Spiseforstyrrelse – Side 4 – Min Personlige Kamp

Av eller på!

7. januar 2016 jemy

Alt eller ingenting.

Svart eller hvitt.

Av eller på.

Det er meg. Mitt liv. Min hverdag. I ett nøtteskall. De fleste mennesker har en innebygd «dimmer», som de kan bruke til å regulere trykket. Du kan kjenne deg litt glad, men samtidig også kjenne deg litt trist. Kanskje er du innimellom litt sliten, så du legger deg på sofaen og slapper av. Etter en liten hvil føler du deg litt bedre. Du kan være sint på en handling en person har gjort mot deg, uten å hate selve personen.

Vel, sånn er ikke jeg. Jeg er sort eller hvit. Enten glad eller trist. Dersom jeg har bra med energi en dag, hiver jeg meg rundt og gjør alt jeg vil, før det plutselig sier pang. Da holder det ikke med en halvtime på sofaen. Da får jeg influensa lignende smerter i kroppen en dag eller to, før jeg er på topp igjen. Denne feilen gjør jeg gang på gang, leter desperat etter bremsene mens jeg holder på, men de svikter.

Dersom du tråkker meg på tærne eller sårer meg, så hater jeg ikke handlingen din. Jeg ender opp med å vri hatet enten mot deg som person, eller mot meg selv. Jeg evner ikke alltid å skille mellom handling og person. Og da er det lettere å finne feil ved meg selv, som gir meg svar på hvorfor du såret meg. Følelsene mine svinger. Fort. Det er som å kjøre berg og dalbane i blinde, du vet aldri hva som kommer eller når det kommer.

Er det noen som har et par bremser til overs? Eventuelt en dimmebryter?

Dette høyhastighetslivet gir meg kontroll, samtidig som det sliter meg ut. Det er som om jeg er ei lunte, som brennes fra begge ender. Fyrverkeriet er meg, og jeg befinner meg i midten. Jeg hører knitringen fra flammene rundt meg.

Minst mulig mat i kroppen og høyest mulig aktivitetsnivå, det er det jeg streber etter. Men gjør det meg lykkelig? Nei, absolutt ikke. Det er min rustning, mitt forsvar.

Forsvar mot hva spør du deg selv kanskje, jo det skal jeg si deg. Forsvar mot livet.

Forsvar mot tankene.

Mot minnene og følelsene mine.

Enn om jeg var en stein. En værstein. Det hadde vært fint det.

Våt stein = regn.

Hvit stein = snø.

Varm stein = sol.

Ingen stein = tåke.

Takk for meg!

Tilbakeblikk

31. desember 201530. desember 2015 jemy

Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

Hastverk er lastverk.

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

«Stå i det!»

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.

Å leve med angst

21. desember 2015 jemy

Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.

Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.

Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.

Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.

Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.

I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.

Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som «pausefart».

Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.

Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?

Guess what, jeg vant!

Stabilt ustabil

17. desember 2015 jemy

Det er ordene som best beskriver meg og hverdagen min. Jon Ståle jobber jo, som de fleste vet, som lastebilsjåfør. Nå i vinterhalvåret er det vintervedlikehold. Det betyr å jobbe når værforholdene krever det, uansett når på døgnet. Gjøre det som kreves for å holde standarden og friksjonskravene som er satt av SVV. Ettersom den trønderske vinteren ikke er for stabil å regne, betyr dette mye uforutsigbarhet.

Nå i kveld var det juletrefest i barnehagen, men i fire tiden, et par timer før vi skulle dra, måtte Jon Ståle på jobb. Da var det behov for salting av busslommer og ramper. Så kom han hjem i halv ni tiden, og da rakk han akkurat å si god natt til guttene. Etter de var lagt så vi håndball kamp, og like etter kampen ringte telefonen igjen. Denne gangen regnet det på minusgrader, mao stor fare for glatte veier.

Det var bare å få på seg arbeidsklærne, hive kaffekanna i sekken og komme seg på jobb. Jeg ble med ut da han dro, benyttet sjansen til å lufte lillegutt med det samme. I det jeg ser bilen kjøre nedover veien, kommer tårene. Jeg gjør ingen forsøk på å skjule de, jeg er alene nå. Tårene passer fint, på en trist måte. Det er som om jeg ser tryggheten kjøre avgårde, mitt sikkerhetsnett.

Når omgivelsene er trygge, stabile og forutsigbare, er symptomene mine mindre synlige. Men når det skjer stadig endringer, planer forandres og ingenting blir som jeg forventer, da velter jeg. Da begynner berg og dalbanen å kjøre, og det skal du vite, den akselererer utrolig fort. Det går opp og ned, fortere og fortere, før jeg til slutt krasjer. Jeg føler meg tom og «full», på en gang. Rullgardina går ned, tankene om selvskading og sulting kommer for fullt. Lysten til å løpe, vekk fra alt, kommer også. Og til slutt, dersom jeg ikke får luftet frustrasjonen, kommer de suicidale tankene. Alt for å prøve å døyve tankene og følelsene jeg får.

Å faste eller være meget restriktiv med matinntaket, gir meg en følelse av kontroll, trygghet og mestring. Denne handlingen fungerer også som en rus, eller et lokk om du vil. Et lokk jeg legger over følelsene mine, for at jeg ikke skal koke over. Nå når jeg jobber med maten, med å følge spiselista uansett hva som skjer, så kommer ønskene om selvskading tilbake. Fordi jeg er vant til å bruke disse to verktøyene. Selvskadingen ga meg en rus, et adrenalinkick uten like. Samtidig gjorde det smerten mer konkret. Ett kutt på underarmen kunne sees, jeg kunne peke på det og si; Her gjør det vondt! Men alt som skjer inni hodet mitt og i hjertet mitt, ikke kan forklares eller sees på samme måte.

Det er vanskelig nå. Jeg liker at Jon Ståle er mer hjemme enn i enkelte jobber han har hatt før. Samtidig er det så utrolig utfordrende for meg, å aldri vite noe sikkert. Når er han hjemme, når er han borte? Ligger han i senga når jeg våkner? Kommer han kanskje etter jeg har lagt meg? Hvor lenge blir han borte nå? Hvor lenge får jeg ha han hjemme? Rekker han skolemøtet til eldstemann, eller må jeg ta det alene? Hva med foreldresamtalen i barnehagen, eller juleavslutningen?

Er det lov å innrømme at jeg savner tiden da han var langtransportsjåfør? Uansett hvor slemt det måtte høres ut, så var ting på enkelte områder enklere da. Da visste jeg i det minste når jeg var alene og når vi var to. Både på godt og vondt. Det eneste verre for meg enn å være alene, er usikkerheten og uforutsigbarheten. Da blir jeg stabilt ustabil.

Akkurat nå er det mørkt, svært mørkt. Ikke bare ute, men inni meg også. Men jeg er her enda, sitter tilsynelatende rolig i en stol. Skriver her. Det demper ikke tankene og følelsene, men holder meg distrahert en stund. Forhåpentligvis lenge nok til ikke å gjøre noe overilt. Og hvem vet, kanskje er delt smerte, mindre smerte?

Uansett, takk for at nettopp du gidder å lese. Kanskje kan mine innlegg hjelpe deg til å forstå, se ting fra mitt ståsted og bidra til en større forståelse i samfunnet vårt.

Se og bli sett

14. desember 2015 jemy

Idag grudde jeg meg litt til leveringa i barnehagen, for hvordan jeg ville bli møtt. Det er noe med det, å skulle komme tilbake til hverdagen. Når «alle» vet jeg har vært innlagt…

Det viste seg fort at bekymringen var totalt bortkastet. Jeg ble møtt med klemmer og gode ord både fra ansatte i barnehagen og foreldre.

Å stå i garderoben når en mor kommer bort til meg, legger armene sine rundt meg og sier; så godt å se deg, du er ofte i tankene mine! Den følelsen er helt fantastisk. Takk for at dere leser og bryr dere. Av og til så kan den klemmen i garderoben utgjøre forskjellen mellom en dårlig og en god dag for meg.

Takk for at dere ikke vender meg ryggen, når jeg viser meg fra min svakeste side. Jeg er jo fremdeles meg selv. Den samme dama med den dårlige humoren som alltid ler på feil tidspunkt. Hun som snakker mye til vanlig, og enda mer når hun blir nervøs eller stressa. Alt dette er inni meg en plass, men i dårlige perioder får ikke de positive egenskapene like stort spillerom som ellers.

Jeg vet en del av dere som møter meg nå ikke er helt sikre på hva der kan si eller gjøre. Noen av dere sier det rett ut at dere ikke helt vet hvordan dere bør møte meg. Vet du hva? Vær deg selv! Jeg elsker å se deg smile og le. Og dersom du ikke finner ord, så husk at en klem sier mer enn tusen ord. (Jeg vet det ikke er sånn ordtaket er, men for meg passer dette bra.)

Så til alle dere jeg møtte før helga, i helga og idag. Takk, dere gjør hverdagen min lysere. Dere er også grunnen til at jeg ikke angrer på min åpenhet rundt vår situasjon.

Takk for at dere ser meg, vit at jeg ser dere også og jeg kommer sterkere tilbake med tiden.

Stemmene (2001)

14. desember 201513. desember 2015 jemy

Idag velger jeg og publisere et gammelt innlegg. Veldig enkelt skrevet, men jeg håper det gir dere forståelse av hvordan det føles å være «fanget» i en spiseforstyrrelse. Denne teksten skrev jeg på vårparten i 2001, altså da jeg gikk i 8.klasse. Det er litt skremmende å lese og føle at mye av dette stemmer enda, men jeg har så smått begynt å jobbe meg ut av det nå. Sakte men sikkert, ett skritt av gangen.

Stemmene

«du er dum»

«du er stygg»

«du er feit»

Der er de igjen

Stemmene

De forlater meg aldri

Jeg hører de hele tiden

Om og om igjen

Jeg blir gal

Begynner snart å tro de har rett

«Jeg er dum»

«Jeg er stygg»

«Jeg er feit»

Nå har de overbevist meg

Stemmene

De klarte det til slutt

De fikk ønsket sitt oppfylt

Nå har de nådd sitt mål

Hva blir det neste?

«Du må gjøre noe med det!»

«Hva må jeg gjøre?»

«Du må studere for å bli klok»

«Du må sminke deg for å bli pen»

«Du må slanke deg for å bli tynn»

Greit, nå vet jeg hva jeg må gjøre

Da er det bare å starte

Stemmene har jo fortalt meg hva jeg må gjøre

Som alltid

Jeg er ikke meg selv lenger

Eller jeg er meg selv

Men det er ikke jeg som bestemmer

De bestemmer over meg

Stemmene

Som alltid er det de som vinner

Stemmene

Ryddetid

10. desember 2015 jemy

Fra himmel til helvete til himmel igjen, på tre telefonsamtaler!

I går raste jo min verden da jeg ble diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Og når min behandler mente at hovedfokus i behandlingen skulle være nettopp på denne stabiliteten, ja da ble jeg sint. I det daglige føler jo jeg selv at det er maten som er problemet.

Så det siste døgnet har vært krevende. Jeg har hatt samtaler med personalet her. Jeg har skrevet. Snakket i telefonen og fått ut frustrasjon i form av boksing.

Her ser dere forresten resultatet av det!

Slapp av, det gjør ikke vondt. Ikke noe er brukket og jeg er roligere inni meg.

Iallefall så har jeg prøvd alle mulige metoder for å prøve å få orden i kaoset inni meg, og etter tre telefonsamtaler i ettermiddag kjennes alt greiere ut.

Punkt en: På Tiller skal jeg gå i kombinasjonsbehandling. Mentaliseringsbasert terapi som består av en individual samtale i uka og en gruppe behandling i uka. Dette skal hjelpe meg til å kombinere tanker, følelser og handling og til å redusere affekt handlinger. Mao gjøre meg mer rustet til de følelsesmessige svingningene.

Punkt to: Maten og strukturen der (les: den manglende strukturen) skal jeg og den psykiatriske sykepleieren i kommunen jobbe med. Med god hjelp av min mann og nære venner og familie. Vi legger opp en konkret plan både mht kostliste og spisetider. For å kunne jobbe med tanker, handlinger og følelser så trenger kroppen næring. Så dette skal vi få på plass.

Ved å dele opp «problemene» mine på denne måten så ser det ryddigere og mer oversiktlig ut og jeg føler ikke lenger like sterkt på den overveldende tomhetsfølelsen.

Ryddetid er egentlig ikke så verst, så lenge man slipper å gjøre jobben alene.

Når dette er sagt så må jeg innrømme at jeg gruer meg helt sinnsykt til å begynne i denne behandlingen på nyåret, men den tid den sorg. Jeg skal stille med åpent sinn, og hvem vet, kanskje blir jeg positivt overrasket?

Ps: det er nok en del av dere som lurer på hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er, og det vil komme et innlegg om dette etterhvert. Frem til da får jeg bare si; bruk google, og spør dersom det er noe dere lurer på.

«Bare» et symptom…

9. desember 2015 jemy

Dagens samtale gikk ikke som jeg håpte. Det var som å dra til legen pga smerter i venstre fot, og komme ut derfra med gips på høyre hånd.

Diagnose emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er jo helt ok, noe jeg kan gå med på. Kjenne meg igjen i. Men å fortelle meg at «bare» jeg går i gruppe behandling og snakker om følelsene og det ustabile humøret mitt, så kommer maten på plass av seg selv. Det er pisspreik i mine ører. Og hvordan skal dette hjelpe meg gjennom jula?

Jeg har bare lyst å skrive meg ut idag, dra hjem og tømme ei vodka flaske pluss samtlige esker med smertestillende vi har liggende. Ikke nødvendigvis for å dø, men for å døyve smerten jeg føler nå.

Eventuelt sulte meg hele jula og forhåpentligvis bli trodd når jeg møter opp her igjen på nyåret.

Her sitter vi og snakker om frykten jeg har for å ikke bli tatt på alvor og å bli avvist. At jeg inderlig ønsker hjelp, men at det er vanskelig å spørre om hjelp og ikke minst å ta i mot. Og nå får jeg slengt dette i trynet!

Du bekrefter jo akkurat det jeg selv fryktet, jeg har ikke en spiseforstyrrelse. Det er bare et symptom! Snakk, snakk og snakk så kommer bedringen av seg selv. Jeg gråt mine bitre tårer da jeg fortalte at jeg kastet vekk mine forrige sjanser hva behandling av spiseforstyrrelser angår. At jeg spilte et skuespill, tok på meg flink pike jakken min og oppførte meg etter boka.

Nå ber jeg innstendig om en ny sjanse, men neida, det er ikke mat som er mitt problem sier du. Du vet jo det du, det er du som er eksperten, du som har utdanningen.

Når kan jeg bli hørt? Når skal det spille en rolle hva jeg og min familie opplever som vanskelig?

Jeg ser skuffelsen i mine barns øyne når jeg takker nei til å smake en sjokolade bit. Jeg går inn i en butikk, skrubbsulten på jakt etter noe trygt å spise, og går ut tomhendt en time senere. Hvor er du da? Ser du min smerte og mine tårer?

Når jeg gang på gang takker nei til sosiale tilstelninger fordi det serveres mat. Når jeg går til sengs tørst fordi jeg er redd springvannet inneholder kalorier, hvor er du da? Når jeg våkner mitt på natten og kaldsvetter mens hendene saumfarer kroppen min på jakt etter fett, fordi jeg drømte at jeg spiste et skolebrød.

Når min mann ser på meg med tårer i øynene og med grøtet stemme sier; nå visner du bort fra meg. Hvor er du da til å fortelle at dette bare er et symptom? At dette går bra, selv om vi ikke behandler det?

Det er som om du avgjør om min spisevegring er reell eller ikke. Igjen sitter jeg med følelsen av å ha blitt «veiet og funnet for tung.»

Takk skal du ha. Takk for at du, sakte men sikkert, dreper min motivasjon og mitt ønske om å bli frisk fra spiseforstyrrelsen. Så lenge jeg ikke har et problem, så trenger det jo heller ikke og jobbes med.

Er det en ting jeg angrer på, så er det at jeg var ærlig og snakket uten filter. At jeg åpnet meg og ba om hjelp. Jeg føler meg tråkket på og mine ord betyr ingenting, null og niks.

Ps: Dette innlegget er skrevet i dyp frustrasjon av en meget fortvilet jente, så ha i bakhodet at det kan være snakk om feiltolkning og overanalysering. (Innerst inne så håper jeg det selv iallefall.)

Sceneteppet har gått ned

9. desember 2015 jemy

Nå er jeg halvveis i dette korttidsoppholdet, jeg skal hjem på fredag. Mange har skrevet til meg og lurt på hvordan det går. Jo det kan jeg fortelle, men jeg advarer deg som leser, dette blir tøft og helt uten filter!

De siste to dagene har det vært mange tårer, harde ord og sinte kommentarer. Jeg er konstant forbannet og har alle pigger ute. Jeg har begynt på halv spiseliste. Så fra å drikke en nutridrink daglig er jeg nå oppe i fire faste måltider! Jeg er konstant kvalm og føler meg høygravid!

Jeg vet dette er noe jeg må gjennom for å komme meg videre, men det er tøft. Det er vanskelig å være ærlig ovenfor meg selv og de ansatte. Hver gang jeg forteller hvordan dette påvirker meg, hvordan det føles å leve med dette sf’monsteret i livet mitt, innrømmer jeg at jeg har et problem. Alt blir så virkelig når jeg setter ord på det. Det blir min virkelighet, noe jeg må forholde meg til.

Sceneteppet har gått ned, stykket er over og publikum har forlatt salen. Igjen står jeg, naken og forlatt ytterst på scenekanten. Uten kostymer, rekvisitter eller andre verktøy.

Det er bare meg.

Meg, med alle mine skavanker og problemer. Meg, med tårevått ansikt og oppblåst mage. Meg, som skyver alle de jeg elsker, vekk. Meg, som ønsker hjelp, men sliter med å ta i mot.

Meg, på mitt mest sårbare. Ta meg i mot når jeg faller. Hør meg, når jeg tier. Se meg, når jeg prøver å være usynlig. Finn meg, når jeg stikker av.

Gjør hva du vil, men ikke gi meg opp…

(Bilde lånt fra www.chrispeters.com)

Styrke og mot

4. desember 2015 jemy

Så var vi her igjen.

Enda en gang lot jeg ting gå alt for langt. Enda en gang mistet jeg kontrollen.

Jeg ville bare få litt ro og fred. Litt alenetid, vekk fra tankene og kaoset inni meg. En kilo ble til to. To ble til fem. Fem ble til syv. På en måned.

Det var ikke dette jeg ville. Jeg ønsket bare å bedøve. Bli bedøvd. Kjenne mestring. Føle kontroll. Dempe smerten.

Som så mange ganger før, slo planen min feil. Til og begynne med er det godt. Man føler seg sterk, glad. Ja, nesten ruset.

Men etterhvert forsvinner alt dette. Mye vil ha mer, og man setter seg nye mål. «One more pound, and I’ll be thin. Two more pounds, and I’ll win.»

Det er ikke sånn det fungerer. Man blir blind for sannheten. Man mister alt av sunn fornuft og urhjernen tar over. Kroppen bruker det lille den får av næring til å holde organene i gang. Hjertet og lungene får drivstoff først, og til slutt kan det hende hjernen får litt. Dersom det er mer å ta av.

I mitt tilfelle er det ikke det. Der ligger nok muligens litt av forklaringen til den tunge depresjonen som har herjet i det siste.

I går fikk jeg et ultimatum. Akkurat hva som ble sagt, trenger ikke å publiseres. Men det var av såpass alvorlig karakter at jeg visste hva jeg hadde å gjøre idag.

Jeg tok et valg. Jeg ba om hjelp. Jeg gråt mine bitre tårer og la alle kortene på bordet. Og jeg ble hørt!

Jeg ble tatt alvorlig. Og nesten før jeg skjønte ordet av det satt jeg i samtale med en lege for å planlegge en innleggelse. En liten timeout. Ei lita uke til å fokusere kun på meg selv. Prøve å få i meg næring. Lade batteriene og sammen med behandler legge en plan videre.

Mandag kl 13 er oppmøtetidspunktet. Jeg gruer meg. Innleggelse i seg selv er ikke noe nytt for meg. Men det å be om hjelp, be om en pause uten at jeg er suicidal! Det er nytt.

Det føles både godt og skremmende. Blir rart å være borte. Vekke fra mann og barn. Og jeg har egentlig ikke lyst, men jeg har innsett at det er helt nødvendig nå.

Man trenger styrke for å skjule sine følelser.

Man trenger mot for å vise dem.

(Ukjent)

Fant nettopp et bilde fra sist vinter. Legger også ved et bilde tatt i går.

(Words can’t describe what I feel right now.)

(Desember 2014)

(Desember 2015)