Hvorfor så du meg ikke?
Jeg lengtet etter vennskap
Etter aksept og å bli godtatt
Jeg strakte ut en hånd
Strøk deg på kinnet
Du skjøv meg unna
Kalte meg klengete og avhengig
Ba meg gå ut å leke med de andre barna
Skjønte du ikke hva som skjedde?
Eller valgte du å lukke øynene?
Jeg rakte opp hånden og ba om hjelp
Gjorde meg dummere enn jeg var
Bare for å få litt av din tid
Bare for å bli sett
Hvorfor måtte jeg gå gjennom barneskolen alene?
Være ensom i en klasse bestående av 20 barn?
Du og dine kollegaer var voksne
Jeg ropte om hjelp, inni meg
Jeg var den rolige jenta som satt alene i friminuttet og leste bok
Trodde dere virkelig jeg satt alene fordi jeg ville?
Et par ganger øynet jeg håp
Det ble kalt inn til møter
Med både barn og foresatte
Men resultatet ble det samme hver gang
Jeg var «overfølsom» og «dramatiserende»
Jeg måtte ta meg sammen og overse ertingen
Det var hele tiden JEG!
Hva med de? Hva med mobberne?
Hva med årsaken til angsten min?
Hvorfor var det meg det var noe galt med?
Dere videreførte egentlig budskapet mobberne sendte
Ga meg bekreftelsen jeg «trengte»
Det var meg det var noe galt med
Jeg som måtte endre meg
Vet du hva? Takk!
Takket være årene på barneskolen og opplevelsene jeg hadde der, sitter jeg nå med en stor klump i halsen
Jeg er bekymret for mine to små
Som om få dager skal på innskriving på skolen
Jeg krysser fingrene og håper for alt i verden at lærerne her ikke er like trangsynte som dere var
La mine barn bli sett og hørt
Så de kan minnes årene på skolen med et smil om munnen og tørre å besøke hjemplassen sin dersom de flytter herfra i fremtiden