Mine innlegg

I går var verdensdagen for psykisk helse, og i den anledningen deltok jeg lørdag på markering i regi av Mental Helse Melhus. Jeg sto på scenen og fortalte min historie, og nå tenkte jeg å dele lørdagens tekst med dere. (setter pris på alle som leser, kommenterer og deler slik at jeg når ut til flest mulig)

 

Årets tema, fordi livet forandrer seg, handler om så mangt. Det kan være hvordan man går videre etter at man har mistet noen man er glad i, eller hvordan man klarer seg alene når barna har forlatt redet.
Det kan også være hvordan man lever livet, når fremtiden ikke ble som man hadde planlagt og ønsket.
Den siste vinklingen her, er den jeg ønsker å dele med dere her i dag.

Jeg er ei dame på 28år, lykkelig gift og mor til to gutter på 6år. Vi bor i egen bolig på Gåsbakken, guttene går i første klasse på oppvekstsenteret to minutter hjemmefra og min mann jobber som lastebilsjåfør.
Kort fortalt en lykkelig A4 familie, ikke sant? Nei vent litt, hva gjør jeg da? Kanskje går jeg på skole, eller jobber? Neida, jeg gjør nok ikke det. Jeg er «bare» hjemme. Jeg har mer enn nok med å komme meg opp om morgenen og få guttene på skole. To dager i uka kjører jeg til Melhus for å trene med støttespilleren min i kommunen, Frank, men bortsett fra det er jeg «bare» hjemme. Har jeg en god dag får jeg kanskje handlet mat på butikken, eller gjort litt husarbeid. Men innimellom har jeg dager hvor kroppen og hodet er så utkjørt at jeg bare ligger i sengen og sover.

Det er nødvendig å lade batteriene sier Frank! Jeg vil ikke høre på det øret. Jeg er lat, sier jeg! Jeg klarer ikke noe, duger ikke til noe, blir aldri bra nok.
Den filosofien og disse levereglene har jeg levd etter i mange år, og følgene av en konstant negativ tankegang er ikke gode. Du graver deg ned i ei evig hengemyr hvor alt er svart og du er helt uten verdi.

Det var ikke sånn livet mitt skulle bli. Da jeg var lita hadde jeg visjoner og drømmer for fremtiden, og ingen av de drømmene innebar at jeg skulle bli psykiatrisk pasient i en alder av 14år! Jeg ville gå på skole, skaffe meg utdanning og få meg en godt betalt jobb hvor jeg trivdes med mine kollegaer. Kjøpe meg hus og bil, kanskje hytte på fjellet. Stå hvit brud i en fullsatt kirke og nyte hvert et sekund av oppmerksomheten jeg fikk den dagen.

Sånn ble det altså ikke. I en alder av 6år fikk jeg et brutalt møte med virkeligheten da jeg entret skolebygget for første gang, jeg fikk tidlig lære at jeg ikke var som alle andre. At jeg var verdt mindre og at det ikke var plass til meg i fellesskapet i klassen. Jeg ble utfryst, spyttet på, slått og sparket, og lærte meg tidlig at kroppen min var noe stygt jeg burde hate. Jeg følte at ingen så eller hørte, så jeg søkte trøst hos et familiemedlem. En som viste forståelse, ga meg omsorg og trygghet, og stilte opp når jeg trengte noen å snakke med. Jeg følte meg trygg og «elsket», men det skulle vise seg å være en stor tabbe. Han var absolutt ikke tilliten verdig.

For å gjøre en lang historie litt kortere, kan jeg fortelle at både mobbingen og overgrepene har satt dype spor. Jeg utviklet spiseforstyrrelser i meget ung alder, og har nå slitt med den problematikken i snart 20år. Noen dager har jeg kontroll, andre dager kontrollerer og bestemmer sykdommen alt. Det er slitsomt og utmattende, men jeg holder på å lære og leve med det.

En annen ting jeg jobber mye med er å bearbeide sorgen. Sorgen jeg føler over at jeg ikke er som alle andre. Over at jeg ikke har utdanning og er i vanlig jobb. Jeg velger å si vanlig jobb, fordi jeg faktisk har en jobb, som er minst like krevende som din. Jeg jobber med å akseptere meg selv og mine utfordringer. Med å finne meningen med livet, og å glede meg over de små tingene.

Jeg jobber med å forstå hvem jeg er, både den psykiske biten hvor jeg lærer meg å leve best mulig med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men også hvem jeg er og hva jeg liker utenom sykdom og diagnose.

En klok venn spurte meg en dag; hva er en tanke? Jeg må innrømme jeg ble litt tatt på senga med det spørsmålet, så jeg kom ikke på noe lurt å si. Men hun hadde en fin definisjon; en tanke er en setning du sier til deg selv.
Smak litt på den, det gir mening, ikke sant?

Vi kan velge hva vi vil tenke, hvordan vi vil ha det. Det er ikke hvordan du har det, det er hvordan du tar det!

Det siste året har jeg jobbet mye med meg selv, med å omprogrammere hjernen min til å forstå at jeg er BRA NOK! Det er jeg som er min egen dommer. Og dersom jeg skulle dømt mine venner på samme måte som jeg dømmer meg selv, ja da hadde jeg gått en ensom framtid i møte.

Jeg håper at hver og en av dere tar dere tid til å reflektere over min historie, og kanskje kan jeg bidra til at du endrer litt syn på deg selv og innser hva du er verdt.
Livet er i stadig endring, men uansett hva som skjer og hvilke hinder vi møter, har vi alle noe å leve videre for. Kanskje ble ikke livet som du hadde drømt om, men dersom du lukker øynene et øyeblikk og puster rolig ut så vil du kanskje skimte et lys i det fjerne. Dersom du tar deg tid til å leve, føle og akseptere, så vil du nok få se at livet ikke blir så aller verst.

Det er en prosess og det vil ta tid, men med vilje av stål og gode støttespillere rundt seg, kan man klare det utroligste. Jeg har så vidt begynt på min vei til et bedre, mer avslappende liv, og jeg vet det vil komme både oppturer og nedturer. Men da skal jeg prøve å brette opp armene og reise meg igjen, og en dag vil jeg nå toppen og kan si til meg selv; jeg greide det! Jeg er BRA NOK!!

screenshot_2016-10-11-08-53-52

Plasser meg i et stort, åpent, ukontrollerbart miljø så vil du se at jeg blir som en rotte med dødsangst på et synkende skip. Med dødsforakt i blikket farer jeg veggimellom som en hodeløs høne på jakt etter noe å klamre meg fast i. Alt for ikke å havne ned i dragsuget. Jeg ender stort sett alltid opp med samme livbøye, maten. Den kan jeg kontrollere, den er håndfast, stødig og trygg. Den gir meg en stabilitet ulikt alt annet, og så fremt omgivelsene er kaotiske så trenger jeg denne tryggheten for å holde hodet over vannet.

Men gi meg en person, stødig og trygg, som kan lede meg i stormende farvann. Som kan lyse opp veien, når mørket har festet grepet. Gi meg en plass som er bare min, med klare rammer og retningslinjer. Hvor intet er uklart og takhøyden stor, hvor jeg kan finne min plass her på jord. Så skal jeg vise, for alle og enhver, at jeg mer enn bare pasient er.

Jeg kan klare mye, mer enn dere tror, men plassen min kan ikke være for stor. Akkurat passe svær, så jeg kan kn være som jeg er.

Drømmen den er der, og en dag blir den sann. En dag vil jeg finne en jobb som jeg kan utføre på lik linje med deg og dine kollegaer, men enda er min plass her. I behandling. I en hverdag bestående av mat, søvn, samtaler, trening og møter. I tillegg til min rolle som mor, husmor og kone…

Arbeidsledig? Jeg? Så langt derifra! Så døm meg ikke, før du har sett hvordan mitt liv er…

Jeg har et godt forhold til min svigermor, det har jeg i grunnen hatt hele tiden. Første gang jeg traff henne var en desember dag i 2006. Jeg og Jon Ståle var helt i starten av vårt forhold, begynte så smått å bli bedre kjent. Så skulle vi innom å hilse på foreldrene hans, noe jeg var langt fra klar for. Men han overbeviste meg om at det ikke var noe å være redd for eller grue seg til, og det hadde han rett i.

Der kom vi inn døra, Jon Ståle først og jeg etter. For et syn vi må ha vært. Der kommer sønnen hjem med en bleik, utmagret, kortklipt jentunge på knapt 19 år med alt for store klær. Jeg følte meg vettskremt, redd som en liten mus fanget i et hjørne. Hva ville de tro om meg? Men jeg hadde ingenting å frykte. Hans foreldre tok meg i mot med en varme og godhet ulikt alt annet. Og dette skulle vise seg å bli starten på mange gode år.

Siden den desemberdagen har de stilt opp for oss i tykt og tynt. Takknemligheten jeg føler til de er stor og jeg føler ofte jeg kommer til kort når det gjelder å gjøre gjengjeld eller si takk. Så her i sommer hadde svigermor bursdag og i den anledning skrev jeg et dikt jeg ønsker å dele med flere. Håper det faller i smak.

 

Til min kjære svigermor

 

Ei svigermor så snill og rar

Er jeg glad for at jeg har

Du er så snill, blid og grei

Et nei er aldri å få fra deg

Du stiller opp og passer på

Alle dine, store som små

 

Nå vil jeg vise hva du betyr for meg

Så si meg så hva du ønsker deg

Når november kommer, kald og grå

Så skal du av meg, en biltur få

Det er opp til deg hvilken vei vi tar

Men jeg en liten anelse har

 

Vi kjører nordover halvannen time

Da ser du et skilt som får deg til å smile

Lysstøperiet er nok tingen for deg

For lys du elsker å spre om deg

Så tar vi en burger på kaféen der

Før vi kjører hjem, med en pose så svær

 

Ordenes magi er alt jeg kan gi

Men jeg håper at diktet får smilet på gli

Hva du betyr for meg, vil du nok aldri forstå

Men gleden er stor når du ringer på

Vi kan sitte og le og prate om alt

Men nå har jeg nok, på dagen din talt

 

Screenshot_2016-08-13-10-09-25

Når himmelen er lyseblå

Med mange hvite skyer små

Da tusler jeg mot sengen min

Der ligger min kjære varm og fin

 

Jeg legger meg så rolig ned

Lar tankene flyte langt av sted

Jeg hører på hans hjerteslag

Mens natten sakte går mot dag

 

Når dagen gryr han må dra av sted

Og jeg kan ikke være med

Jeg holder klemmen tett og lenge

Vil aldri denne stunden glemme

 

Jeg er så glad det er vi to

For i takt med han kan jeg finne ro

Han holder meg i sin gode favn

Og leder meg så trygt i havn

Noen ganger når jeg skal legge meg til å sove, er jeg redd. Jeg er redd for å lukke øynene, og redd for å slappe av. Redd tankene mine skal dra meg langt til havs, hvor jeg blir skylt over bord og fanget i et stort sort hull. Hullet ser jeg for meg litt sånn som en malstrøm, som sluker alt i sin vei. Som holder deg fast med all sin kraft. Og kanskje, hvis du kjemper lenge nok vil du til slutt bli fri. Men prisen du da betaler er svært høy.

Utmattet, kraftløs og tung, med opphovnede øyne og et vassent blikk ligger du der alene i sengen. Som en oppbrukt tyggis noen har spyttet fra seg.

 

I kveld er en sånn kveld. Dagen har vært tung og krevende. Jeg har enda ikke landet. Har ikke tatt meg tid til å reflektere over eller sortere dagens inntrykk. Jeg unngår det så langt jeg kan, helt til det siste. Det er for tøft, for vanskelig. Jeg ønsker ikke å føle eller å være tilstede.

Jeg vil løpe. Være fri. Slippe å konfrontere styggen på ryggen.

 

Jeg vet at når søvnen omsider innhenter meg, er jeg sjanseløs. Da farer jeg avsted på ukjente veier og våkner opp med et hode som er ferdig sentrifugert. Det er slettes ingen god følelse, det kan jeg fortelle deg.

Så kanskje man bare skulle hoppe over natta for i dag? Skrudd klokken noen timer fram og latt dagen gry? Så kunne jeg igjen gå tur, holde meg i aktivitet og være opptatt med å legge lokk på følelsene mine.

 

En ny måned, en ny høst.

Vips så var denne sommeren over. Nå kommer hverdagene haglende mot oss som snøstorm i desember. Og vi må lete lenge og vel på kalenderen for å finne en rød dag, en planleggingsdag eller neste ferie. Litt vemodig, men også litt godt.

For det er noe med det. Hverdager. Smak på det ordet. Hva føler du når du tenker på hverdag? Det første som dukker opp i hodet mitt er trygghet. Tett etterfulgt av rutiner, avtaler, stabilitet og kontinuitet. Med andre ord ting som gjør meg godt, som gjør at jeg trives og mestrer livet.

Misforstå meg rett, det er ikke det at jeg ikke liker ferier, men jeg føler at jeg fungerer bedre på hverdagene uten alt for mye forandringer. I ferien flyter liksom alt. Barnehagen er stengt, behandlerne er ikke på jobb, venner og familie er bortreist, døgnrytmen sklir ut og det blir mye feil type mat. Og når omgivelsene ikke er de samme vante, så flyter liksom alt inni hodet mitt også. Høres sikkert rart ut, men sånn oppleves det for meg.

Men nå vet du, nå er vi i gang igjen. Jeg har begynt hos fysioterapeuten igjen, den kommunale sykepleieren er tilbake og guttene begynner på SFO onsdag denne uken. Så sakte, men sikkert faller ting på plass. Regner med det blir litt innkjøring for store og små før vi er helt i gjenge igjen, men vi får bare ta tiden til hjelp.

 

Håper dere alle har hatt en fin sommer og at høsten blir, om mulig, enda finere.

 

Hilsen meg (som har et hovedmål for høsten; å gå mer tur i naturen)

Legger ved et bilde fra Restadgrøtåsen

Screenshot_2016-08-01-23-34-23

Jeg er privilegert. Jeg har en mann som støtter meg, som er her. Som ønsker å lære mer, som prøver å forstå.

Vi har begge innsett at kunnskap/informasjon og kommunikasjon er nøkkelen til forståelse og et godt samspill.

Som han selv sier; jeg klarer ikke å sette meg inn i hvordan du har det eller hvorfor du føler som du gjør, men jeg vil lære og jeg vil være her.

 

Jeg kjenner flere som lever et liv som preges av negativ adferd rundt mat og egen kropp. Flere av disse er enslige og har lite eller ingen støtte og forståelse fra sine nærmeste. Enkelte holder fast på at spisevegring er en «barnesykdom», og at man må skjerpe seg og slutte med tullet når man er ferdig med tenårene.

Men er det egentlig sånn det er? Nei, jeg personlig tror ikke det. Jeg tror en spiseforstyrrelse er noe som sitter dypere enn som så og at det må jobbes hardt og lenge for å komme seg ut av disse «vanene».

 

Og jeg tror absolutt at man har større sjanse til og lykkes dersom man har gode støttespillere med på laget sitt. Det være seg ektefelle, venner, familie og behandlere. Man trenger noen som ser og hører, som trøster og tørker tårer. Innimellom behøver man noen som kan gi et spark bak og ei hånd å holde i når alt ser mørkt ut.

 

Så mitt råd til deg som er pårørende til noen som sliter, vær der og vær ærlig og åpen. Det er ikke lett og veien kan virke lang, men alle behøver vi litt støtte i kampen.

 

Det finnes også flere tilbud til pårørende, både til barn og voksne. Snakk med helsetjenesten der du bor for å finne ut mer.

 

Så var dagen kommet, dagen vi hadde sett fram til med blandede følelser. Aller siste barnehageavslutning for vår del. Om drøyt 60dager er guttene våre skolegutter. I mellomtiden venter bare en lang og flott sommerferie.

Guttene fikk kosepermene (permer med bilder, tegninger og andre minner fra barnehagetiden) og nye skolesekker. Det var en veldig fin og høytidelig stund og en flott avslutning for både store og små. Jeg må innrømme at det var en tåre i øyekroken da våre to små mottok sekker og ble ønsket velkommen til skolen av rektor. 

Tiden på Gåsbakken barnehage har vært helt super og våre gutter har hatt en fantastisk utvikling og vokser hver dag på å være en del av et lite fellesskap hvor alle blir sett og møtt med forståelse. Her ute er det rom for at alle er unike med hver sine behov/styrker/svakheter.

Jeg har tro på at tiden på skolen blir like bra!

 

Her er vår avslutningsgave til de ansatte på barnehagen, et selvskrevet dikt trykt på lerret. Jeg gikk langt utenfor min komfortable idag og fremførte diktet på avslutningen. Tilbakemeldingen jeg fikk gjør meg både rørt og varm om hjertet, tusen takk!

Her kommer diktet:

Takk for gode ord og flotte minner

Takk for alle sandkorn vi i senga finner

To barnehagebarn med sølete klær

Vitner om vilter lek i all slags vær

Med lort fra topp til tå og klissete munn

De går i en barnehage så flott og sunn

Å leve her ute i takt med naturen

Det ville vi ikke vært foruten

 

La ungene leke og gjøre seg kjent

Med hvert lille tre og hver lille skrent

De ramler og slår seg og gråter en skvett

Men tårene tørkes med tørr serviett

Dere behandler de små med tro og respekt

Og all frykt for de voksne jages vekk

Vannkrig og isspising med barnehagens leder

Er bare noen av barnas mange gleder

 

Med tull og tøys og fanteri

Latter og sang i skjønn harmoni

Ikke en dag var lik

Og guttene likte det slik

Vi har det så artig i barnehagen vår

Mamma vi er heldig, som her ute går

Vi får leke og herje og tulle omkring

Og av og til sitte stille i ring

 

Barnehagen her på Gåsbakken

Fortjener mye av takken

For at våre to små gutter

Ikke jubler når de slutter

Men de har blitt store nå

Og veien skal videre til skolen gå

Takk for alt dere har gjort for meg og mine

Når jeg tenker tilbake begynner jeg nesten å grine

 

To gutter så redde og små

Ville ikke la mamma og pappa gå

Dere tok de opp og i armen

Lot de få kjenne på trygghet og varmen

Dere tok oss i mot med varme og glede

Med omsorg og respekt var dere alltid tilstede

Savnet blir stort for store og små

Så ikke bli overrasket hvis vi en dag banker på

 

Takk for gode år på Gåsbakken barnehage ?

Screenshot_2016-06-21-00-35-05

Nå er det stille her, for stille. Det er nok mange grunner til denne stillheten, og jeg orker ikke gå inn i alle detaljene nå. Men en ting kan jeg si; det er vondt å bli tråkket på når man ligger nede.

 

Vi var venner. Og som venner ofte gjør, så delte vi det meste med hverandre. Også hemmeligheter. Jeg fortalte deg om mitt ønske, min drøm. Drømmen om å utgjøre en forskjell, bety noe for noen, røre ved folks følelser og samfunnets dømmende blikk.

Det var med iver i stemmen og glød i blikket at jeg fortalte deg alt dette. Jeg hadde et håp, en forventning om at du ville glede deg med meg, gi meg støtte og oppmuntring. Gi meg bensin på bålet så jeg med stolthet kunne forfølge drømmen min. En drøm jeg en dag håpte skulle ende med en selvskrevet bok utgitt av et forlag her i Norge.

 

Vel, så feil tok jeg. I stedet for å heie meg fram, begynte du og dømme meg nord og ned. Tekstene jeg hadde skrevet tok du fram og begynte å granske. Du plukket de fra hverandre, en etter en. Fant skrivefeil og lange, kompliserte setninger. Ga meg streng beskjed om at ingen hadde interesse av å lese ting de ikke forsto. Korte, konkrete setninger, det vil folket ha.  Dessuten var det jo ikke så interessante temaer jeg skrev om da. Du kunne fortelle at det er mange som sliter, mer enn meg, uten at de har behov for å vise seg fram. Jeg var oppmerksomhetssyk som ville gi ut bok.

 

Etter samtalen vår gråt jeg. Alt jeg hadde jobbet mot, alt jeg hadde sett fram til, raste på brøkdelen av et sekund. Nå hadde jeg ikke lenger noe mål, noen framtidsdrøm. Alt jeg hadde håpet på forsvant liksom i en tåkedis langt vekk i det fjerne. Jeg ble nesten litt redd for å skrive. Trengte plutselig bekreftelse og korrekturlesing fra noen, før jeg i det hele tatt publiserte tekstene på bloggen.

 

Så nå spør jeg dere, og jeg ber dere være ærlige; skal jeg jobbe videre mot drømmen om å gi ut bok? Eller bør jeg overlate bokskriving til de virkelige forfatterne?