte meg allerede første kursdag for å snakke med instruktørene. For meg så fungerer det best å legge alle kortene på bordet, fortelle litt om hvem jeg var og hva jeg står i. Det skulle vise seg å være smart. Tilbakemeldingene jeg har fått, både på holdningene og meningene mine, men også kjøringen min, har gitt meg troen på at jeg kanskje har en fremtid som yrkessjåfør. Kanskje ikke denne måneden, kanskje ikke i år, men en gang skal jeg komme dit.

Jeg har en arbeidsgiver som tror på meg, en befrakter som ser meg og gode kolleger som løfter meg opp når jeg er nede.

Så enn så lenge får jeg ta tiden til hjelp, fokusere på egen helse og samtidig ha en fot innenfor. Å kjøre litt når kropp og sinn spiller på lag er bedre enn ingenting.

Jeg er god nok!

Ferie for alle

13. oktober 2017 jemy

Vi fikk et brev i posten
Det var fra Røde Kors
Ferie for alle
Det skulle bli på oss

Vi ventet og vi ventet
Og med ett var dagen her
Varme klær var pakket
Til alle og enhver

Vi kjørte til hotellet
Der var det mange folk
Noen snakket norsk
Mens andre trengte tolk

Dette var starten. Starten på noe nytt, skremmende, uvant og angstfremkallende. Alle disse tankene og bekymringene jeg satt med i bilen på tur hit på mandag. Lite visste jeg, at all denne grublingen på forhånd var helt ubegrunnet. At dette skulle vise seg å bli tidenes ferie, for vårt tilfelle. I fem dager til ende har vi hatt det gøy. Vi har fått kost oss, slappet av, prøvd nye ting, testet grenser og fått lov til å lage minner. Som en familie. Vi har fått et pusterom fra hverdagens kjas og mas, fra jobb, sykdom, behandling, skole og lekser. En pause fra spiseforstyrrelse, angst og depresjon.
For første gang i livet har jeg følt at det ikke har vært plass eller tid for spiseforstyrrelsen. Plassen som til daglig er reservert selvhat har denne uka måttet vike, til fordel for gode opplevelser.
Takk for at dere har gitt oss trygghet og rom til å få være oss selv. Til å forsterke relasjonen til våre barn og få gode opplevelser sammen, som en familie. Dere som er frivillige her har gjort en fremragende jobb!
Tusen takk for ei fantastisk uke.

Sist, men ikke minst, takk for at dere har gitt meg en drøm, noe å strekke meg etter og kjempe for. En dag ønsker også jeg å være en ressurs, en som gir andre trygghet og gode opplevelser. En frivillig i Røde Kors.

Noen bilder fra ukas opplevelser.

Søppelbøttas hemmelighet

24. mai 2017 jemy

Der ligger den. En gjennomsiktig pose, tom. Tidligere i dag dro jeg til butikken. Jeg sirklet rundt småvarene i brøddisken i flere minutter, mens pulsen økte i takt med angsten. Så mye godt. Så mye søtt. Og så mye forbudt!

Hvordan i all verden skulle jeg klare å bestemme meg?
En ting er å kjøpe forbudt mat, og spise, når det er nøye planlagt hvordan du skal kvitte deg med skammen etterpå… Da er det bare å gå inn på butikken, plukke det man vil ha, betale og gå ut igjen. Alt skjer nærmest automatisk. Føttene går av seg selv, hendene røsker med seg “nei-mat” og man drar hjem og “har party” i all hemmelighet…

Nå skal jeg tillate meg å spise EN forbudt ting, og dagens utfordring er småbakst. Gå på butikken, velge en vare, dra til leiligheten, spise kvelds og deretter “dessert”. Ikke istedenfor kvelds. Ikke knipe på smøret eller mengde pålegg. Heller ikke kutte ut ett knekkebrød eller to. Neida, I TILLEGG TIL!

Etter noe som føles som en evighet inne på butikken, og med blussende kinn røde som tomater, faller valget til slutt på en solbolle. Du vet, disse store, litt flate, kanelsnurrene med gul vaniljekrem i midten. Flotte å se på, og farlig gode.

Med raske blikk og bøyd nakke skyndte jeg meg til kassa. Angsten vokste og vokste, og jeg kunne føle alles øyne på meg. Der sto jeg, med en gjennomsiktig pose i hånden, og alle kunne se at jeg var i ferd med å gjøre noe forbudt.

Endelig ble det min tur, jeg betalte og løp ut. Lettere fortumlet ble jeg stående å nøle et sekund på parkeringsplassen før jeg fikk øye på bilen min. Jeg låste opp, heiv meg inn og tok et dypt åndedrag.

Første utfordring fullført!

Vel tilbake i leiligheten satte jeg på autopiloten og tok fatt på kveldsmaten. Fullførte alt, til punkt og prikke. Så kom jeg til å tenke på neste steg, solbollen. Jeg kunne kjenne halsen snøre seg og magen begynne å gynge bare ved tanken på mer mat, men en avtale er til for og holdes! Jeg bestemte meg for å sitte å se litt tv før jeg utfordret meg selv ytterligere. Men plutselig var klokken blitt ti, og skulle jeg klare det, måtte jeg hoppe i det. NÅ!

Akkurat hva jeg tenkte og følte under selve spisingen ønsker jeg å sensurere for dere i denne omgang, men jeg kan fortelle at solbollen gikk ned. Sakte, men sikkert!

Det neste som skjedde var at jeg befant meg på badet, i dusjen, med bankende hjerte og tårevåte øyne. Vannet rant nedover kroppen, mens pulsen min messet ordene “mestring”, “skam”, “mestring”, “skam”. Om og om igjen.

Jeg lukker øynene, men det forsvinner ikke. Jeg holder meg for ørene, men ordene er der fremdeles. Jeg skrur av vannet, tørker meg og går mot rommet. På veien passerer jeg kjøkkenet, og der ligger den. Den tomme, gjennomsiktige brødposen ligger i søpla og smiler til meg. Den ler ikke hånlig, som før.

Nei, nå er det et ekte “you go girl” smil, og jeg må le litt for meg selv.

Jeg klarte det! Jeg legger meg, MED en solbolle i magen!
(Vel har jeg tatt sovemedisin, for å forhåpentligvis unngå å bli hjemsøkt av djevelen i natt, men det får være en annen historie. Alt til sin tid)

Spisevegring – det handler om mer enn mat

10. januar 2016 jemy

Den siste ukens hendelser i media ang det tragiske dødsfallet til ei 13år gammel jente i Valdres nyttårsaften, har opprørt meg en del.

I etterkant av dødsfallet har flere jenter/damer stått fram med sin historie, og skrevet at det like gjerne kunne vært en av de som døde på den måten. Fordi en spiseforstyrrelse som anoreksi er en sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Og det er ikke minst vanskelig å være pårørende til noen som sliter med spisevegring. Det er ikke “bare” å true/skremme vedkommende til å spise, fordi sykdommen i seg selv handler om mye mer enn mat.

Men det som har opprørt meg mest i denne saken er alle “forståsegpåere” som kommer med unødvendige kommentarer til jentenes historier. Senest i går leste jeg en historie om ei modig og sterk jente som er på god vei ut av anoreksiens klør, og i kommentarfeltet under rant det inn med god bedring ønsker og komplimenter. Det gjorde meg varm om hjertet, og det gleder meg å se at andre mennesker hyllet hennes styrke til å kjempe.

Men så kom jeg over en kommentar, fra ei voksen dame som skrev: fin historie, men du ser jo ikke anorektisk ut på før bildene!

Denne jenta hadde da ei meget lav vekt i forhold til høyde og en bmi et godt stykke innenfor undervektig skalaen. Hun så radmager ut og ansiktet var innhul, øynene var som to mørke stjerner uten livsgnist i og hun så slettes ikke lykkelig ut.

Nå valgte hun å dele sin historie, og takken for det er at hun må begynne å forsvare sin sykdom ovenfor voksne mennesker! Voksne damer som tydeligvis ikke har peiling på hva dette handler om! Dersom godt voksne folk kan få seg til å komme med slike påstander, om at tydelig syke jenter ser helt friske og normale ut, hva gjør det da med alle oss som faktisk lever i dette helvetet hver dag? Alle oss som har sterk spisevegring, men uten å se ut som “vandrende lik”?

Dere må forstå at dette handler om mye mer enn mat! Spiseforstyrrelsen (for meg) handler om kontroll, trygghet og stabilitet. Spiseforstyrrelsen min gir meg alt det livet for øvrig ikke klarer å gi meg.

Ved å nekte kroppen min mat føler jeg mestring. Jeg føler kontroll og jeg føler meg sterk. Når min mann jobber mye og arbeidssituasjonen hans er ustabil, da spiser jeg lite. Når jeg spiser lite, klarer jeg å holde følelsene på avstand. Jeg er mer mentalt tilstede for mine barn, jeg tåler mer. Blir ikke like lett irritert og angsten får ikke noe spillerom.

Så klart er ikke denne virkningen evigvarende, for når kroppen over lengre tid blir underernært så får ikke hjernen næringen den trenger for å fungere optimalt. Hukommelsen svikter, depresjonen kommer og urhjernen tar over. I de verste periodene mine hvor jeg spiser minst, kommer selvmordstankene for fult. Det er ett av mine viktigste faresignal.

Så vær så snill, velg deres ord med omhu. Nå er det mange, både pasienter og pårørende, som deler sine historier. Les de og ta de på alvor. Ikke helt dere opp i vekt, høyde, kalorier og bilder. For det handler om mye mer enn mat! Det er en sykdom, og hver og en av oss fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hva vekta viser.

Enkelte blir svært provosert og trigget til ytteligere vektnedgang når de blir møtt med “du er ikke tynn nok til å ha spisevegring!”

Så vær så snill, jeg ber dere, ikke tråkk i salaten!

Jeg håper så mange som mulig leser dette, tar med seg budskapet og gjerne deler innlegget videre.

På forhånd, takk!

Å leve med angst

21. desember 2015 jemy

Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.

Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.

Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.

Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.

Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.

I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.

Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som “pausefart”.

Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.

Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?

Guess what, jeg vant!

Stabilt ustabil

17. desember 2015 jemy

Det er ordene som best beskriver meg og hverdagen min. Jon Ståle jobber jo, som de fleste vet, som lastebilsjåfør. Nå i vinterhalvåret er det vintervedlikehold. Det betyr å jobbe når værforholdene krever det, uansett når på døgnet. Gjøre det som kreves for å holde standarden og friksjonskravene som er satt av SVV. Ettersom den trønderske vinteren ikke er for stabil å regne, betyr dette mye uforutsigbarhet.

Nå i kveld var det juletrefest i barnehagen, men i fire tiden, et par timer før vi skulle dra, måtte Jon Ståle på jobb. Da var det behov for salting av busslommer og ramper. Så kom han hjem i halv ni tiden, og da rakk han akkurat å si god natt til guttene. Etter de var lagt så vi håndball kamp, og like etter kampen ringte telefonen igjen. Denne gangen regnet det på minusgrader, mao stor fare for glatte veier.

Det var bare å få på seg arbeidsklærne, hive kaffekanna i sekken og komme seg på jobb. Jeg ble med ut da han dro, benyttet sjansen til å lufte lillegutt med det samme. I det jeg ser bilen kjøre nedover veien, kommer tårene. Jeg gjør ingen forsøk på å skjule de, jeg er alene nå. Tårene passer fint, på en trist måte. Det er som om jeg ser tryggheten kjøre avgårde, mitt sikkerhetsnett.

Når omgivelsene er trygge, stabile og forutsigbare, er symptomene mine mindre synlige. Men når det skjer stadig endringer, planer forandres og ingenting blir som jeg forventer, da velter jeg. Da begynner berg og dalbanen å kjøre, og det skal du vite, den akselererer utrolig fort. Det går opp og ned, fortere og fortere, før jeg til slutt krasjer. Jeg føler meg tom og “full”, på en gang. Rullgardina går ned, tankene om selvskading og sulting kommer for fullt. Lysten til å løpe, vekk fra alt, kommer også. Og til slutt, dersom jeg ikke får luftet frustrasjonen, kommer de suicidale tankene. Alt for å prøve å døyve tankene og følelsene jeg får.

Å faste eller være meget restriktiv med matinntaket, gir meg en følelse av kontroll, trygghet og mestring. Denne handlingen fungerer også som en rus, eller et lokk om du vil. Et lokk jeg legger over følelsene mine, for at jeg ikke skal koke over. Nå når jeg jobber med maten, med å følge spiselista uansett hva som skjer, så kommer ønskene om selvskading tilbake. Fordi jeg er vant til å bruke disse to verktøyene. Selvskadingen ga meg en rus, et adrenalinkick uten like. Samtidig gjorde det smerten mer konkret. Ett kutt på underarmen kunne sees, jeg kunne peke på det og si; Her gjør det vondt! Men alt som skjer inni hodet mitt og i hjertet mitt, ikke kan forklares eller sees på samme måte.

Det er vanskelig nå. Jeg liker at Jon Ståle er mer hjemme enn i enkelte jobber han har hatt før. Samtidig er det så utrolig utfordrende for meg, å aldri vite noe sikkert. Når er han hjemme, når er han borte? Ligger han i senga når jeg våkner? Kommer han kanskje etter jeg har lagt meg? Hvor lenge blir han borte nå? Hvor lenge får jeg ha han hjemme? Rekker han skolemøtet til eldstemann, eller må jeg ta det alene? Hva med foreldresamtalen i barnehagen, eller juleavslutningen?

Er det lov å innrømme at jeg savner tiden da han var langtransportsjåfør? Uansett hvor slemt det måtte høres ut, så var ting på enkelte områder enklere da. Da visste jeg i det minste når jeg var alene og når vi var to. Både på godt og vondt. Det eneste verre for meg enn å være alene, er usikkerheten og uforutsigbarheten. Da blir jeg stabilt ustabil.

Akkurat nå er det mørkt, svært mørkt. Ikke bare ute, men inni meg også. Men jeg er her enda, sitter tilsynelatende rolig i en stol. Skriver her. Det demper ikke tankene og følelsene, men holder meg distrahert en stund. Forhåpentligvis lenge nok til ikke å gjøre noe overilt. Og hvem vet, kanskje er delt smerte, mindre smerte?

Uansett, takk for at nettopp du gidder å lese. Kanskje kan mine innlegg hjelpe deg til å forstå, se ting fra mitt ståsted og bidra til en større forståelse i samfunnet vårt.

Regn fra skyfri himmel

9. juli 2015 jemy

Når regnet faller fra skyfri himmel

Å alt blir tungt, grått og trist

Da krever det sitt for å komme seg opp

Møte en hverdag som krever meg frisk

Men hva er forskjellen på frisk og syk?

Hvem kan bestemme hva som er hva?

Når vil jeg være bra nok for meg selv?

Når vil jeg mestre det liv jeg har fått?

Tankene kverner og holder meg nede

Stenger meg ute fra alt som er godt

Alle sier “det er bare å leve”

Men ikke alt er like flott

Ta deg en tur i mine sko

Vær i mitt hode, for bare en dag

Så vil du kjenne hvordan det er

Å bestandig kjenne et evig jag

Jemy 10.04.2015