Når jeg er ugrei og sint, tverr og sur

Gi meg en klem og strekk ut en hånd

Når jeg kjefter og ber deg ryke og reise

Hold om meg, og se hva som skjer

Sjansen er stor, for at akkurat du

Får se noe som ingen andre får se

I et lite sekund, fylles min kropp

Av vemod og savn

Fem små ord sagt til rett tid

Kan velte en mur på størrelse med et fjell

Hvordan har du det egentlig?

Det er alt som skal til

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

For det er da jeg trenger, å kjenne deg nære

Når all kjærlighet til meg selv, er som sunket i jorden

Da er det viktig å ha sine kjære

Jemy 18.05.2015

Idag er en sånn dag som var proppfull av inntrykk, spenning og følelser. Dagen startet i 05 tiden da Jon Ståle måtte opp å gjøre seg klar for jobb, og bare ti minutter senere våknet guttene. På spørsmål om hvorfor de sto opp så tidlig fikk jeg til svar: “Vi øver på å bli lastebilsjåfører, og da må vi stå opp på natta, sånn som pappa!” <3 Da måtte jeg dra på smilebåndet, og dagen startet veldig bra for oss alle.

 
Etter guttene var levert dro jeg til fysioterapeuten som skulle scanne meg og sette opp treningsprogram. For tenk; jeg har ENDELIG kommet så langt at jeg får lov til å begynne å trene igjen! Riktignok med måte, og med tett oppfølging, men det føles helt herlig! Tanken på scanningen skremte meg veldig, siden jeg ikke har veid meg siden siste tirsdagen før påske (24.mars!), men jeg bestemte meg for å hoppe i det. Forhåpentligvis var ikke vekta like høy som jeg fryktet og kanskje ville jeg klare å se mer realistisk på situasjonen når jeg i tillegg fikk se tallene for muskelmasse, fettprosent og benmasse.

 

Klam i hendene og med puls på over hundre stilte jeg meg på vekta med hendene på det bærbare displayet. Jeg konsentrerte meg om å se på en flekk på veggen foran meg, mens fysioterapeuten noterte tallene. Etterpå fikk jeg se resultatet, og jeg gråt nesten av lettelse. Til tross for at jeg føler meg større enn noengang, viste vekta kun 1.1 kg vektøkning på 6.5 uker. Lettelsen var til å ta og føle på og jeg fikk fornyet energi og pågangsmot.

Etter en liten samtale på kontoret var tiden kommet til å ut å prøve treningsapparatene. Jeg følte meg ikke særlig høy i hatten der jeg satt og kikket rundt meg, rommet var halvfullt av kvinner og menn i alderen 50+ og jeg følte meg mildt sagt malplassert. Til tross for at alle sikkert hadde nok med å tenke på seg selv, var jeg redd for hva de tenkte om meg. Der jeg satt i tights og singlet følte jeg meg halvnaken og små paranoid. Men jeg gjennomførte! En times treningsøkt, diverse apparater 10 repetisjoner x 3 ganger. Det var alt jeg klarte før svimmelheten og kvalmen satt inn, men jeg var i gang! Stolt og rak i ryggen forlot jeg treningssalen med strenge formaninger om å ikke trene mer enn 2 ganger i uken! Noen sykkel/gåturer i tillegg er greit, men ikke renne ned dørene på treningssenteret.

 

Vel hjemme lå det en hentelappe i postkassen, så jeg tok turen bort til nabobygda hvor de har post i butikk, og hentet ut pakken min. Det var kuledyna som min behandler hadde søkt om til meg! Jeg har nå fått den på hjemlån en periode på 3 uker, og hvis det fungerer for meg, så kan vi søke om å få vedtak på denne. Det er et utrolig kjært hjelpemiddel som jeg prøvde for første gang da jeg var innlagt på RKFS på stjørdal for to år siden. Det er ei dyne fylt med plastkuler og den dyna jeg låner nå veier 7kg.

(bilde lånt fra amajo.no)

(kilde: amajo.no)

Jeg bestemte meg for å prøve denne etter middagen idag, fordi jeg sliter veldig med å holde meg i ro etter måltid og føler mye frustrasjon, sinne og uro med mat i magen. Men tiden fløy avsted så ble det ikke tid til å prøve den før etter guttene var lagt. Og for en følelse! Jeg la meg i senga, med kuledyna oppå meg og jeg kunne umiddelbart kjenne en ro falle over meg. Kroppen samlet seg og uroen minsket, den vonde klumpen i magen som middagen etterlot ble også redusert. Etter å ha brukt denne dyna en halvtime nå ikveld føler jeg meg roligere, mindre frustrert og litt mindre anspent. Jeg håper virkningen vedvarer og at vi klarer å dokumentere dette godt nok sånn at jeg får innvilget dynen som hjelpemiddel.

 

Jeg kjenner at denne dagen har vært utrolig god, men fremdeles vil hodet mer enn hva kroppen klarer. Jeg må nok lære meg å ta en dag av gangen og porsjonere ut energien min så jeg ikke bruker opp alt på en gang. Jeg har bestandig hatt for vane å kjøre på, som en duracell kanin, helt til jeg går på veggen. Denne gangen vil jeg helst unngå dette, så akkurat nå er jeg glad jeg har gode hjelpere som bremser aktivitetsnivået mitt litt.

Jemy 08.05.2015

Gaten ligger her så stille

Ingen biler er å se

Men hvis du leter vil du finne

En å dele natten med

For kanskje er det flere

Som sitter sånn som deg

Å tenker og grubler

Uten å komme noen vei

 

Hvorfor har vi alle disse

Tankene som kommer

Hvorfor kan vi ikke leve

Å ta livet som det kommer

For hva tjener dette til

Å gruble gang på gang

Når det eneste jeg vil

Er å sove natten lang

 

Jemy 12.04.2015

Når regnet faller fra skyfri himmel

Å alt blir tungt, grått og trist

Da krever det sitt for å komme seg opp

Møte en hverdag som krever meg frisk

 

Men hva er forskjellen på frisk og syk?

Hvem kan bestemme hva som er hva?

Når vil jeg være bra nok for meg selv?

Når vil jeg mestre det liv jeg har fått?

 

Tankene kverner og holder meg nede

Stenger meg ute fra alt som er godt

Alle sier “det er bare å leve”

Men ikke alt er like flott

 

Ta deg en tur i mine sko

Vær i mitt hode, for bare en dag

Så vil du kjenne hvordan det er

Å bestandig kjenne et evig jag

 

Jemy 10.04.2015

Ei lita og forvirra jente midt i tenårene sitter alene i et rom. Innerst i et hjørne sitter hun, sammenkrøpet og med grepet godt festet på en kosebamse. Den er hennes eneste trygghet nå. Timevis med gråting har lagd grimer nedover ansiktet og øynene er opphovnet og røde. Hun lengter etter å flykte, vekk fra alt og alle, men aller mest vekk fra seg selv.


(bilde fra Google)

Utenfor døren høres hyl, rop og skriking, noen går hvileløst omkring, andre hyler i fortvilelse. Noen kaster møbler veggimellom. Alle disse lydene skremmer henne, og innimellom er hun sikker på at hun er i ferd med å bli gal. Ikke bare deprimert og suicidal, men rett og slett gal.

Sakte, men sikkert tar hun av seg skoen, bretter opp skosålen mens hun håper i sitt innerste at pleierne ikke har funnet skjulestedet. Det har de heldigvis ikke, barberbladet ligger der, akkurat som før rom ransakelsen. Det glinser i stålet, og hun føler en enorm dragning mot den sylkvasse kanten. Hurtig som en katt og nesten før hun aner det selv er det gjort.

To dype, friske kutt lyser mot henne. I det det hvite kjøttet åpenbarer seg og lager en V-formet grop i håndleddet kjenner hun hvordan kroppen fylles med en ro og salighet ulik noe annet. Blodet begynner å komme, fyller gropene og renner videre nedover håndleddet og ned på gulvet. Lager en dam på det grønne industrigulvet, dammen blir gradvis tykkere etter hvert som blodet begynner å størkne.

I takt med blodet som størkner begynner “rusen” og avta. Før hun aner det er de svarte tankene og frykten tilbake.

De overmanner henne og følelsen er ikke til å holde ut.

Raskt drar hun barberbladet hurtig over underarmen, og så blir alt svart…

 

 

Jemy 09.04.2015

2015-03-11 14.13.31

Svart, så svart

Fra skinnende lys

Til stummende mørke

Forvandlingen er total

Overveldende, overdøvende

Utmattende

Og igjen sitter jeg

Ensom og alene

Oppspist og utspyttet

Brukt og kastet

Jeg krøller meg sammen

Som en ball ligger jeg

Mens tårene triller

Og gjør puten våt og klam

 

Å leve i en verden full av farger, når du selv bare eksisterer i svart/hvitt er ikke til å spøke med. Jeg kan smile og le, kose meg og tøyse med mine barn, og så plutselig, som lyn fra klar himmel kommer tomheten og håpløsheten. Helt uten forvarsel, helt uten grunn.

I kveld kom nok et sånt lynnedslag, jeg og guttene hadde vært på en kjøretur for oss selv for å besøke noen vi kjenner. I utgangspunktet skulle vi dra alle fire, men da Jon Ståle ble syk ble det endring i planene, og jeg følte meg stolt over å klare å gjennomføre turen selv om han ble hjemme. Vi hadde en fin tur, sang, koste oss og lo masse, men på turen hjem ble alt plutselig tomt, tungt og svart. Var som om virkeligheten slo i mot meg og jeg mistet all respekt for det jeg nettopp hadde klart å gjennomføre. Alt jeg klarte å tenke på var: hvorfor klarer du ikke dette oftere? Der ser du, du klarer ingenting. Du kommer aldri til å bli frisk, du klarer aldri å være ei god mor.

Det florerer av tanker oppi hodet nå, men i likhet med regndråper faller de så fort mot bakken at jeg ikke rekker å fange de før de er borte igjen. Det er utmattende og energitappende, men jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal unngå at tankene vinner. Hvordan kan man klare å kontrollere sine egne tanker? Sånn at man unngår å havne i en dyp og seiglivet depresjon?

 

Jemy 12.03.2015

Tomhet, glede, tristhet og sorg

Oppgitt, sint, oppstemt og gira

Et hav av følelser, et kaos som rår

Tankene spinner hit og dit

Tar meg fra glede til sorg i et brøkdels sekund

River meg ned og bygger meg opp

 

Men alt går så fort at det føles som

Min verden går i grus

 

Irritert, utålmodig, kjærlig og stolt

Er ikke rart mine barn blir usikker

Når jeg klapper og kysser, gråter og roper

 

Dette er min berg og dalbane

Helt uten bremser, uten mulighet for en pause

Kropp og hode sier stopp, jeg orker ikke mer

La meg få kjenne litt ro av og til

Slik at jeg kan få være sånn ei mor som jeg vil

 

Jemy 11.03.2015