Det handler om mer, enn mat, kropp og vekt. Det handler om mer enn faste rutiner, god døgnstruktur, riktig ernæring, hvile og aktivitet. Det er ikke bare å spise, så kommer resten av seg selv.

Selvfølgelig er det mer komplisert enn som så, vil nok mange si. Men ikke jeg. For meg kom denne oppdagelsen som en kald dusj her i går. I fire uker har jeg vært her, spist maten min, fulgt timeplanen, sovet nok på natta og opprettholdt en stabil vekt. Med andre ord, jeg har gjort som jeg har fått beskjed opp, vært en flink pasient som jobber godt med måltidene. Og ærlig talt trodde jeg at det var nok. At bare jeg spiste og fulgte planen så ville hodet følge etter og de riktige tankene ville komme. Jeg trodde faktisk at jeg ville føle meg bedre i takt med at kroppen ble vant til å få næring.

Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være.

Jeg koblet fra hodet, helt ubevisst, og fulgte planen mekanisk. Det gikk bra, veldig bra. Jeg så utskrivelsesdatoen nærme seg med stormskritt og jeg var skikkelig motivert, glad og utålmodig etter å komme hjem. Tenk det, tre måneder behandling er ferdig. Jeg er fri!

En idiotisk tanke vil kanskje enkelte mene, men jeg trodde helt ærlig på den. At bare jeg kom meg hjem nå og fulgte spiselista så ville resten gå på skinner. Vel… Nå er jeg ikke like sikker lenger.

I går måtte jeg gjennomføre checkware (eller hva det nå heter), det er iallefall en kartlegging alle pasienter ved avdelingen må gjennomføre ved innkomst og ved utskrivelse. Den tar for seg hvilke tanker du har om mat, trening, kropp, vekt, hvile etc. Det er også enkelte spørsmål om ditt forhold til mat, hvor ofte du spiser, kaster opp, bruker avføringsmidler og lignende, men mest om tanker og følelser. Med andre ord, så er det i kartleggingen hovedfokus på hvordan DU føler det med deg selv og hvordan du føler du har det i livet. Det er en lang og krevende kartlegging som er inndelt i mange forskjellige deler og du blir virkelig utfordret på hvilke tanker og følelser du sitter med.

Guess what?!? Jeg er livredd! Skrekkslagen og overveldet!

Her har jeg prøvd å holdt ting (les:følelsene) på avstand i lang, lang tid. Ved å holde meg opptatt hele tiden, og ved å fokusere på maten og ingenting annet enn det å faktisk spise mat! Jeg var jo frisk jeg! Jeg klarte jo å spise det jeg skulle! Holde vekta stabil!

 

Mens i realiteten har jeg vært avstengt. Jeg har brukt kontrollbehovet mitt på maten og på å være mest mulig korrekt i måltids situasjoner, på å gi de beste tilbakemeldingene til medpasienter i gruppetimene og på å utforme den beste ukeplanen. Den som skal være mitt verktøy hjemme, min livbøye, min Bibel! Dersom jeg har konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på, slipper jeg å forholde meg til meg selv og mine tanker.

Flukt! Jeg flykter! Jeg løper avgårde, langt, langt avsted! Jeg sitter her, tilsynelatende helt rolig. Men inni meg er jeg langt borte!

Vil jeg noen gang bli frisk? Bli fri? Ha et greit forhold til egen kropp? Kjenne på sult og metthet? Klare å lytte til kroppens signaler? Være tilstede i eget liv? Akseptere at livet ble som det ble, og skjønne at livet faktisk kan bli som jeg selv vil?

Klarer jeg å forstå at det er JEG som sitter med nøkkelen? Og at følelser bare er nettopp det, følelser?!

Ingen har dødd av et angstanfall, av å knekke sammen midt under et måltid og forlate bordet i krampegråt.

Så hvorfor er jeg så redd mine egne tanker og følelser?

 

Vel kampen fortsetter, og jeg må bare være med. Våge og satse, tørre å feile!

(Bilde funnet på Google)

Nå er jeg halvveis i dette korttidsoppholdet, jeg skal hjem på fredag. Mange har skrevet til meg og lurt på hvordan det går. Jo det kan jeg fortelle, men jeg advarer deg som leser, dette blir tøft og helt uten filter!

 

De siste to dagene har det vært mange tårer, harde ord og sinte kommentarer. Jeg er konstant forbannet og har alle pigger ute. Jeg har begynt på halv spiseliste. Så fra å drikke en nutridrink daglig er jeg nå oppe i fire faste måltider! Jeg er konstant kvalm og føler meg høygravid!

 

Jeg vet dette er noe jeg må gjennom for å komme meg videre, men det er tøft. Det er vanskelig å være ærlig ovenfor meg selv og de ansatte. Hver gang jeg forteller hvordan dette påvirker meg, hvordan det føles å leve med dette sf’monsteret i livet mitt, innrømmer jeg at jeg har et problem. Alt blir så virkelig når jeg setter ord på det. Det blir min virkelighet, noe jeg må forholde meg til.

 

Sceneteppet har gått ned, stykket er over og publikum har forlatt salen. Igjen står jeg, naken og forlatt ytterst på scenekanten. Uten kostymer, rekvisitter eller andre verktøy.

Det er bare meg.

Meg, med alle mine skavanker og problemer. Meg, med tårevått ansikt og oppblåst mage. Meg, som skyver alle de jeg elsker, vekk. Meg, som ønsker hjelp, men sliter med å ta i mot.

Meg, på mitt mest sårbare. Ta meg i mot når jeg faller. Hør meg, når jeg tier. Se meg, når jeg prøver å være usynlig. Finn meg, når jeg stikker av.

 

Gjør hva du vil, men ikke gi meg opp…

Screenshot_2015-12-09-09-59-34

(Bilde lånt fra www.chrispeters.com)

Når lysten til å leve minker, og lysten til å dø virker mer og mer forlokkende. Da vet du at det har gått for langt. Når du setter deg ned et fem minutt for å tenke, og tårene kommer helt av seg selv. Da vet du det er fare på ferde. Når du har mareritt om dine egne tanker og hver gang du lukker øynene går rullgardina ned. Da er det lett å bli motløs og redd.

Når en tallerken suppe er nok til at du mister nattesøvnen, da spiller det liten rolle hva vekta viser. Når du har grått deg tom og alt virker grått og trist, da skulle du ønske at stoltheten forsvant ei stund og ga plass til noe nytt. Å be om hjelp er ikke det samme som å være hjelpesløs, det handler om å våge å innrømme ovenfor seg selv og andre at dette fikser jeg ikke alene.