Nå er det stille her, for stille. Det er nok mange grunner til denne stillheten, og jeg orker ikke gå inn i alle detaljene nå. Men en ting kan jeg si; det er vondt å bli tråkket på når man ligger nede.

 

Vi var venner. Og som venner ofte gjør, så delte vi det meste med hverandre. Også hemmeligheter. Jeg fortalte deg om mitt ønske, min drøm. Drømmen om å utgjøre en forskjell, bety noe for noen, røre ved folks følelser og samfunnets dømmende blikk.

Det var med iver i stemmen og glød i blikket at jeg fortalte deg alt dette. Jeg hadde et håp, en forventning om at du ville glede deg med meg, gi meg støtte og oppmuntring. Gi meg bensin på bålet så jeg med stolthet kunne forfølge drømmen min. En drøm jeg en dag håpte skulle ende med en selvskrevet bok utgitt av et forlag her i Norge.

 

Vel, så feil tok jeg. I stedet for å heie meg fram, begynte du og dømme meg nord og ned. Tekstene jeg hadde skrevet tok du fram og begynte å granske. Du plukket de fra hverandre, en etter en. Fant skrivefeil og lange, kompliserte setninger. Ga meg streng beskjed om at ingen hadde interesse av å lese ting de ikke forsto. Korte, konkrete setninger, det vil folket ha.  Dessuten var det jo ikke så interessante temaer jeg skrev om da. Du kunne fortelle at det er mange som sliter, mer enn meg, uten at de har behov for å vise seg fram. Jeg var oppmerksomhetssyk som ville gi ut bok.

 

Etter samtalen vår gråt jeg. Alt jeg hadde jobbet mot, alt jeg hadde sett fram til, raste på brøkdelen av et sekund. Nå hadde jeg ikke lenger noe mål, noen framtidsdrøm. Alt jeg hadde håpet på forsvant liksom i en tåkedis langt vekk i det fjerne. Jeg ble nesten litt redd for å skrive. Trengte plutselig bekreftelse og korrekturlesing fra noen, før jeg i det hele tatt publiserte tekstene på bloggen.

 

Så nå spør jeg dere, og jeg ber dere være ærlige; skal jeg jobbe videre mot drømmen om å gi ut bok? Eller bør jeg overlate bokskriving til de virkelige forfatterne?

Du sier jeg må ta meg sammen, at du ikke ser at jeg prøver. Du sier det er på tide å bli voksen nå, å ta et valg. Velge framtid foran sykdom. Du sier jeg mangler motivasjon. At jeg er full av negativitet.

 

Vær så snill å forstå!

 

Det handler ikke om manglende motivasjon. Ei heller mangelen til å være glad. Jeg er glad, eller, jeg ønsker å være glad. Jeg ønsker å ha et godt liv med familien min. Føle meg vel i min egen kropp. Leve, og ikke bare eksistere.

 

Men jeg er redd, livredd! Jeg må kaste meg ut i noe nytt. Jeg må gi slipp på all kontroll, finne nye måter og håndtere livet på. Jeg må omskoleres. Lære å leve på nytt.

 

Det er skummelt det!

 

Jeg må innse at tallene på vekta er kun det, tall. Jeg må slutte å basere mitt syn på verdien av meg selv, på bakgrunn av kroppen min. Klær er klær og kropp er kropp.

 

Jeg vet det, jeg er smertelig klar over alt jeg har gått glipp av. Alle gleder jeg har nektet meg selv å føle. Alle opplevelser jeg har takket nei til, fordi monsteret på innsiden nektet meg å være lykkelig. Fordi jeg måtte gjøre meg fortjent til alt, ved å sulte meg, overtrene eller skade meg selv.

 

Det er feil, så innmari feil. Jeg vet det, men jeg er fastlåst! Jeg har endt opp i et blindspor. Mitt eget spor som har blitt til gjennom 18år av feilnavigering. Hvordan i all verden skal jeg finne rett vei?

Jeg ønsker meg tilbake. Jeg vil finne veien som går til livet!

 

Så vær så snill å forstå, det er verken manglende motivasjon eller viljestyrke. Det er frykten for det ukjente, for å kjempe en kamp uten garanti.

 

Ikke forlat meg, jeg skal kjempe. Jeg prøver mitt beste, hver dag. Selv om du ikke ser framgangen, så er den der. Det går kanskje ikke så fort, men det går i riktig retning.

 

“Hurry up and wait so close but so far away.

Everything that you’ve always dreamed of.

Close enough for you to taste but you just can’t touch.”

(Jordin Sparks – One Step At A Time)

Kveldsroen har senket seg og hytta ligger stille i terrenget. Jeg lar skuldrene synke et par hakk, mens jeg selv prøver å finne roen. Med vinduet på gløtt kan jeg høre regnet som drypper på taket og vinden som suser svakt i de nyutsprungne bjørketrærne. Lydene, lukten og atmosfæren har et sårt, nesten sørgmodig preg over seg. Men selv er jeg langt i fra trist. De siste dagers hendelser har gitt meg et adrenalinkick uten like, og jeg begynner så smått å øyne et håp langt i det fjerne. Kanskje kan livet bli bedre? Kanskje vil jeg en dag finne min plass?

 

Fra døren i enden av rommet kan jeg høre svak, nesten uhørlig pusting, og innimellom kommer en og annen klynkelyd. Der inne sover mine små. To blide, gode, snille, trassige 4 åringer som i disse dager har full nedtelling til den store dagen. Den nærmer seg med stormskritt, og i kveld kunne de fortelle at når de våkner i morgen er det bare 8 dager til de blir 5 år! Invitasjoner er sendt ut, med følgende beskjed nederst på lappen: Utebursdag, kle deg etter været! Dersom alle kommer blir, blir det 18 barn i alderen 3-6 år og forhåpentligvis noen foreldre. Da er det godt å ha god plass ute. Så nå satser jeg bare på at værgudene er på vår side neste helg.

Jeg lar bekymringene for bursdagsfeiringen ligge og lar tankene og blikket vandre videre. De stopper ved de utslitte svarte slippersene som står i hjørnet ved utgangsdøren. De tilhører min kjære Jon Ståle, og så lenge jeg har kjent han har disse slippersene vært her. De har vært med på hvert eneste flyttelass, hver eneste bobiltur og på mange lastebilturer. De representerer på en måte Jon Ståle, hvem han er og hva han står for. Den jordnære, trygge, omsorgsfulle typen som ikke er overbegeistret over forandringer og nye ting. Han beskriver seg selv som ektefødt pessimist, og på en måte kan jeg godt forstå hva han mener. Men på den andre siden er det en ting han aldri har sluttet å kjempe for, uansett hvor mørkt det har sett ut, og det er meg – oss. Han er bestandig skeptisk og på grensen til negativ til nye ting, og sier selv at ting umulig kan gå bra dersom det er noe som skal prøves ut for første gang. Slippersene hans har jeg, vet et par anledninger, forsøkt å bytte ut. Kjøpt nye, men de blir aldri like gode som de gamle, så de nye stues raskt unna og de gamle hentes fram. Han er et vanedyr, min kjære ektemann. Han er min trygge, gode havn som står like stødig i all slags vær. Tar i mot meg med åpne armer, uansett når, hvor og hvordan jeg har det. Han løfter meg opp når jeg er nede, tørker mine tårer når jeg gråter, holder meg igjen når jeg er i ferd med å lette og får meg til å se nyanser når jeg selv føler at alt er svart. Han gir meg rom til å være meg selv, men har ingen problemer med å kalle en spade for en spade. Nettopp derfor elsker jeg ham, han gjør meg hel!

 

Med et smil om munnen spinner tankene videre, til denne ukens avtaler og møter. Og med ett slår det meg hvor fort ting kan snu. Fra bunnløs sorg og fortvilelse på fastlegens kontor på mandag, til ville jubelrop på samarbeidsmøte hos NAV på fredag. Rundt bordet satt tre av mine støttespillere og registrerte min glede og framgang med en bekymringsfull rynke i pannen. De fortalte meg at det var godt å se forandringen min, men at de nå hadde en viktig jobb framover med å prøve å holde meg igjen litt. Selv om jeg der og da følte meg som kongen på haugen, vet både de og jeg hva som etter all sannsynlighet skjer dersom jeg ikke bremses litt nå. Når jeg har en eller to dager er jeg klar til å hoppe av all behandling og gå rett ut i 100% jobb tvert. Erfaringsmessig vet jeg, og alle rundt meg, at dersom jeg gjør dette, så krasjer jeg igjen med den berømte veggen innen kort tid. Når man selv ikke evner å kjenne sine begrensninger, eller velger å overse de, så er det faktisk godt å ha noen som bremser meg litt og får meg tilbake til virkeligheten. Sammen med NAV, fastlegen og den psykiatriske sykepleieren har vi nå lagt en plan for de neste månedene som jeg klarer å slå meg til ro med. Nå gjenstår bare et par samtaler med noen over helga, før jeg får endelig avklart om ting blir som jeg håper på framover.

Jemy 07.06.2015