“Bare” et symptom…

Dagens samtale gikk ikke som jeg håpte. Det var som å dra til legen pga smerter i venstre fot, og komme ut derfra med gips på høyre hånd.

Diagnose emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er jo helt ok, noe jeg kan gå med på. Kjenne meg igjen i. Men å fortelle meg at “bare” jeg går i gruppe behandling og snakker om følelsene og det ustabile humøret mitt, så kommer maten på plass av seg selv. Det er pisspreik i mine ører. Og hvordan skal dette hjelpe meg gjennom jula?

Jeg har bare lyst å skrive meg ut idag, dra hjem og tømme ei vodka flaske pluss samtlige esker med smertestillende vi har liggende. Ikke nødvendigvis for å dø, men for å døyve smerten jeg føler nå.

Eventuelt sulte meg hele jula og forhåpentligvis bli trodd når jeg møter opp her igjen på nyåret.

Her sitter vi og snakker om frykten jeg har for å ikke bli tatt på alvor og å bli avvist. At jeg inderlig ønsker hjelp, men at det er vanskelig å spørre om hjelp og ikke minst å ta i mot. Og nå får jeg slengt dette i trynet!

 

Du bekrefter jo akkurat det jeg selv fryktet, jeg har ikke en spiseforstyrrelse. Det er bare et symptom! Snakk, snakk og snakk så kommer bedringen av seg selv. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg fortalte at jeg kastet vekk mine forrige sjanser hva behandling av spiseforstyrrelser angår. At jeg spilte et skuespill, tok på meg flink pike jakken min og oppførte meg etter boka.

Nå ber jeg innstendig om en ny sjanse, men neida, det er ikke mat som er mitt problem sier du. Du vet jo det du, det er du som er eksperten, du som har utdanningen.

Når kan jeg bli hørt? Når skal det spille en rolle hva jeg og min familie opplever som vanskelig?

Jeg ser skuffelsen i mine barns øyne når jeg takker nei til å smake en sjokolade bit. Jeg går inn i en butikk, skrubbsulten på jakt etter noe trygt å spise, og går ut tomhendt en time senere. Hvor er du da? Ser du min smerte og mine tårer?

Når jeg gang på gang takker nei til sosiale tilstelninger fordi det serveres mat. Når jeg går til sengs tørst fordi jeg er redd springvannet inneholder kalorier, hvor er du da? Når jeg våkner mitt på natten og kaldsvetter mens hendene saumfarer kroppen min på jakt etter fett, fordi jeg drømte at jeg spiste et skolebrød.

Når min mann ser på meg med tårer i øynene og med grøtet stemme sier; nå visner du bort fra meg. Hvor er du da til å fortelle at dette bare er et symptom? At dette går bra, selv om vi ikke behandler det?

Det er som om du avgjør om min spisevegring er reell eller ikke. Igjen sitter jeg med følelsen av å ha blitt “veiet og funnet for tung.”

Takk skal du ha. Takk for at du, sakte men sikkert, dreper min motivasjon og mitt ønske om å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Så lenge jeg ikke har et problem, så trenger det jo heller ikke og jobbes med.

Er det en ting jeg angrer på, så er det at jeg var ærlig og snakket uten filter. At jeg åpnet meg og ba om hjelp. Jeg føler meg tråkket på og mine ord betyr ingenting, null og niks.

1449675112921

 

Ps: Dette innlegget er skrevet i dyp frustrasjon av en meget fortvilet jente, så ha i bakhodet at det kan være snakk om feiltolkning og overanalysering. (Innerst inne så håper jeg det selv iallefall.)

2 thoughts on ““Bare” et symptom…

  1. Hei?Du e utroli flink te å sætt ord på ting å følelsa,d e en STYRKE☺?Sku ønska æ va like flink på d.Stå på☺Vet d e enklar sagt enn gjort!

  2. <3 Jeanette…
    Jeg forstår deg – og metaforen du tegner i innledningen din så uendelig godt..
    «Det var som å dra til legen pga smerter i høyre for, og å komme ut derfra
    med gips på høyre hånd»..
    – Og jeg sier også gips på venstre bein :'(

    Det gjør vondt å se hvordan du blir møtt av helsepersonell,
    som skal bidra til å bedre psyken, som gjør det stikk motsatte..
    «Bare du går i gruppebehandling og snakker om følelsene
    og det ustabile humøret, så kommer maten på plass av seg selv..»
    – Det er som å be en pensjonist i rullestol komme seg opp,
    og ta en joggetur rundt hjemmet sitt, for å lette på sinnstemningen…

    Fyf…#»¤
    Jeg blir så forbanna, og lei meg på dine vegne…
    Dette var vondt å høre, og å lese…

    Klarer du å vise dette blogginnlegget ditt, til dine behandlere,
    og ikke minst denne personen som brøt deg ned?

    Tenker på deg, og støtter deg, Jeanette <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.