Forfatter: jemy

Veiskillet

jemy

Så er jeg her igjen, ytterst alene på en fjellhylle. Rett nedenfor meg er en sort, dyp avgrunn. Og like over meg henger et tynt, slitt tau. Langt vekk i det fjerne hører jeg latter og glade stemmer, de roper noe mot meg. De ønsker meg velkommen, vil jeg skal være med å leke. Men eneste veien opp er tauet, tør jeg stole på at det holder?

 

Mens jeg sitter sammenbøyd på fjellhyllen og vurderer veien opp, hører jeg noen lyder fra avgrunnen. Mørke, lokkende toner, som minner om Huldras sensuelle lokkesang. Den sangen hun etter sigende brukte for å lokke unge menn ned i tjernets mørke dyp.

 

Den sangen kjenner jeg, de fortryllende tonene har jeg fulgt nå i nesten 18år. Og nå orker jeg ikke mer. Mørket er trygt og kjent, men jeg er lei av å bare eksistere.

 

Jeg vil leve. Kjenne sola varme iskalde kinn. Høre hjertet banke i takt med pusten din. Være tilstede for meg selv og familien min. Nå er det min tur til å blomstre, skinne om kapp med solen. Leve fullt og helt, finne min plass på jorden.

 

Det er en prosess. Jeg kom ikke hit over natten, og jeg vil måtte ta tiden til hjelp for å overkomme sykdommen. Det er greit, det er en kamp, men mange har kjempet og vunnet før meg. Jeg er også i stand til å klare det!

 

Jeg kaster et siste, stjålent blikk ned mot avgrunnen før jeg gjør helomvending og griper tak i tauet. Sakte, men sikkert skal jeg klatre oppover, steg for steg. Det blir ikke lett, men jeg vet premien er verdt å kjempe for!

Snapchat-1334295125398458033SuperPhoto_151229170254

SuperPhoto_151229170724

Ikke meg / Kampens hete

jemy

Det er ikke meg som takker nei til mat. Det er ikke meg som elsker å kjenne sulten hamre inni magen. Det er ikke jeg som ønsker å leve på dette viset.

 

Jeg har en stemme inni meg. En som ikke er min egen. En som forteller meg om rett og galt. En som kritiserer, roser og bedømmer. Som setter krav, bestemmer regler, straff og konsekvenser. Tilgivelse finnes ikke hos stemmen, og tillatelse gis en sjelden gang. Etter grundig og møysommelig forarbeid.

 

Jeg er meg, men stemmen eier meg. Jeg er kroppen til stemmen, hennes borg, hennes territorium.

 

Hun vokter meg med falkeblikk hver eneste dag, hvert eneste minutt. Jeg får aldri fred. Hun prøver det hun kan å utslette fornuften og de rasjonelle tankene. Utslette meg.

Hun forteller meg hvordan jeg må leve, hva jeg kan spise og når jeg må trene. Hun gir seg ikke før jeg er i mål.

 

Hva er egentlig målet? Hva vil det si å være tynn nok? Er det når kroppen kollapser? Eller når jeg blir tvangsinnlagt og sondefores?

 

Akkurat nå er jeg redd denne kampen ikke ender, før jeg ligger godt plantet under jorden…

 

Kampens hete

Mine tårer de får ingen se

I denne kampen jeg kjemper med

En djevel og engel side om side

Gjør det de kan for å kjempe om livet

Brøler og herjer, roper og sloss

Lydene minner om en dundrende foss

 

Jeg følger med, prøver å spille på lag

Bare jeg blir litt mindre, vil de da bære nag

 

En kilo ned, jeg klarer jo det

En kilo til, se nå var jeg snill

 

Engelen roper, høyt opp i det fjerne 

Avstanden er stor, hun ligner en stjerne

Djevelen kommer og holder om meg

Sier det er vi, som skal gå samme vei

Engelen snur seg og kikker tilbake

Kjenner at nå glipper hun taket

En tåre kommer, mens jeg vandrer av sted

Sammen med djevelen jeg vant kampen med

Jeg er mer

jemy

Skrivingen min foregår mest i de tunge stundene, men det er ikke dermed sagt at det er hele livet mitt. Visstnok har jeg dager hvor jeg våkner opp og bare ønsker å dø, men jeg har også dager hvor jeg våkner til fuglekvitter og trillende barnelatter.

 

Sånne dager liker jeg. Dager hvor det er jeg og ikke sykdommen som bestemmer. For jeg er så mye mer! Jeg er kone og mor. Jeg er venninne og arbeidstaker. Jeg er livsglad, sprudlende og utadvendt. Glad i å lese, se filmer og gå tur. Elsker å tulle og tøyse med barna mine. Liker å pynte meg og gjøre meg fin for min mann. Jeg er glad i kos, klemmer og et ertende klaps på naken. Små ting som piffer opp hverdagen og bringer liv og farge til en grå hverdag.

 

Jeg er utrolig glad i musikk og naturen. En perfekt kveld for meg er å ta på godt med klær og gode sko og ut å gå. Hodelykt og en fin spilleliste på Spotify hører så klart med. Jeg tror nok jeg og lillegutt (hunden vår, King Kong) kunne tilbragt hver eneste kveld med å gå i timevis, men jeg prøver å holde aktivitetsnivået til en ok mengde.

Snapchat-7036545673416405190

Her på Hølonda har vi et meget aktivt idrettslag (IL LEIK) som er flinke til å tilrettelegge så flest mulig kommer seg ut av sofaen og i aktivitet.

 

Min «favorittdel» av idrettslaget må nok være trimavdelinga. De har satt ut postkasser med bøker på 25 forskjellige plasser på Gåsbakken og Korsvegen. Og for hvert besøk på disse trimpostene får man et poeng. Det artige er at man kan oppnå forskjellige «utmerkelser» alt etter hvor aktiv man er, så da har man noe å jobbe mot.

Samler man for eksempel 50poeng oppnår man Furukongla og med 100poeng har man Trimgaidden.

Det er bestandig gøy å ha et mål, noe å strekke seg etter, og det gir ekstra motivasjon til å komme seg ut.

Snapchat-2076501254342249355

 

Som jeg skrev innledningsvis så er jeg mye mer enn en diagnose, mørke dager og tunge kamper mot mine indre demoner. Men de er der, og da gjør det godt å få satt ord på det som lurer under overflaten.

 

Men nå, etter å ha lest dette innlegget, ser dere kanskje at solen skinner her også. Kanskje ikke hver dag, men jeg har stor tro på at dette året bringer med seg flere soldager enn det vi nå har lagt bak oss.

 

Følg meg videre, så får dere se hva som skjer.

 

Nå er det pannekakesteking som står på tapetet før guttene hentes. Og i kveld, da drar vi i svømmehallen med et par venninner og deres barn. Der sitter iallfall latteren løst ?

 

Vi snakkes!

Spisevegring – det handler om mer enn mat

jemy

Den siste ukens hendelser i media ang det tragiske dødsfallet til ei 13år gammel jente i Valdres nyttårsaften, har opprørt meg en del.

 

I etterkant av dødsfallet har flere jenter/damer stått fram med sin historie, og skrevet at det like gjerne kunne vært en av de som døde på den måten. Fordi en spiseforstyrrelse som anoreksi er en sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Og det er ikke minst vanskelig å være pårørende til noen som sliter med spisevegring. Det er ikke «bare» å true/skremme vedkommende til å spise, fordi sykdommen i seg selv handler om mye mer enn mat.

 

Men det som har opprørt meg mest i denne saken er alle «forståsegpåere» som kommer med unødvendige kommentarer til jentenes historier. Senest i går leste jeg en historie om ei modig og sterk jente som er på god vei ut av anoreksiens klør, og i kommentarfeltet under rant det inn med god bedring ønsker og komplimenter. Det gjorde meg varm om hjertet, og det gleder meg å se at andre mennesker hyllet hennes styrke til å kjempe.

Men så kom jeg over en kommentar, fra ei voksen dame som skrev: fin historie, men du ser jo ikke anorektisk ut på før bildene!

 

Denne jenta hadde da ei meget lav vekt i forhold til høyde og en bmi et godt stykke innenfor undervektig skalaen. Hun så radmager ut og ansiktet var innhul, øynene var som to mørke stjerner uten livsgnist i og hun så slettes ikke lykkelig ut.

 

Nå valgte hun å dele sin historie, og takken for det er at hun må begynne å forsvare sin sykdom ovenfor voksne mennesker! Voksne damer som tydeligvis ikke har peiling på hva dette handler om! Dersom godt voksne folk kan få seg til å komme med slike påstander, om at tydelig syke jenter ser helt friske og normale ut, hva gjør det da med alle oss som faktisk lever i dette helvetet hver dag? Alle oss som har sterk spisevegring, men uten å se ut som «vandrende lik»?

 

Dere må forstå at dette handler om mye mer enn mat! Spiseforstyrrelsen (for meg) handler om kontroll, trygghet og stabilitet. Spiseforstyrrelsen min gir meg alt det livet for øvrig ikke klarer å gi meg.

 

Ved å nekte kroppen min mat føler jeg mestring. Jeg føler kontroll og jeg føler meg sterk. Når min mann jobber mye og arbeidssituasjonen hans er ustabil, da spiser jeg lite. Når jeg spiser lite, klarer jeg å holde følelsene på avstand. Jeg er mer mentalt tilstede for mine barn, jeg tåler mer. Blir ikke like lett irritert og angsten får ikke noe spillerom.

 

Så klart er ikke denne virkningen evigvarende, for når kroppen over lengre tid blir underernært så får ikke hjernen næringen den trenger for å fungere optimalt. Hukommelsen svikter, depresjonen kommer og urhjernen tar over. I de verste periodene mine hvor jeg spiser minst, kommer selvmordstankene for fult. Det er ett av mine viktigste faresignal.

 

Så vær så snill, velg deres ord med omhu. Nå er det mange, både pasienter og pårørende, som deler sine historier. Les de og ta de på alvor. Ikke helt dere opp i vekt, høyde, kalorier og bilder. For det handler om mye mer enn mat! Det er en sykdom, og hver og en av oss fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hva vekta viser.

 

Enkelte blir svært provosert og trigget til ytteligere vektnedgang når de blir møtt med «du er ikke tynn nok til å ha spisevegring!»

 

Så vær så snill, jeg ber dere, ikke tråkk i salaten!

 

Jeg håper så mange som mulig leser dette, tar med seg budskapet og gjerne deler innlegget videre.

På forhånd, takk!

Snapchat-7901472556125421104

Av eller på!

jemy

Alt eller ingenting.

Svart eller hvitt.

Av eller på.

 

Snapchat-5452131531967466089

 

Det er meg. Mitt liv. Min hverdag. I ett nøtteskall. De fleste mennesker har en innebygd «dimmer», som de kan bruke til å regulere trykket. Du kan kjenne deg litt glad, men samtidig også kjenne deg litt trist. Kanskje er du innimellom litt sliten, så du legger deg på sofaen og slapper av. Etter en liten hvil føler du deg litt bedre. Du kan være sint på en handling en person har gjort mot deg, uten å hate selve personen.

 

Vel, sånn er ikke jeg. Jeg er sort eller hvit. Enten glad eller trist. Dersom jeg har bra med energi en dag, hiver jeg meg rundt og gjør alt jeg vil, før det plutselig sier pang. Da holder det ikke med en halvtime på sofaen. Da får jeg influensa lignende smerter i kroppen en dag eller to, før jeg er på topp igjen. Denne feilen gjør jeg gang på gang, leter desperat etter bremsene mens jeg holder på, men de svikter.

 

Dersom du tråkker meg på tærne eller sårer meg, så hater jeg ikke handlingen din. Jeg ender opp med å vri hatet enten mot deg som person, eller mot meg selv. Jeg evner ikke alltid å skille mellom handling og person. Og da er det lettere å finne feil ved meg selv, som gir meg svar på hvorfor du såret meg. Følelsene mine svinger. Fort. Det er som å kjøre berg og dalbane i blinde, du vet aldri hva som kommer eller når det kommer.

 

Er det noen som har et par bremser til overs? Eventuelt en dimmebryter?

 

Dette høyhastighetslivet gir meg kontroll, samtidig som det sliter meg ut. Det er som om jeg er ei lunte, som brennes fra begge ender. Fyrverkeriet er meg, og jeg befinner meg i midten. Jeg hører knitringen fra flammene rundt meg.

 

Minst mulig mat i kroppen og høyest mulig aktivitetsnivå, det er det jeg streber etter.  Men gjør det meg lykkelig? Nei, absolutt ikke. Det er min rustning, mitt forsvar.

Forsvar mot hva spør du deg selv kanskje, jo det skal jeg si deg. Forsvar mot livet.

Forsvar mot tankene.

Mot minnene og følelsene mine.

 

Enn om jeg var en stein. En værstein. Det hadde vært fint det.

Våt stein = regn.

Hvit stein = snø.

Varm stein = sol.

Ingen stein = tåke.

 

Takk for meg!

Tilbakeblikk

jemy

Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

 

Hastverk er lastverk.

 

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

 

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

 

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

 

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

 

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

 

«Stå i det!»

 

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

 

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

 

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

 

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.

Å leve med angst

jemy

Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.

Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.

Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.

Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.

Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.

 

I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.

Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som «pausefart».

Screenshot_2015-12-21-07-44-58

Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.

Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?

 

Guess what, jeg vant!

Screenshot_2015-12-21-07-47-16

Screenshot_2015-12-21-07-44-35

Snakking med filter

jemy

Det er en ting som forundrer meg når det gjelder måten (de fleste) voksne folk kommuniserer på. Og det er behovet mange har for å snakke med filter og å gå rundt grøten.

Hvorfor?

Grøten er til for og spises, ikke for å gå rundt!

Blir sannheten noe annerledes dersom du forteller den sakte? Eller dersom du snakker i gåter, så folk må gjette seg fram til hva du egentlig mener?

Dersom du er på handlerunde med ei venninne og du spør om buksa satt fint på deg, og venninnen din drar litt på svaret, men til slutt sier noe sånt som: jada, den var kjempefin. Sitter buksa bedre på deg da, enn om hun fortalte sannheten, at den gjorde lårene dine brede og rumpa flat?

Muligens et litt dårlig og knotete forklart eksempel, spesielt siden shopping ikke akkurat er min favoritt aktivitet, men det var et eksempel.

Og når noen spør hvordan du har det, hvorfor er det da mer akseptert og forventet at du svarer; jo takk, bare bra? Hvorfor blir folk sjokkerte og nærmest målløse dersom du sier som sant er; nei vet du, nå går det ikke noe bra. 

En del lesere har henvendt seg til meg med spørsmål om det ikke er ubehagelig og vanskelig å være så ærlig og rett fram når jeg blogger. Til dere, og alle dere andre som leser, for meg føles det som en befrielse å få lov å skrive rett fra levra! Da kan jeg få lov å si ting akkurat som de er, uten å måtte forholde meg til at mottakeren mister geipen i gulvet.

Dere kan sitte og lese i fred og ro, og få tid til å fordøye det dere leser, før en eventuell tilbakemelding til meg. Og jeg? Jo jeg kan være meg selv, fullt og helt.

Så jeg sier bare: Her er jeg, uten filter. Aksepter meg som den jeg er, eller gi faen, det er ikke mitt problem!

Stabilt ustabil

jemy

Det er ordene som best beskriver meg og hverdagen min. Jon Ståle jobber jo, som de fleste vet, som lastebilsjåfør. Nå i vinterhalvåret er det vintervedlikehold. Det betyr å jobbe når værforholdene krever det, uansett når på døgnet. Gjøre det som kreves for å holde standarden og friksjonskravene som er satt av SVV. Ettersom den trønderske vinteren ikke er for stabil å regne, betyr dette mye uforutsigbarhet.

Nå i kveld var det juletrefest i barnehagen, men i fire tiden, et par timer før vi skulle dra, måtte Jon Ståle på jobb. Da var det behov for salting av busslommer og ramper. Så kom han hjem i halv ni tiden, og da rakk han akkurat å si god natt til guttene. Etter de var lagt så vi håndball kamp, og like etter kampen ringte telefonen igjen. Denne gangen regnet det på minusgrader, mao stor fare for glatte veier.

Det var bare å få på seg arbeidsklærne, hive kaffekanna i sekken og komme seg på jobb. Jeg ble med ut da han dro, benyttet sjansen til å lufte lillegutt med det samme. I det jeg ser bilen kjøre nedover veien, kommer tårene. Jeg gjør ingen forsøk på å skjule de, jeg er alene nå. Tårene passer fint, på en trist måte. Det er som om jeg ser tryggheten kjøre avgårde, mitt sikkerhetsnett.

Når omgivelsene er trygge, stabile og forutsigbare, er symptomene mine mindre synlige. Men når det skjer stadig endringer, planer forandres og ingenting blir som jeg forventer, da velter jeg. Da begynner berg og dalbanen å kjøre, og det skal du vite, den akselererer utrolig fort. Det går opp og ned, fortere og fortere, før jeg til slutt krasjer. Jeg føler meg tom og «full», på en gang. Rullgardina går ned, tankene om selvskading og sulting kommer for fullt. Lysten til å løpe, vekk fra alt, kommer også. Og til slutt, dersom jeg ikke får luftet frustrasjonen, kommer de suicidale tankene. Alt for å prøve å døyve tankene og følelsene jeg får.

Å faste eller være meget restriktiv med matinntaket, gir meg en følelse av kontroll, trygghet og mestring. Denne handlingen fungerer også som en rus, eller et lokk om du vil. Et lokk jeg legger over følelsene mine, for at jeg ikke skal koke over. Nå når jeg jobber med maten, med å følge spiselista uansett hva som skjer, så kommer ønskene om selvskading tilbake. Fordi jeg er vant til å bruke disse to verktøyene. Selvskadingen ga meg en rus, et adrenalinkick uten like. Samtidig gjorde det smerten mer konkret. Ett kutt på underarmen kunne sees, jeg kunne peke på det og si; Her gjør det vondt! Men alt som skjer inni hodet mitt og i hjertet mitt, ikke kan forklares eller sees på samme måte.

 

Det er vanskelig nå. Jeg liker at Jon Ståle er mer hjemme enn i enkelte jobber han har hatt før. Samtidig er det så utrolig utfordrende for meg, å aldri vite noe sikkert. Når er han hjemme, når er han borte? Ligger han i senga når jeg våkner? Kommer han kanskje etter jeg har lagt meg? Hvor lenge blir han borte nå? Hvor lenge får jeg ha han hjemme? Rekker han skolemøtet til eldstemann, eller må jeg ta det alene? Hva med foreldresamtalen i barnehagen, eller juleavslutningen?

Er det lov å innrømme at jeg savner tiden da han var langtransportsjåfør? Uansett hvor slemt det måtte høres ut, så var ting på enkelte områder enklere da. Da visste jeg i det minste når jeg var alene og når vi var to. Både på godt og vondt. Det eneste verre for meg enn å være alene, er usikkerheten og uforutsigbarheten. Da blir jeg stabilt ustabil.

Akkurat nå er det mørkt, svært mørkt. Ikke bare ute, men inni meg også. Men jeg er her enda, sitter tilsynelatende rolig i en stol. Skriver her. Det demper ikke tankene og følelsene, men holder meg distrahert en stund. Forhåpentligvis lenge nok til ikke å gjøre noe overilt. Og hvem vet, kanskje er delt smerte, mindre smerte?

Uansett, takk for at nettopp du gidder å lese. Kanskje kan mine innlegg hjelpe deg til å forstå, se ting fra mitt ståsted og bidra til en større forståelse i samfunnet vårt.

received_642678002539692