Her sitter jeg og tvinner tommeltotter, vi har (som de fleste andre i vårt land) kommet til den fjerde eller femte annerledesuka. Ei tid preget av karantene, hjemmeskole, hjemmekontor og mye usikkerhet. For min del har denne tiden også inneholdt en hel haug mindre vellykkede forsøk på å være kreativ, lære meg noe nytt eller skaffe meg en hobby.

Du skjønner jeg er egentlig veldig glad i prosjekter, i alle fall å starte på de, avslutningsprosenten er heller lav. Jeg går lei, gir opp, skjønner ikke og orker ikke. I en selvransakelsesprosess bør jeg vel snart innse hvorfor man har uttrykket; skomaker, bli ved din lest. Er det ikke snart på tide at jeg innser at ikke alle kan ha et Instagram vennlig liv? At middagene våre passer bedre i magen enn på Snapchat. Hjemme hos oss vil du finne hundehår og hybelkaniner, skitne klær og flekkete gulv. Alt dette til tross for at både jeg og våre to håpefulle tilsynelatende har hatt mer enn nok tid til å shine huset mange ganger.

De nærmeste naboene kan nok også til tider høre høye rop, sinte stemmer og slamring med dører. Og nei, selv om det kan høres sånn ut, har ingen enda mistet livet her inne. (Sett bort i fra en og annen fisk som øver på ryggsvømming.)

Jeg orker rett og slett ikke. Jeg har mer enn nok med å få gjennomført de daglige oppgavene. Lage mat, være lærer og aktivitør, rydde og sist men ikke minst, være fredsmekler mellom de to søte små. Ja, de er søte (til tider), men innimellom får man lyst til å opprette en annonse på finn under gis bort. Selvfølgelig merker de også den rare stemningen som blir når “alle” går hjemme, og man ikke kan leke med andre enn en person. Når denne personen da i tillegg er din tvillingbror og du deler både hus, soverom, klær og leker, kan det bli for mye for de fleste.

Og jeg, hva er jeg oppi alt dette?!? Joda, jeg er en kroniker i dvale. En vulkan som venter på å få utbrudd. Tankene flyr med lysets hastighet, og jeg er sur, irritert, fortvilet og lei meg. Sist men ikke minst er jeg redd. Redd for å gå på en smell. Redd for tankene som har holdt seg borte så lenge, som nå plutselig er tilbake. Hva og hvem er jeg? Vil jeg for alltid være en kroniker? Kronisk deprimert, med en personlighetsforstyrrelse og det hele. En person som er tilsynelatende frisk, men bare så lenge livet går på skinner og hverdagen er helt A4.

 

Vi fikk et brev i posten
Det var fra Røde Kors
Ferie for alle
Det skulle bli på oss

Vi ventet og vi ventet
Og med ett var dagen her
Varme klær var pakket
Til alle og enhver

Vi kjørte til hotellet
Der var det mange folk
Noen snakket norsk
Mens andre trengte tolk

Dette var starten. Starten på noe nytt, skremmende, uvant og angstfremkallende. Alle disse tankene og bekymringene jeg satt med i bilen på tur hit på mandag. Lite visste jeg, at all denne grublingen på forhånd var helt ubegrunnet. At dette skulle vise seg å bli tidenes ferie, for vårt tilfelle. I fem dager til ende har vi hatt det gøy. Vi har fått kost oss, slappet av, prøvd nye ting, testet grenser og fått lov til å lage minner. Som en familie. Vi har fått et pusterom fra hverdagens kjas og mas, fra jobb, sykdom, behandling, skole og lekser. En pause fra spiseforstyrrelse, angst og depresjon.
For første gang i livet har jeg følt at det ikke har vært plass eller tid for spiseforstyrrelsen. Plassen som til daglig er reservert selvhat har denne uka måttet vike, til fordel for gode opplevelser.
Takk for at dere har gitt oss trygghet og rom til å få være oss selv. Til å forsterke relasjonen til våre barn og få gode opplevelser sammen, som en familie. Dere som er frivillige her har gjort en fremragende jobb!
Tusen takk for ei fantastisk uke.

Sist, men ikke minst, takk for at dere har gitt meg en drøm, noe å strekke meg etter og kjempe for. En dag ønsker også jeg å være en ressurs, en som gir andre trygghet og gode opplevelser. En frivillig i Røde Kors.

Noen bilder fra ukas opplevelser.

Huset e stille
Dåkk har gått te ro
Me sommerfugla i magen
Ligg dåkk dær no
Imårrå e dagen
Dåkk ha venta så læng
Spenninga stig
E d mange som kjæm

At tia går fort
D ha e jo skjønt
I åra som ha vært
E d my som e glømt
Men en ting e huske
Som om d va i går
E bilde på skjermen
Av to hjerta som slår

Dåkk kom te verden
Så liten å skjør
Fra den dagen av
Vart itj nå som før
Fyrrig d e dåkk
Men ka gjør vel d
Når glimte i øye
E ofte får sje

Gratulerer me 7 års dagen

Sindre og Daniel ?

 

Jeg har et godt forhold til min svigermor, det har jeg i grunnen hatt hele tiden. Første gang jeg traff henne var en desember dag i 2006. Jeg og Jon Ståle var helt i starten av vårt forhold, begynte så smått å bli bedre kjent. Så skulle vi innom å hilse på foreldrene hans, noe jeg var langt fra klar for. Men han overbeviste meg om at det ikke var noe å være redd for eller grue seg til, og det hadde han rett i.

Der kom vi inn døra, Jon Ståle først og jeg etter. For et syn vi må ha vært. Der kommer sønnen hjem med en bleik, utmagret, kortklipt jentunge på knapt 19 år med alt for store klær. Jeg følte meg vettskremt, redd som en liten mus fanget i et hjørne. Hva ville de tro om meg? Men jeg hadde ingenting å frykte. Hans foreldre tok meg i mot med en varme og godhet ulikt alt annet. Og dette skulle vise seg å bli starten på mange gode år.

Siden den desemberdagen har de stilt opp for oss i tykt og tynt. Takknemligheten jeg føler til de er stor og jeg føler ofte jeg kommer til kort når det gjelder å gjøre gjengjeld eller si takk. Så her i sommer hadde svigermor bursdag og i den anledning skrev jeg et dikt jeg ønsker å dele med flere. Håper det faller i smak.

 

Til min kjære svigermor

 

Ei svigermor så snill og rar

Er jeg glad for at jeg har

Du er så snill, blid og grei

Et nei er aldri å få fra deg

Du stiller opp og passer på

Alle dine, store som små

 

Nå vil jeg vise hva du betyr for meg

Så si meg så hva du ønsker deg

Når november kommer, kald og grå

Så skal du av meg, en biltur få

Det er opp til deg hvilken vei vi tar

Men jeg en liten anelse har

 

Vi kjører nordover halvannen time

Da ser du et skilt som får deg til å smile

Lysstøperiet er nok tingen for deg

For lys du elsker å spre om deg

Så tar vi en burger på kaféen der

Før vi kjører hjem, med en pose så svær

 

Ordenes magi er alt jeg kan gi

Men jeg håper at diktet får smilet på gli

Hva du betyr for meg, vil du nok aldri forstå

Men gleden er stor når du ringer på

Vi kan sitte og le og prate om alt

Men nå har jeg nok, på dagen din talt

 

Screenshot_2016-08-13-10-09-25

You scream, I yell

I yell, you cry

You cry, I dry your tears

I can see fear in those innocent eyes

I can see feelings no kid ever should know about

 

But I see so much more

I see love, joy and happiness

I see myself in you

I want to protect you

Just want to hold you tight so no one can harm you

 

I see the future in you

 

And when I tuck you in at night

You’re holding me tight

Squeezing your small arms around my neck

Telling me how much you love me

 

Mummy please don’t leave, I need you

And there it is

The reason why I’m still here

The reason I get up from bed every morning

 

I want to be here for you

Follow each step you take

 

In a couple of months a new chapter starts

For all of us

You’re a big boy now

No more kindergarden

No more nappies to change

No more playing around all day

 

You’re starting school

And with school comes new challenges

You’ll have to learn to read, write and do maths

You’ll have to be more independent

Getting to know new people

 

Please baby boy, I pray for you

I hope you get along with your classmates

I hope your teacher sees you

I hope you will be safe at school

That no one picks on you

Or make jokes about your size or the way you speak

I do hope you don’t have to go through the same hell I did when I was your age

 

But most of all

If anything happens

Know I’ll be here for you

Every day and night

Through good and bad days

Because I am your mother

And i love you

To the moon and back

 

Screenshot_2016-02-01-23-48-05