Vi fikk et brev i posten
Det var fra Røde Kors
Ferie for alle
Det skulle bli på oss

Vi ventet og vi ventet
Og med ett var dagen her
Varme klær var pakket
Til alle og enhver

Vi kjørte til hotellet
Der var det mange folk
Noen snakket norsk
Mens andre trengte tolk

Dette var starten. Starten på noe nytt, skremmende, uvant og angstfremkallende. Alle disse tankene og bekymringene jeg satt med i bilen på tur hit på mandag. Lite visste jeg, at all denne grublingen på forhånd var helt ubegrunnet. At dette skulle vise seg å bli tidenes ferie, for vårt tilfelle. I fem dager til ende har vi hatt det gøy. Vi har fått kost oss, slappet av, prøvd nye ting, testet grenser og fått lov til å lage minner. Som en familie. Vi har fått et pusterom fra hverdagens kjas og mas, fra jobb, sykdom, behandling, skole og lekser. En pause fra spiseforstyrrelse, angst og depresjon.
For første gang i livet har jeg følt at det ikke har vært plass eller tid for spiseforstyrrelsen. Plassen som til daglig er reservert selvhat har denne uka måttet vike, til fordel for gode opplevelser.
Takk for at dere har gitt oss trygghet og rom til å få være oss selv. Til å forsterke relasjonen til våre barn og få gode opplevelser sammen, som en familie. Dere som er frivillige her har gjort en fremragende jobb!
Tusen takk for ei fantastisk uke.

Sist, men ikke minst, takk for at dere har gitt meg en drøm, noe å strekke meg etter og kjempe for. En dag ønsker også jeg å være en ressurs, en som gir andre trygghet og gode opplevelser. En frivillig i Røde Kors.

Noen bilder fra ukas opplevelser.

Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

 

Hastverk er lastverk.

 

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

 

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

 

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

 

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

 

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

 

“Stå i det!”

 

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

 

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

 

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

 

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.