Hvorfor så du meg ikke?

Jeg lengtet etter vennskap

Etter aksept og å bli godtatt

Jeg strakte ut en hånd

Strøk deg på kinnet

Du skjøv meg unna

Kalte meg klengete og avhengig

Ba meg gå ut å leke med de andre barna

 

Skjønte du ikke hva som skjedde?

Eller valgte du å lukke øynene?

Jeg rakte opp hånden og ba om hjelp

Gjorde meg dummere enn jeg var

Bare for å få litt av din tid

Bare for å bli sett

 

Hvorfor måtte jeg gå gjennom barneskolen alene?

Være ensom i en klasse bestående av 20 barn?

Du og dine kollegaer var voksne

Jeg ropte om hjelp, inni meg

Jeg var den rolige jenta som satt alene i friminuttet og leste bok

Trodde dere virkelig jeg satt alene fordi jeg ville?

 

Et par ganger øynet jeg håp

Det ble kalt inn til møter

Med både barn og foresatte

Men resultatet ble det samme hver gang

Jeg var “overfølsom” og “dramatiserende”

Jeg måtte ta meg sammen og overse ertingen

Det var hele tiden JEG!

 

Hva med de? Hva med mobberne?

Hva med årsaken til angsten min?

Hvorfor var det meg det var noe galt med?

Dere videreførte egentlig budskapet mobberne sendte

Ga meg bekreftelsen jeg “trengte”

Det var meg det var noe galt med

Jeg som måtte endre meg

 

Vet du hva? Takk!

Takket være årene på barneskolen og opplevelsene jeg hadde der, sitter jeg nå med en stor klump i halsen

Jeg er bekymret for mine to små

Som om få dager skal på innskriving på skolen

Jeg krysser fingrene og håper for alt i verden at lærerne her ikke er like trangsynte som dere var

 

La mine barn bli sett og hørt

Så de kan minnes årene på skolen med et smil om munnen og tørre å besøke hjemplassen sin dersom de flytter herfra i fremtiden