Har du noen gang tenkt tanken på at det hadde vært fint med en pause knapp i livet? Eller til og med en fast forward knapp? Sånn har jeg det nå, skulle ønske jeg kunne spolt fram til dagen hvor “alt” er bra. Hvor jeg lever i tidsklemma og løper mellom skole, jobb, fotballtrening, dugnad, foreldremøter og bursdagsfeiring.
Men hvordan komme seg dit hen at “alt” blir bra? Spesielt dersom man ikke helt vet hva som er galt. Den ene dagen kjennes alt ok ut, og jeg føler meg klar for livet. Mens neste dag er det som om jeg våkner i et stort, sort hull?
For tiden prøver jeg å gjøre energiskapende aktiviteter. Ting som gir meg livsgnist og glede. Og det funker i grunn ganske bra. Innimellom kjenner jeg ikke igjen kroppens signaler sånn at jeg kanskje tar det for hardt en dag, for så å bli liggende apatisk neste dag. Men stort sett går det greit, og det føles godt. På en måte.
Men på den andre siden begynner jeg nå å frykte forventningene til “alle andre”. Nå som jeg har kommet meg litt opp i vekt og fått litt mer energi, så er jeg redd hvilke forventninger som kommer. Hva tenker “alle andre” om at jeg fremdeles går hjemme, at jeg fremdeles er sykemeldt.
Det er lettere sagt enn gjort å gi blaffen i hva andre måtte mene og tenke. Så hvis du er en av de som er flink til å gi litt faen, hvordan gjør du det? Er det noe du bestandig har klart? Eller er det noe du har måttet lære deg underveis i livet?
Hvordan gi seg selv lov til å ta den tiden det tar å komme tilbake til livet, sakte men sikkert, sånn at man forhåpentligvis unngår en smell innen nærmeste framtid?
Jemy 21.05.2015
