Mine innlegg

Prøveperiode!

jemy

Hei igjen

Etter en fin høstferie har det nå vært to meget tunge og strabasiøse uker. Alt er et ork, tankene spinner hele tiden og fanger meg inn i et nett av evig mørke og dysterhet. Disse tankene påvirker jo så klart spisingen, og når det går dårligere med maten så sover jeg også mindre. Og når man sover mindre, blir tankene ug humøret tyngre, man blir mer irritabel  og utålmodig og så er man i gang… Idet hele tatt er dette en ond sirkel som jeg må prøve å komme meg ut av, fortest mulig.

Jeg lærer visst ikke av mine feil så da er det greit at de rundt meg tar litt ansvar. Nå har det vært samtale med Frank, det har vært time hos psykologen, Jon Ståle har vært med på samtale og idag var det fellesmøte… Hjelpeapparatet ønsker at Tiller SPIS dagenheten kobles på, men jeg nekter! Jeg vil ikke miste friheten min og måtte kjøre til Tiller for å være der hver dag fra 8 til 16, mandag til fredag. Jeg ønsker å klare meg selv. Jeg vil bestemme over mine egne dager. Er det så rart kanskje? Joda, jeg skjønner tankegangen med å koble inn Tiller før jeg eventuelt ramler helt tilbake, men for meg oppleves det som en trussel.

Vel uansett hvor ulike synspunkter jeg og de rundt har på dette punktet akkurat nå, så fikk jeg idag kjøpt meg litt tid.

Ukeplanen jeg følger (les: skal følge) hjemme, ble skrellet inn til margen til vi bare stod igjen med måltider, medisin og leggetid. Jeg har fått tre uker på meg til å bevise ovenfor de (og meg selv) at jeg klarer dette hjemme uten å være innlagt. Jeg må prioritere hva jeg bruker energien min på og hovedfokuset blir mat, medisin og søvn. Dersom jeg ikke lykkes med matinntaket og døgnrytmen, blir det ny henvisning (og sikkert ny innleggese).

Det er langt i fra en dans på roser, men jeg vil så gjerne lykkes! Jeg akter IKKE å være innlagt på 30års dagen min!!

Slenger med et par bilder til slutt av gammel og ny ukeplan.

Ønsk meg lykke til, det trenger jeg!

 

Styggen på ryggen må temmes!

jemy

Etter solskinn kommer regn. Det har så langt vært en regel uten unntak. Det er som om underbevisstheten saboterer for meg. Som om jeg ikke har lov til å være glad, å ha det bra.

Styggen på ryggen vender stadig tilbake. Og etter en god periode, en fin opplevelse eller som nå, en fantastisk høstferie, er han tilbake med mer kraft enn før.

Trykker meg ned. Svartmaler tankene og forsøker å viske ut de flotte minnene fra forrige uke.

Jeg vil ikke ha det sånn! Det er jo «bare» tanker. Jeg burde være sterkere enn dette!

Mens guttene fremdeles svever på en rosa sky etter alt de opplevde i Meråker, er jeg nå inntullet i en tåke. En gråsvart tåke styrt av onde krefter. En tåke som forsøker å hindre meg i å være tilstede og delta i hverdagen.

Når tåka strammer grepet, og det kjennes som alt håp er ute, da er det viktig å ta grep. Forsøke å snu. Gjøre fysiske, konkrete ting som gjør at jeg klarer å koble meg på livet igjen. Det kan gjøres på mange måter, og fasiten sitter jeg ikke med. Hver gang depresjonen kommer må jeg prøve og feile.

 

I går var det Frank som fikk rodd meg i land, med samtale, lunsj og trening. Men idag er jeg alene. Hjemme med sykt barn. Jeg kan ikke flykte og jeg kan ikke gjemme meg under dyna. Jeg må holde maska, være rolig, god og omsorgsfull mor. Stille opp for den syke. Heldigvis er det bare en kraftig forkjølelse med feber og dårlig allmenntilstand denne gangen. Så han finner roen med yoghurt, barnetv og mye drikke.

Hva gjør så jeg? Hvordan holder jeg styggen på ryggen i sjakk idag? Jo nå skal du høre.

Jeg stabler ved! Jeg elsker vedarbeid! Jeg liker å se at den uryddige vedhaugen på pallen forandres til sirlige rekker i vedskjulet. Jeg liker å sortere i korte og lange kubber. Koste vekk bark og annet vedrask. Se haugen minske for hvert minutt, mens vedskjulet blir fullere og fullere. Jeg gjør noe praktisk, noe konkret. Og jeg er til nytte! Jeg gjør noe meningsfylt, noe som er av verdi for meg og mine. Jeg blir sliten og svett. Kjenner at jeg lever, og på den måten beholder jeg en fot i virkeligheten så jeg ikke mister grepet, helt.

Terapi kommer i mange former. Det handler bare om å finne den formen som passer best til den situasjonen du er i til enhver tid.

Ferie for alle

jemy

Vi fikk et brev i posten
Det var fra Røde Kors
Ferie for alle
Det skulle bli på oss

Vi ventet og vi ventet
Og med ett var dagen her
Varme klær var pakket
Til alle og enhver

Vi kjørte til hotellet
Der var det mange folk
Noen snakket norsk
Mens andre trengte tolk

Dette var starten. Starten på noe nytt, skremmende, uvant og angstfremkallende. Alle disse tankene og bekymringene jeg satt med i bilen på tur hit på mandag. Lite visste jeg, at all denne grublingen på forhånd var helt ubegrunnet. At dette skulle vise seg å bli tidenes ferie, for vårt tilfelle. I fem dager til ende har vi hatt det gøy. Vi har fått kost oss, slappet av, prøvd nye ting, testet grenser og fått lov til å lage minner. Som en familie. Vi har fått et pusterom fra hverdagens kjas og mas, fra jobb, sykdom, behandling, skole og lekser. En pause fra spiseforstyrrelse, angst og depresjon.
For første gang i livet har jeg følt at det ikke har vært plass eller tid for spiseforstyrrelsen. Plassen som til daglig er reservert selvhat har denne uka måttet vike, til fordel for gode opplevelser.
Takk for at dere har gitt oss trygghet og rom til å få være oss selv. Til å forsterke relasjonen til våre barn og få gode opplevelser sammen, som en familie. Dere som er frivillige her har gjort en fremragende jobb!
Tusen takk for ei fantastisk uke.

Sist, men ikke minst, takk for at dere har gitt meg en drøm, noe å strekke meg etter og kjempe for. En dag ønsker også jeg å være en ressurs, en som gir andre trygghet og gode opplevelser. En frivillig i Røde Kors.

Noen bilder fra ukas opplevelser.

Barnslig naiv

jemy

Det handler om mer, enn mat, kropp og vekt. Det handler om mer enn faste rutiner, god døgnstruktur, riktig ernæring, hvile og aktivitet. Det er ikke bare å spise, så kommer resten av seg selv.

Selvfølgelig er det mer komplisert enn som så, vil nok mange si. Men ikke jeg. For meg kom denne oppdagelsen som en kald dusj her i går. I fire uker har jeg vært her, spist maten min, fulgt timeplanen, sovet nok på natta og opprettholdt en stabil vekt. Med andre ord, jeg har gjort som jeg har fått beskjed opp, vært en flink pasient som jobber godt med måltidene. Og ærlig talt trodde jeg at det var nok. At bare jeg spiste og fulgte planen så ville hodet følge etter og de riktige tankene ville komme. Jeg trodde faktisk at jeg ville føle meg bedre i takt med at kroppen ble vant til å få næring.

Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være.

Jeg koblet fra hodet, helt ubevisst, og fulgte planen mekanisk. Det gikk bra, veldig bra. Jeg så utskrivelsesdatoen nærme seg med stormskritt og jeg var skikkelig motivert, glad og utålmodig etter å komme hjem. Tenk det, tre måneder behandling er ferdig. Jeg er fri!

En idiotisk tanke vil kanskje enkelte mene, men jeg trodde helt ærlig på den. At bare jeg kom meg hjem nå og fulgte spiselista så ville resten gå på skinner. Vel… Nå er jeg ikke like sikker lenger.

I går måtte jeg gjennomføre checkware (eller hva det nå heter), det er iallefall en kartlegging alle pasienter ved avdelingen må gjennomføre ved innkomst og ved utskrivelse. Den tar for seg hvilke tanker du har om mat, trening, kropp, vekt, hvile etc. Det er også enkelte spørsmål om ditt forhold til mat, hvor ofte du spiser, kaster opp, bruker avføringsmidler og lignende, men mest om tanker og følelser. Med andre ord, så er det i kartleggingen hovedfokus på hvordan DU føler det med deg selv og hvordan du føler du har det i livet. Det er en lang og krevende kartlegging som er inndelt i mange forskjellige deler og du blir virkelig utfordret på hvilke tanker og følelser du sitter med.

Guess what?!? Jeg er livredd! Skrekkslagen og overveldet!

Her har jeg prøvd å holdt ting (les:følelsene) på avstand i lang, lang tid. Ved å holde meg opptatt hele tiden, og ved å fokusere på maten og ingenting annet enn det å faktisk spise mat! Jeg var jo frisk jeg! Jeg klarte jo å spise det jeg skulle! Holde vekta stabil!

 

Mens i realiteten har jeg vært avstengt. Jeg har brukt kontrollbehovet mitt på maten og på å være mest mulig korrekt i måltids situasjoner, på å gi de beste tilbakemeldingene til medpasienter i gruppetimene og på å utforme den beste ukeplanen. Den som skal være mitt verktøy hjemme, min livbøye, min Bibel! Dersom jeg har konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på, slipper jeg å forholde meg til meg selv og mine tanker.

Flukt! Jeg flykter! Jeg løper avgårde, langt, langt avsted! Jeg sitter her, tilsynelatende helt rolig. Men inni meg er jeg langt borte!

Vil jeg noen gang bli frisk? Bli fri? Ha et greit forhold til egen kropp? Kjenne på sult og metthet? Klare å lytte til kroppens signaler? Være tilstede i eget liv? Akseptere at livet ble som det ble, og skjønne at livet faktisk kan bli som jeg selv vil?

Klarer jeg å forstå at det er JEG som sitter med nøkkelen? Og at følelser bare er nettopp det, følelser?!

Ingen har dødd av et angstanfall, av å knekke sammen midt under et måltid og forlate bordet i krampegråt.

Så hvorfor er jeg så redd mine egne tanker og følelser?

 

Vel kampen fortsetter, og jeg må bare være med. Våge og satse, tørre å feile!

(Bilde funnet på Google)

Alt er mulig

jemy

Jeg løper på ugjestmilde stier i skogen, og snubler i røttene som ligger skjult under det ferske høstløvet. Langflat og lettere fortumlet ligger jeg der, mens hodet prøver og orientere seg. Jeg vil reise meg, men føttene lystrer ikke. Det er som om all kraft har forlatt kroppen min.

 

Men så med ett får jeg øye på en liten skapning, et lite fnugg av liv og håp. Like foran meg sitter en liten frosk. Den betrakter meg med store, spørrende øyne. Står der, helt i ro.

Sakte, men sikkert kommer jeg meg opp i sittende stilling mens jeg fisker mobilen opp av lomma. Frosken er der fremdeles, venter tålmodig på meg. Først etter at jeg har tatt bilde, hopper den videre. Ut av stien og inn i skogen.

Der og da tenkte jeg bare at jeg var heldig som fikk et så fint bilde av en søt, liten krabat. Men nå i kveld sitter jeg med en følelse av at den frosken ville lære meg noe. Muligens et eller annet om å ha tålmodighet og tro på seg selv og andre.

Dagens siste tanke er: Dersom man er rolig, tålmodig og tar ett skritt om gangen, så kan man med god støtte klare det meste her i livet!

Neste stopp, RKSF Stjørdal…

jemy

Bagen er pakket, bilen er lastet og jeg er klar.

Eller, så klar som jeg kan bli. Med hjertebank, stigende puls, frynsete nerver og et humør som gjør djevelen grønn av misunnelse.
Imorgen er det på’n igjen, halv åtte setter jeg meg i bilen og kjører til Stjørdal. Der skal jeg tilbringe de neste fire ukene, kun avbrutt av «fri hjemme» i helgene.
Jeg føler meg som en jobb pendler, kysser mann og barn adjø på mandag og kommer hjem til kyss, klapp og klem på fredag.

Heldigvis er det bare for en periode, denne jobben er lang og tidkrevende, men det meste kan gjøres hjemmefra. Nå er siste periode hvor jeg skal være inneliggende pasient.
Den 29.september er det takk og farvel til RKSF, forhåpentligvis møtes ikke våre veier igjen.

Ikke fordi jeg har noe i mot plassen og behandlingsformen de bruker, men forhåpentligvis har jeg ikke bruk for flere innleggelser. Jeg har ingen garantier, så klart, men jeg er klar (?) til å fortsette kampen i riktig retning. Et steg av gangen, dag for dag.

Vekta og det fysiske er mer eller mindre på plass, men den indre uroen og styggen på ryggen eksisterer i aller høyeste grad. Kampen mellom den intellektuelle fornuften og de skakkjørte følelsene river meg i fillebiter. Og akkurat nå er det tungt og mørkt.

Alle jeg møter kommenterer hvor «godt» jeg ser ut og bemerker med et smil at glimtet i øynene mine er på plass igjen. Dermed føler jeg at alle forventer at jeg skal ha det mye bedre selv også nå. Jeg skjemmes av tankene mine og de følelsene jeg kjenner på. Jeg føler meg utakknemlig og egoistisk som ikke klarer å ha det bra, når jeg tilsynelatende har alt jeg kunne drømt om.

Brå slutt, men nå har jeg ikke flere ord, bare tårer igjen…

Frykten

jemy

Noen ganger blir jeg lammet av en frykt så intens at jeg knapt våger å puste. Dersom noen ser meg da frykter jeg at blikket deres er nok til at jeg brekker, tvers av, på midten. Og skulle du slumpe til å spørre meg hvordan det går, i det øyeblikket, da bør du være forberedt på det verste. En flom av ord, og en tåre strøm så stor at selveste Niagarafallene blekner i forhold. Nå er et sånt øyeblikk, eller en sånn dag, uke eller periode. Hvor lenge det har vært sånn aner jeg ikke, men det gjør vondt.

Frykten, eller angsten, henger som en tung regnværssky over meg. Klumpen har grodd fast i magen, og halsen er stram og trang. Øynene er hovne og inni meg gjør alt vondt.

Frykten for livet, for fremtiden, for familien min. Redselen for å ikke mestre, ikke komme videre. Tankene om at alt ville vært bedre, dersom jeg ikke var, ikke eksisterte. Slitenheten og utmattelsen etter alle disse årene, disse evige kampene, mot og med meg selv. Kan jeg ikke få slippe, jeg orker snart ikke mer.

 

Jeg befinner meg i en boble, ei glasskule, adskilt fra resten av samfunnet, resten av verden. Jeg vet at jeg er her, rent fysisk, men mentalt og emosjonelt er jeg et sted langt, langt borte. Jeg tror jeg har gått meg vil, men jeg finner ikke veien tilbake. Føttene mine orker ikke mer og jeg er sliten nå…

En ny hverdag

jemy

Hei igjen kjære dagbok (verdens største klisje, men akkurat nå er dette det beste jeg klarer).

 

Det har vært stille fra meg den siste tiden, og det skyldes nok flere grunner. Men hovedgrunnen må nok være at jeg har vært offline, ikke bokstavelig talt, men mentalt sett. Jeg har ikke hatt kontakt med meg selv, ei heller vært tilstede i mitt eget liv.

 

I sommer har jeg eksistert, og bare glimtvis levd. Misforstå meg rett, jeg har hatt en fin sommer hjemme med guttene. Men fokuset har liksom blitt litt borte. Mye mat, feil mat, lite struktur, late dager, null trening og null egenfokus.

Og idag fikk jeg «merke» konsekvensene. Dagens veiing, som kun gjøres hos den psykiatriske sykepleieren (Frank), viste +8 kg siden utskrivelsen fra RKSF i slutten av mai. Jeg fikk sjokk og min første tanke var så klart å straffe meg, «sultestreike», finne fram alt jeg har av selvdisiplin å gjenvinne kontrollen. Alt dette skjønte så klart Frank, uten at jeg behøvde si så mye som ett ord. Og innen jeg forlot kontoret var de verste katastrofetankene skyvd til side og en plan var begynt å ta form i hodet mitt. Ny samtale med veiing neste uke til samme tid.

I timene som fulgte fikk jeg god tid til å tenke og i kveld har jeg lagt en god matplan for denne uka. Jeg vil prøve å gjenvinne kontrollen, men uten å sulte meg, overtrene eller kaste opp. Jeg vil SE at jeg IKKE eser ut og «eksploderer» og jeg vil prøve å stabilisere vekta.

 

Jeg har aldri vært noen reser på kjøkkenet, ei heller hatt noen interesse for det. Men nå må jeg begynne å tenke nytt. Skifte fokus og la mat få en annerledes, mer sunnere betydning for meg og min eksistens. Så nå i kveld har jeg lagd kjekke, sunne måltider som står klare i kjøleskapet. På den måten håper jeg å unngå småspising og fast food fella. Dette er mat jeg kan spise hjemme, eller legge i veska og ta med meg hvis jeg skal ut. Enten det er på tur, på besøk eller ut å gjøre ærender.

Her er dagens produksjon ?

Jeg sier meg fornøyd med steg 1 og beveger meg sakte, men sikkert videre til steg 2. Spise sunn mat, fire ganger daglig. Wish me luck! ?

Smoothie av jordbær, bringebær, blåbær, banan, melon yoghurt, jordbær yoghurt, melk og isbiter. Noe fryser jeg ned og noe står i kjøleskapet.
Salat av isberg salat, mais, ananas, paprika og gulrot. (Cashewnøtter, krutonger og dressing har jeg i rett før jeg skal spise.)
Kjøleskapsgrøt av 1dl havregryn, 0.5dl diverse frø og korn (jeg tok kornmo knekkebrød, kjørte de i blenderen og brukte det i grøten), 1.5dl h-melk, litt sukker og kanel. (Mandler og rosiner er i de små boksene, og det har jeg i før jeg spiser.)