Det er ikke meg som takker nei til mat. Det er ikke meg som elsker å kjenne sulten hamre inni magen. Det er ikke jeg som ønsker å leve på dette viset.
Jeg har en stemme inni meg. En som ikke er min egen. En som forteller meg om rett og galt. En som kritiserer, roser og bedømmer. Som setter krav, bestemmer regler, straff og konsekvenser. Tilgivelse finnes ikke hos stemmen, og tillatelse gis en sjelden gang. Etter grundig og møysommelig forarbeid.
Jeg er meg, men stemmen eier meg. Jeg er kroppen til stemmen, hennes borg, hennes territorium.
Hun vokter meg med falkeblikk hver eneste dag, hvert eneste minutt. Jeg får aldri fred. Hun prøver det hun kan å utslette fornuften og de rasjonelle tankene. Utslette meg.
Hun forteller meg hvordan jeg må leve, hva jeg kan spise og når jeg må trene. Hun gir seg ikke før jeg er i mål.
Hva er egentlig målet? Hva vil det si å være tynn nok? Er det når kroppen kollapser? Eller når jeg blir tvangsinnlagt og sondefores?
Akkurat nå er jeg redd denne kampen ikke ender, før jeg ligger godt plantet under jorden…
Kampens hete
Mine tårer de får ingen se
I denne kampen jeg kjemper med
En djevel og engel side om side
Gjør det de kan for å kjempe om livet
Brøler og herjer, roper og sloss
Lydene minner om en dundrende foss
Jeg følger med, prøver å spille på lag
Bare jeg blir litt mindre, vil de da bære nag
En kilo ned, jeg klarer jo det
En kilo til, se nå var jeg snill
Engelen roper, høyt opp i det fjerne
Avstanden er stor, hun ligner en stjerne
Djevelen kommer og holder om meg
Sier det er vi, som skal gå samme vei
Engelen snur seg og kikker tilbake
Kjenner at nå glipper hun taket
En tåre kommer, mens jeg vandrer av sted
Sammen med djevelen jeg vant kampen med
