Ditt lettlurte, lille fjols!

Hvem tror du at du er?

Komme her å stikke deg frem

Tro du er noe

Være åpen og ærlig

Vise sårbarhet og indre uro

 

Du høster støtte og gode ord

Du får klapp på skulderen og

Lovnader om en hjelpende hånd

Om du skulle behøve det

Bare rop ut, så skal vi komme

Ord, så lett å si

 

Jeg sto her, hjelpesløs

Trengte en håndsrekning eller to

Ringte den ene etter den andre

Alle hadde bedre ting å gjøre

Jeg gråt, følte meg dum og naiv

Som et forlatt, lite barn

Først vil jeg presisere at jeg IKKE er en fagperson av noe som helst slag og at denne teksten om borderline er skrevet på bakgrunn av egne erfaringer og opplevelser.

Allikevel velger jeg å ha med litt faglig bakgrunnsinformasjon om personlighetsforstyrrelser generelt, for å prøve å skape en større forståelse av emnet.

 

Personlighetsforstyrrelse kalles det når personligheten preges av en viss mengde uhensiktsmessige personlighetstrekk. Disse trekkene rammer spesielt selvbilde og selvfølelse, og kan gå ut over en persons evne til å tilpasse seg i samfunnet. Enten i utdannelse, arbeid, familieliv eller nære relasjoner. En personlighetsforstyrrelse rammer ikke hele personligheten. Man har som oftest mange gode egenskaper og talenter ved siden av de problematiske.

 

Personlighetsforstyrrelser er ikke evigvarende, og mange trekk kan endre seg med alderen. Etterhvert som man modnes lærer man seg selv å kjenne og man lærer å regulere følelsene bedre og leve i takt med sine problematiske sider. Men det er slettes ikke uvanlig at “sykdommen” kan blusse opp under stress/kriser. På den måten kan man si at en personlighetsforstyrrelse kan være miljøbetinget. Når omgivelsene er trygge og stabile, trenger man ikke ha et eneste symptom og man fungerer godt i hverdagen.

 

Litt av behandlingen for en person med denne problematikken vil dermed være å lære seg selv å kjenne. Bli kjent med egne følelser og lære seg å akseptere disse. Likeså finne andre metoder for å håndtere stress og uforutsette hendelser. Man kan ikke gå gjennom hele livet og ha kontroll på alt og alle, det vil bestandig dukke opp ett eller annet som vil trigge gamle tankemønstre og destruktiv adferd.

 

Man mener at personlighetsforstyrrelser skyldes en blanding av arv (temperament og sårbarhetsfaktor) og uheldige hendelser/opplevelser opp gjennom oppveksten.

 

Nå over til meg selv og diagnosen jeg har fått; emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, på folkemunne kalt borderline.

 

Denne diagnosen fikk jeg allerede som tenåring, men jeg følte det veldig truende og skummelt, og har fornektet all kjennskap til borderline siden. Ettersom årene har gått har følelsen av at “noe” ikke stemte bare vokst. Nå når jeg har blitt mor har de uheldige personlighetstrekkene mine blitt enda mer framtredende og jeg ble “tvunget” til å forholde meg til realiteten. Innse problemet og prøve å gjøre noe med det.

 

Å være mor er ingen dans på roser. Barna trykker på de følelsesmessige knappene dine til enhver tid, og det er din jobb å møte barna og se de i alle slags situasjoner. Ta vare på de, lære barna å gjenkjenne og sette ord på følelsene sine. Med andre ord; det er din jobb å gi barna en god og trygg oppvekst som gjør de rustet til å takle dagene, årene som kommer.

 

Men hva gjør du da, når du og barnet reagerer helt likt i en del situasjoner? Når 6åringen får raserianfall av samme årsak som deg? La oss ta et eksempel: Det er onsdag og turdag i barnehagen. Du og barnet kommer inn døra og en ansatt forteller at turdagen blir avlyst grunnet sykdom blant personalet. 6åringens reaksjon er å gråte hysterisk, etterfulgt av harde tramp i gulvet og sinte ord hvor han høyt og tydelig kan fortelle at alle er dumme, og at han ikke har noe lyst i barnehagen mer. Mange vil nok mene at dette er en helt normal, forståelig reaksjon når et barns forventninger om en positiv opplevelse ikke ble innfridd.

 

Vel, hva når nesten det samme skjer med mor? Om ikke utad, så skjer akkurat samme reaksjon innvendig. Ikke når podens turdag blir avlyst, men når telefonen ringer om at behandleren avlyser dagens time. Da går jeg rett i kjelleren. Mister fotfestet helt og begynner å stresse. Hyperventilering, hjertebank, svimmelhet, hodepine og en akutt følelse av tomhet og avvisning.

Jeg hadde planen klar jeg. Klokken X skulle jeg sette meg i bilen, kjøre X antall mil for å dra på samtale. Nå står jeg her da, uten noe å ta meg til. Helt overlatt til meg selv og mine egne tanker. Og akkurat det, det er skummelt! Å ha dødtid. Tid til å slappe av. Til å være meg selv. Gjøre akkurat hva jeg vil, uten å ta hensyn til andre. Uten å rådføre meg med andre. Jeg hater å ta valg, hater å bestemme, hater å måtte kjenne etter. Registrere, gjenkjenne og akseptere følelser. Det er noe av hovedutfordringen min.

 

Min borderline går ut på at jeg har følgende utfordringer:

* Store, hyppige humørsvingninger som ofte kommer som lyn fra klar himmel, er ikke bestandig en hendelse/årsak bak humør forandringen. Føles som en løpsk berg og dalbane.

* Vansker med å være alene, redd for å bli forlatt. Har lett for å føle meg avvist selv om det ligger en gyldig grunn til at avtalen/turen/besøket ble avlyst.

* Store identitetsproblemer, meget flakkende mht egne ønsker, mål og drømmer. Vansker med å finne ut hvem jeg er og hva jeg vil oppnå med livet mitt.

* Skiftende selvfølelse, meget selvkritisk, føler meg aldri bra nok. Er en ekspert på å rakke ned på meg selv, og å dra meg selv ut i en hengemyr hvor jeg drukner i søppeltanker.

* En del selvdestruktive handlinger i et forsøk på å roe det indre kaoset. Selvskading, sulting, selvmordsforsøk.

* En stadig tilbakevendende følelse av tomhet, håpløshet og manglende livsgnist.

* Avhengig av stabilitet, trygghet og forutsigbarhet. Verden raser dersom det blir endring i planene sånn at jeg mister kontrollen.

* Svart/hvitt. Jeg er aldri noe midt i mellom. Enten er alt bra ellers så er alt bare ræva.

 

Alt dette er ting jeg lever med i hverdagen. Ting som kanskje ikke vises så godt utenpå, men som gir meg store utfordringer i møte med samfunnet og andre mennesker. Jeg bruker tidvis mye krefter på å prøve å holde denne “atferden” i sjakk, og derfor kan noe så enkelt som å levere ungene i barnehagen eller handle mat på nærbutikken fortone seg som komplett umulig.

Jeg gjør det jo, fordi jeg ikke har noe valg, men det koster ofte mye krefter. I de verste periodene anstrenger jeg meg såpass hardt for å gjennomføre disse dagligdagse tingene at jeg ligger utslått i senga i flere timer etterpå.

 

For å kompensere for disse problemene, eller sagt på en annen måte, for å slippe å forholde meg til alt dette velger jeg å flykte.

Da bruker jeg flere teknikker.

Det ene er sulting. For når jeg sulter meg så får ikke kroppen nok næring til å opprettholde den hektiske tankevirksomheten, og jeg får en følelse av å bli litt mer flat/litt avskrudd.

Det andre er overaktivisering. Jeg holder meg i aktivitet og passer på at dagene mine er sånn at den ene avtalen nærmest overlapper den andre. På den måten slipper jeg ledige stunder og slipper å forholde meg til følelsene mine. Med andre ord så prøver jeg å flykte, men du kommer ingen vei når din største fiende er deg selv.

 

Alle disse oppdagelsene har fått meg til å innse at jeg faktisk har et problem. Så lenge jeg har en måte å være på/håndtere situasjoner på som ikke er heldig og som hemmer meg i hverdagen, så er dette noe jeg bør jobbe med.

 

Det er mulig veien er både smal, bratt og kronglete, men med god støtte og et faglig dyktig hjelpeapparat så er det mulig å komme i havn.

 

Håper denne lille innføringen ga deg mer innblikk i denne typen problematikk og at du skjønner mer hvordan livet mitt er nå.

 

Spør gjerne hvis det er noe du lurer på, så skal jeg forsøke å forklare så godt jeg kan.

 

Sist men ikke minst; borderline definerer ikke meg som person, den beskriver bare en liten del av meg. Og selv om du kjenner en person med borderline, så er ingen av oss like.

Positivitet og optimisme; så vanskelig, men så utrolig viktig!

 

Jeg har jo tidligere skrevet om humørsvingningene mine, eller den følelsesmessige berg og dalbanen,  som jeg liker å kalle det. Det at jeg aldri er midt på treet, men bestandig er veldig glad eller veldig trist, er noe som er slitsomt. Jeg føler alt mye sterkere enn jeg “burde” og sliter med å føle og tenke samtidig. Så jeg overanalyserer og overreagerer i en del tilfeller. Det er den ene siden av saken.

 

Den andre er at jeg er (nesten) hele tiden negativ. Jeg tolker alt folk sier og gjør i verste mening og sliter med å tenke rasjonelt i “gjerningsøyeblikket”. Klarer aldri å glede meg fult og helt over noen ting. Ser ikke hva jeg gjør her i livet som er bra, eller hva jeg faktisk betyr for mine nærmeste. Det jeg tenker mest på er hva jeg ikke gjør, hva jeg går glipp av. Alt jeg skulle ønske jeg klarte, men ikke kan nå pga helsa.

 

I de siste dagene har jeg fått tilbakemeldinger fra mine nærmeste som har satt ting litt i perspektiv for meg. Jeg begynner å innse at det slettes ikke er noen dans på roser å omgis en person som utstråler negativitet.

De fleste kjenner vel uttrykket som er noe sånt som dette; “gresset er alltid grønnere på den andre siden”. Vel, kanskje er ikke gresset så verst her heller, bare jeg husker å vanne det innimellom? Og kanskje slipper sola inn til oss også, dersom jeg vasker vinduene?

 

Dette ble jo meget billedlig forklart, men jeg regner med dere skjønner hvor jeg vil. Som min kjære nettopp sa til meg; “hva hjelper det om kroppen din forandres og du blir friskere fysisk, dersom det mentale er låst i den negative sirkelen?”

Han har så utrolig rett! Jeg må begynne å tenke positivt og å være optimistisk med tanke på fremtiden. I stede for å deppe over at jeg ikke får lov å jobbe nå, så kan jeg tenke at det er nå jeg legger grunnlaget for fremtiden. Hvor godt jeg jobber i behandlingen nå er faktisk med på å avgjøre om jeg kommer i jobb om en stund. Dersom jeg gjør (nok en) halvhjertet innsats i terapien og kaster meg utpå jobbmarkedet for tidlig, så kan det føre til en smell så hard at jeg ikke reiser meg igjen?!

 

Vel, når jeg ser på alternativene og lytter til de fornuftige, omtenksomme menneskene jeg har rundt meg så innser jeg at hverdagen min i grunn er ganske meningsfull nå. Ta tiden til hjelp, jobb godt og bli frisk, så får jobben komme når tiden er inne.

 

Stay strong, be positive!

 

Snapchat-5724377819414799980

Jeg er her

Jeg lever

Jeg holder hodet over vannet

Fyller dagene med aktiviteter, planer og avtaler

For å overleve

Slippe å tenke og føle

Jeg trives best sånn

Når jeg går på akkord med meg selv

 

Hvorfor er alt så skummelt?

Hva er galt med å sette seg ned og bare være?

 

En tanke streifer forbi i det jeg haster videre til neste avtale. Ikke nå! Jeg sluker et par super kaffe, som for å drukne tanken. Jeg orker ikke forholde meg til livet, til virkeligheten min. Hver gang jeg begynner å tenke, reflektere over livet, blir jeg overmannet av en øredøvende håpløshet. Jeg føler meg motløs, verdiløs og utilstrekkelig. “Alle” andre studerer eller jobber, har hendene fulle med meningsfulle ting. Mens jeg, hva gjør jeg? Jeg er BARE mor, kone og pasient. Hva om dette er alt? Hva om livet mitt ikke blir annerledes, noensinne?

 

Jeg holder det ikke ut! Derfor haster jeg hit og dit, som en annen jojo. Jeg vet det ikke lønner seg, i det lange løp. Jeg vet dette, i utgangspunktet, er veien som fører rett til veggen! Men på denne måten utsetter jeg det uunngåelige litt til, kjøper meg litt mer tid.

 

Jeg skal sette meg ned og ta en pause, koble meg på igjen, men ikke enda. Kanskje i morgen, eller neste uke? Nei vent, vi venter til sommeren, det er en fin tid å leve i.

 

Snapchat-5549009728878507735

Stolt

Glad

Sint

Redd

Irritert

Frustrert

Oppgitt

Manisk

Deprimert

Høy på livet

 

Ja, her har du meg. En helt vanlig dag. Eller skal jeg si en helt vanlig time! Et evig tankekjør og humørsvingninger fra en annen verden. Jaget etter det perfekte liv, etter å passe inn i samfunnets A4 boks, tar livet av meg.

 

Jeg flyr hit og dit. Holder meg i aktivitet. Prater med alle, smiler og ler. Det som skjer siden, er det ingen som ser. Og sånn skal det være.

 

Men så i et sekund, forsvinner mitt smil. Tankene tar over og jeg rammes av panikk. Ikke nå, ikke enda. Vent, til jeg er alene. I bilen på tur hjem, da kan analyseringen og kaoset begynne.

 

Sa jeg for mye, eller sa jeg noe galt? Det blikket hun sendte, var det normalt? Hva tenker de om meg som presser meg på? Som vil oppnå noe, få folk til å forstå. Den buksa jeg hadde, gjorde den meg feit? Eller var antrekket mitt faktisk ålreit?

 

Alle de spørsmål som lurer seg på, gir meg lyst til å stoppe opp nå. Jeg er ikke noe, bør stenge meg inne. Eller aller helst, bare forsvinne.

Jeg klarer aldri å venne meg til det

Den altoppslukende følelsen av tomhet som kommer kastende over meg på kveldstid

Følelsen av håpløshet kryper sakte oppover armene mine

Før den ender som et metallhalsbånd rundt halsen min

Drar meg ned i dypet hvor djevelen venter

 

Som oftest lar jeg meg rive med

Det er som om jeg mister all kraft og blir handlingslammet

 

Men jeg vil ikke, ikke denne gangen

Du har frarøvet meg så mange år av livet mitt

Nå er det min tur til å seire, til å leve

Jeg vil lære, prøve og utforske

Men jeg er redd for å feile, redd for å miste grepet

Redd for å spørre om dumme ting, redd for at dere skal le av meg

 

Jeg er voksen nå, det er jeg som er sjef i mitt eget liv

Men hvor er bruksanvisningen min?

Jeg savner en brukermanual å slå opp i!

En fasitbok som sier meg hva jeg skal gjøre, hvordan jeg skal opptre i forskjellige situasjoner

Det finnes ikke har jeg fått fortalt

 

Så da må jeg bare stå i det

Ta en dag av gangen og håndtere ting etterhvert

Det er bare tanker og følelser

De tar ikke livet av meg

De gjør meg sterkere

Jeg er heldig jeg, som får gå hjemme på Statens bekostning. Som får sove så lenge jeg vil hver dag. Som får late meg og gjøre akkurat hva jeg vil, når jeg vil.

 

Jeg er heldig jeg, som ikke har andre folk å forholde meg til på dagtid. Som er fri og frank fra jeg har levert guttene i barnehagen og til de hentes igjen. Som kan legge meg å sove midt på dagen om jeg vil!

 

Vet du hva? Jeg synes du er heldig!

Du som våkner lettere panisk i det vekkerklokka ringer kvart på 6. Som må løpe gjennom dusjen mens veslejenta sitter og gjør sitt fornødne på do. Du som har armer som en blekksprut. Som smører matpakke mens du pusser tennene og i tillegg pakker både veske og barnehagesekk.

 

Du som haster i vei til barnehagen allerede før du har vært oppe en time. Som kommer heseblesende inn på kontoret ditt i god tid til klokka 8. Til tross for at du bor drøye 5mil unna jobben, er du bestandig ute i rett tid. Rekker til og med en kaffekopp før du begynner på dagens arkiveringsbunke.

 

Hele dagen sitter du der, jobber iherdig. Har kontakt med mennesker, både kunder og andre kollegaer. Du er en del av noe, du bidrar til samfunnet, spiller en rolle. Kanskje har dere felles lunsjpause, hvor du og din kvinnelige kollega ler høflig av den tørre vitsen Anders dro. Til tross for at dere har hørt den mange ganger før.

 

Så i det klokka nærmer seg halv fire tikker det inn ei melding på telefonen din. “Kan du hente i barnehagen? Overtid på meg.”

Et raskt blikk bort på sjefen gir deg forståelsen du trenger. Et kvarter senere tar du jakken over skulderen og veska i hånden og haster hjemover. Parkerer ved barnehagen like før stengetid, og får med deg vesla mer eller mindre velvillig hjem.

 

Vel hjemme blir det hurtigmiddag nr1, pølse i brød, sånn at dere rekker dagens korøvelse. Heldigvis slipper du å tenke på kveldsmat, for det får ungene etter øvelsen. Korøvelsen foregår så klart i nabobygda så nå er det tid for enda mer kjøring, heldigvis er det bare en dag i uka tenker du kanskje. Klokken halv åtte stuper dere inn utgangsdøra hjemme. Nå er det rett på badet, på med pysj og pusse tenner.

 

Snuppa i seng og du godt plantet i sofaen. Vel vitende om at dette er livet og at det ikke er noe problem å få dagene til å gå.

 

Et par gater bortenfor dere bor vi. Jeg har all verdens tid til rådighet. Jeg vil så mye, men klarer så lite. Det lille jeg gjør, koster mer enn de fleste får se. Da er det lett å dømme, dra konklusjoner uten å vite fakta.

 

Jeg skulle gitt mye for å fått leve i tidsklemma. Jeg vil også ha en jobb, være en del av noe, være sosial. Bety noe for andre enn bare familien min.

 

Vel det siste er ikke helt sant, jeg betyr mye, for mange. Og jeg har en jobb. En seig, hard og tidkrevende jobb som nekter å si meg opp. Som tar alle mine krefter og all min tid. En jobb jeg må stå i, dersom jeg noensinne skal få muligheten til å prøve meg ut i arbeidslivet igjen.

 

Jobben min er å bli frisk. Lære meg å lytte til kroppen. Ta vare på meg selv og familien min. Lære meg å leve, på nytt, i sakte tempo. Lære meg å høre, se og føle. Tørre å kjenne på følelsene, tørre å være meg selv å ta plass. Vite at jeg fortjener min plass her på jorden. Jeg fortjener omsorgen jeg får fra mine venner og jeg er god nok, som jeg er!

 

Så kanskje burde vi alle, sette mer pris på hva vi har. Slutte å sammenligne oss med hverandre, for lite vet vi hva som skjer bak lukkede dører.

 

Takk for at nettopp DU viste meg noe viktig ved livet! Alle har vi hver vår jobb og vi gjør så godt vi kan <3

 

Snapchat-5677875203693835811

You scream, I yell

I yell, you cry

You cry, I dry your tears

I can see fear in those innocent eyes

I can see feelings no kid ever should know about

 

But I see so much more

I see love, joy and happiness

I see myself in you

I want to protect you

Just want to hold you tight so no one can harm you

 

I see the future in you

 

And when I tuck you in at night

You’re holding me tight

Squeezing your small arms around my neck

Telling me how much you love me

 

Mummy please don’t leave, I need you

And there it is

The reason why I’m still here

The reason I get up from bed every morning

 

I want to be here for you

Follow each step you take

 

In a couple of months a new chapter starts

For all of us

You’re a big boy now

No more kindergarden

No more nappies to change

No more playing around all day

 

You’re starting school

And with school comes new challenges

You’ll have to learn to read, write and do maths

You’ll have to be more independent

Getting to know new people

 

Please baby boy, I pray for you

I hope you get along with your classmates

I hope your teacher sees you

I hope you will be safe at school

That no one picks on you

Or make jokes about your size or the way you speak

I do hope you don’t have to go through the same hell I did when I was your age

 

But most of all

If anything happens

Know I’ll be here for you

Every day and night

Through good and bad days

Because I am your mother

And i love you

To the moon and back

 

Screenshot_2016-02-01-23-48-05

Alt eller ingenting.

Svart eller hvitt.

Av eller på.

 

Snapchat-5452131531967466089

 

Det er meg. Mitt liv. Min hverdag. I ett nøtteskall. De fleste mennesker har en innebygd “dimmer”, som de kan bruke til å regulere trykket. Du kan kjenne deg litt glad, men samtidig også kjenne deg litt trist. Kanskje er du innimellom litt sliten, så du legger deg på sofaen og slapper av. Etter en liten hvil føler du deg litt bedre. Du kan være sint på en handling en person har gjort mot deg, uten å hate selve personen.

 

Vel, sånn er ikke jeg. Jeg er sort eller hvit. Enten glad eller trist. Dersom jeg har bra med energi en dag, hiver jeg meg rundt og gjør alt jeg vil, før det plutselig sier pang. Da holder det ikke med en halvtime på sofaen. Da får jeg influensa lignende smerter i kroppen en dag eller to, før jeg er på topp igjen. Denne feilen gjør jeg gang på gang, leter desperat etter bremsene mens jeg holder på, men de svikter.

 

Dersom du tråkker meg på tærne eller sårer meg, så hater jeg ikke handlingen din. Jeg ender opp med å vri hatet enten mot deg som person, eller mot meg selv. Jeg evner ikke alltid å skille mellom handling og person. Og da er det lettere å finne feil ved meg selv, som gir meg svar på hvorfor du såret meg. Følelsene mine svinger. Fort. Det er som å kjøre berg og dalbane i blinde, du vet aldri hva som kommer eller når det kommer.

 

Er det noen som har et par bremser til overs? Eventuelt en dimmebryter?

 

Dette høyhastighetslivet gir meg kontroll, samtidig som det sliter meg ut. Det er som om jeg er ei lunte, som brennes fra begge ender. Fyrverkeriet er meg, og jeg befinner meg i midten. Jeg hører knitringen fra flammene rundt meg.

 

Minst mulig mat i kroppen og høyest mulig aktivitetsnivå, det er det jeg streber etter.  Men gjør det meg lykkelig? Nei, absolutt ikke. Det er min rustning, mitt forsvar.

Forsvar mot hva spør du deg selv kanskje, jo det skal jeg si deg. Forsvar mot livet.

Forsvar mot tankene.

Mot minnene og følelsene mine.

 

Enn om jeg var en stein. En værstein. Det hadde vært fint det.

Våt stein = regn.

Hvit stein = snø.

Varm stein = sol.

Ingen stein = tåke.

 

Takk for meg!