Kategori: Spiseforstyrrelse

På rett vei

jemy

Nå er jeg stolt av meg selv! Og det med god grunn!

I dag har jeg virkelig gått ut av komfortsonen min. Jeg har vært på kino!

Det i seg selv er vel, for de aller fleste, ikke noe stort. Men når man er sterkt preget av angst for å kjenne glede og unne seg noe, for sin egen del, ja da er det stort.

Spiseforstyrrelsen har lært meg at jeg aldri er bra nok, at jeg aldri jobber hardt nok og at jeg derfor aldri fortjener noe godt. Å smile, med øynene, er en synd. (i følge spiseforstyrrelsen…) Dersom jeg kjenner på så mye som et fnugg av glede, er hun raskt på plass for å fortelle meg hvor patetisk og svak jeg er.

Men i kveld trosset jeg henne! Jeg dro på kino med et par medpasienter MED matpakke i veska! Og gjett hva?

Det gikk bra! Jeg koste meg. Både med filmen og i selskap med to gode venner. Det var en koselig feelgood film med gode skuespillere, fin musikk og flotte kjoler. Selve handlingen i filmen var litt kronglete å henge med på, men det gjorde ingenting.

Jeg prøvde å utfordre meg selv, og jeg seiret! Matpakken ble oppspist og jeg smilte, med øynene!

Denne kvelden har gitt meg ny motivasjon og økt håp for fremtiden.

Det er faktisk lov å kose seg litt, selv om man står midt i en tung periode i livet.

Djevelen kommer nok og pirker borti meg snart, men den tid den sorg. Akkurat nå nyter jeg smilet, gleden og varmen jeg er fylt med.

Ønsketenkning

jemy

Jeg skulle ønske det fantes en sperre jeg kunne aktivert. En trigger-sperre. Kanskje en app på telefonen som gjorde at jeg ikke fikk sett artikler om slanking, trening og matlaging. Eller et filter i brilleglassene mine, så jeg ikke ble oppmerksom på alle overskriftene på ukebladenes forsider som omhandler kroppen vår og hvordan vi bør se ut.

Jeg vet det ikke er samfunnets skyld at jeg er overfølsom for diverse artikler, men det er ikke lett å kjempe mot spiseforstyrrelsen når man stadig får en påminnelse at man ikke er bra nok. Nå for tiden kan jeg ikke lese et eneste ukeblad eller avis uten å finne ordene vekt, slanking, mat, kalorier og trening.

Ikke engang nettavisene er fri for påvirkning. Innimellom artikler om krig i midtøsten, uroligheter i USA og historier fra virkeligheten om folk som sliter med en spiseforstyrrelse eller andre psykiske problemer dukker det opp reklame.
Og ikke hvilken som helst reklame.

Her om dagen var jeg midt i en historie fra virkeligheten, da jeg kom til en annonse om et produkt som lovte deg minst 3kilo vektnedgang i uka!

Denne annonsen var selvfølgelig illustrert med et bilde av en ung, slank dame med plettfri hud og blendahvitt smil.
Og like under annonsen fortsatte historien jeg leste.
Om den 35 år gamle to barns moren som hadde vært døden nær flere ganger de siste 20 årene pga bulimi. Hun fortalte om et tøft og til tider ensomt liv, selv om hun hadde mann og barn. Hun drømte om å leve og jobbet hver dag for å vinne kampen, men det stadig økende samfunnspresset opplevde hun som en ekstra belastning.

 
Sånn føler jeg det også. Hvor enn jeg snur meg får jeg “beskjed” om at man ikke skal være fornøyd med seg selv og den kroppen man har. “Alle” snakker i det vide og brede om kosemat, slankemat, dietter, sommerkroppen, detox kur, slankepiller, solarium, fettsuging, bryst implantater, trening, tannbleking, intimkirurgi osv.

Og her står jeg, midt i dette kaoset! Er det rart man blir sprø? Det er jo som om omgivelsene forteller meg at jeg “MÅ” holde fast på anoreksien for alt den er verdt! At så lenge man er tynn og bruker størrelse 36 i klær, så har man et godt liv…

Si meg, hva trenger DU for å ha et meningsfylt og fint liv?

Ei lita skål grøt – så mye smerte

jemy

Den grøten var utrolig god, trolig den beste jeg har smakt, kan jeg få oppskriften?

Jeg kan ikke tro det! Sa jeg virkelig de ordene høyt?
Jeg kikker meg rundt, som i en dvale står jeg her. Ansikt til ansikt med kjøkkenpersonalet. Hun smiler mot meg og forsikrer meg om at oppskriften skal jeg få, i løpet av dagen. Jeg nikker, sier takk og går derfra.

Jeg setter meg ned ved skrivepulten i gangen hvor et halvferdig puslespill ligger. Mitt puslespill. En av de få tingene som får meg til å være rolig, føle meg samlet.

Automatisk begynner fingrene mine å sortere brikker, etter form og farge. Men jeg er ikke tilstede. Jeg står liksom litt bortom og betrakter meg selv med avsky og en økende fornemmelse av kvalme.

Hvordan i all verden kunne jeg gjøre det? Innrømme ovenfor meg selv og andre at jeg likte maten? At jeg faktisk nøt smaken av nykokt havregrøt med sukker og kanel?

Så snart jeg hadde sagt det høyt kunne jeg ane konsekvensene. Magen este, panikken grep meg og halsen kjentes trang ut. Jernkloen om hjertet mitt klemmer hardere, og jeg kan føle det sprekke. Fra en liten rift i høyre hjertekammer drypper det små dråper av blod. Farger hele meg rød, på innsiden.
De svarte tårene fra den lille jenta inni meg blander seg med blodet, og snart er alt mørkerødt.

Ingen tanker eller følelser. Bare en mørkerød tåke av ingenting.

 

Uten hjem, ansikt og identitet

jemy

Trettheten skyller over meg som en bølge på stormfylt hav og utmattet synker jeg ned på sengen. Denne før så energiske jenta, klarer så vidt å karre seg fra rommet og til spisesalen innerst i gangen uten å bli sliten. Bena føles som bly og synet er tåkete i det jeg legger meg bedre til rette i senga. Jeg strever med å holde øynene oppe, men innser raskt at jeg må gi tapt. Kroppen trenger hvile, om så bare for en stakket stund.

Inni meg hyler djevelen i sinne, ikke sove nå! Du får ikke! Du har nettopp spist! Ikke vær enda svakere enn du allerede er! Få den feite ræva di ut av senga og forbrenn! Få vekk fettet før det gror fast på lårene dine!
Skrikingen og hylene hennes fortsetter i det uendelige, men jeg enser henne ikke lenger. Jeg er for lengst i drømmeland.

 

Etter noe som føles som fem minutter våkner jeg av kraftig banking på døren. Før jeg rekker å svare hører jeg skritt som nærmer seg, og jeg kan skimte to lysegrå fritidssko midt på gulvet.
“Hei, er du våken?” Stemmen, som er mild og vennlig, tilhører en ung dame i starten av tredveårene. Med halvlangt mørkt hår, grå collegegenser og mørke jeans, ser hun selvsikker og trygg ut. Blikket hun sender meg lyser varme og ømhet, og noe inni meg gjør at jeg får lyst til å gråte.
Slippe alle hemninger og fortelle alt, om djevelen, frykten, marerittene, den skumle mannen og angsten. Men jeg kan ikke! Jeg gnir meg i øynene, myser mot henne og grynter et ja.

 
“Vel, jeg ville bare si at det er middag om ti minutter, og det er jeg som er kontakten din i kveld. Kommer du ut snart?” Jeg snur meg mot veggen, snerrer fram et svar, og deretter hører jeg skrittene forsvinne og døra gå igjen bak henne. Hvorfor gjorde jeg dette? Hun prøvde jo bare å være grei. Hvorfor må jeg være så kald og hjerterå? Dette er ikke meg, ikke den jeg er. Det er hun, djevelen, sin skyld. Hun manipulerer meg, tvinger meg til å leve etter hennes bud. Til å stenge alle ute. Muren vi sammen har bygd, blir høyere og mer ugjennomtrengelig for hvert år.

Et høyt dunk river meg ut av dagdrømminga. Den lyden kommer fra naborommet, spisesalen, og jeg vet jeg må skyndte meg. Et raskt blikk på klokka forteller meg at måltidet starter om fire minutter. Jeg hiver på meg klærne, går inn på badet og skvetter litt vann i ansiktet før jeg går ut i gangen. Matlukten slår mot meg og jeg må svelge tungt et par ganger for ikke å kaste opp.

Med forrige måltids matinntak friskt i minne kikker jeg over bordet på febrilsk leting etter den lille, gule post-it lappen som forteller meg hvor jeg skal sitte. De fleste plassene rundt bordet har flotte, fargerike bordkort med oppmuntrende sitater, hjerte klistremerker eller søt perledekor. Navnelappene til pasientene står, i følge mine antagelser, i sterk kontrast til det kaoset og frykten de aller fleste av oss føler når det kommer til mat og måltid.

Min lille post-it lapp reflekterer meg, eller den jeg ønsker å bli oppfattet som. Enkel, kald, følelsesløs og uberørt. Det tomme blikket og det harde skallet er så langt unna den virkelige meg man kan komme. Innerst inne føler jeg meg som en fortapt 6 åring som har gjemt seg i hjørnet bak sofaen, knugende på kosebamsen mens foreldrene krangler høylydt på kjøkkenet.

Men i mitt tilfelle representerer foreldrene spiseforstyrrelsen og fornuften, djevelen og engelen.

Og jeg? Jo, jeg er som et lite skilsmisse barn midt i en bitter barnefordelingssak, en navnløs pakke på et hittegodskontor, uten hjem, ansikt og identitet.

Kampen starter om tre, to, en…

jemy

Jeg får ikke sove. Tankene kverner og holder meg våken langt inn i de sene nattetimer. Om få dager er tiden inne. Jeg er kampklar, men livredd. Motivert, men fortapt. Jeg skal i krig, mot min beste venn og verste fiende. En venn som har frarøvet meg mye. Både venner, familie, skole og jobb har jeg mistet som følge av dette vennskapet. Et vennskap som krever så mye av meg at det ikke er rom for noe annet. Selv barna mine havner i andre rekke.

Min mann sa, litt før jul, noe som fikk meg til å tenke; du må ta et valg, spiseforstyrrelsen eller familien din?

De aller fleste av dere vil nok tenke at dette er et enkelt valg, og jeg skjønner begrunnelsen. Men for meg er det ikke så enkelt. For meg er anoreksien, min indre siamesiske tvilling. En som har vært der så lenge jeg kan huske. Som har støttet meg i tykt og tynt.

Jeg er på vei inn i operasjonssalen hvor vi to skal skilles, men jeg er min egen kirurg og prognosene er høyst usikre. Jeg føler at vi deler organene som holder oss i live, og jeg er usikker på om jeg klarer å leve uten henne. Hun er en del av meg, min identitet, og jeg er redd for å bli alene. Jeg er redd hun vil etterlate et tomt, dypt hull inni meg jeg ikke får sydd igjen. Hun har vært min følgesvenn i så mange år, hjulpet meg gjennom motgang og støttet meg i medgang. Og nå, helt plutselig, må hun vekk.

Jeg skjønner hvorfor, og jeg er enig i det, for i det siste har hun forandret seg. Hun har blitt større og tar mye mer plass.
Som en ondartet svulst suger hun livet ut av meg, frarøver meg mine gutters barndom og min families fremtid. Visker ut milepælene i livet deres og erstatter de med sorte felt.

Kan man klare å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse som har styrt meg 2/3 av livet? De lærde strides, og noen hevder faktisk at det er mulig å bli helt frisk.
Jeg velger å ha litt mer realistiske mål. Og dersom denne kampen kan bidra til at jeg klarer å holde henne i sjakk og ha et godt liv med min mann og våre to gutter, så er det verdt det. Da skal jeg kjempe med nebb og klør!

 
Jeg har fått tilbud om behandling på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Stjørdal og blir innlagt der mandag 13.februar. Da er planen at jeg skal være der i fire uker og så gjøres det vurderinger underveis for veien videre.

 
I den perioden blir det gutta som styrer hjemme, og jeg skal fokusere fullt og helt på min oppgave. Noe som i seg selv kan by på en utfordring, da jeg er vant til å ha full kontroll over alt som skjer hjemme.
Nå må jeg overlate alt ansvaret for skole, mat, hus og barn til Jon Ståle… Jeg er ikke i tvil om at han klarer dette vel så bra som meg, men uvant blir det nok, for oss begge…

Ønsk oss lykke til, så hører dere snart fra meg igjen…

Kampklar?!

jemy

Når alle berømmer din fremgang og lykke
Da blir det til slutt et tyngende smykke

En rolle du må spille, en maske du må bære
I stedet for å bare få være

Sårbar og liten, som jeg føler meg nå
Livredd og bekymret for hvordan dette skal gå

Kampen blir hard, det vet jeg så vel
Men jeg skal kjempe til siste kveld

2016, vårt år!

jemy

Dette skulle bli vårt år! Et år fylt med solskinn, musikk, latter og glede. Et år vi kunne stråle og nyte livet. Se ungene våre utvikle seg og nyte tiden vi har sammen. Dyrke kjærligheten og hverandre, og ikke minst, ta oss tid til å leve. Åh jeg hadde så store drømmer rundt juletider i fjor, og nå har alle drømmene gått i knas.

I stedet for å snakke om det nye året og alt det fine som ligger foran oss, sitter vi nå og diskuterer om vi har ei framtid, sammen. Du er sliten, oppgitt og lei, sier du ikke orker mer. Lurer på om det beste er at vi går hvert til vårt, at du kan ta guttene, så jeg kan få tid alene til å fokusere på meg selv, på å bli frisk.

Tanken gjør meg vettskremt, være alene, uten deg og guttene! Aldri i verden! Jeg spør deg om det er dette du vil? At vi skal skilles? Du ser meg inn i øynene, og med ett virker du ti år eldre enn i går. Jeg ser alle bekymrings rynkene. De trette furene i panna og posene under øynene vitner om alt for lite søvn over alt for lang tid. Nei, sier du, jeg vil ikke skilles fra deg, men jeg tror ikke du klarer å bli frisk dersom du må ta deg av guttene i denne prosessen.
Øynene mine fylles med tårer, og halsen blir trang. Klumpen i magen vokser seg større enn størst, og innerst inne vet jeg at du har rett.

Spørsmålet er bare om du vil gi meg en sjanse til? En siste sjanse til å komme meg ut av dette fangenskapet, så vi kan ha et godt liv. Du, jeg og guttene, sammen…

Den egentlige sannheten

jemy

Selv om jeg til enhver tid prøver å skrive rett fra hjertet og uten sensur, så er det ikke alt som vil ned på papiret. Hver gang jeg begynner å skrive om enkelte temaer, så er det som om bokstavene stokker seg, øynene går i kryss og alt blir bare rot.

Vet dere grunnen til at det er sånn?
Jeg tror det er frykten og skammen som står bak.
Frykten for å såre dere, for å ødelegge deres oppfatning av min fremgang. Og skammen jeg føler, over fremdeles å være en fange, i min egen kropp.

For hvordan forklarer jeg, ovenfor meg selv og mine nærmeste, at 29års dagen ble “feiret” i ensom majestet i sofaen mens jeg så på “Farlig fedme” og trykket i meg sjokolade og potetgull… For deretter å sette programmet på pause, gå rolig og kontrollert på badet for å kaste opp. Der hang jeg over toalettskåla mens snørr og tårer forsvant ned i sluket sammen med skam, vemmelse, selvforakt og en enorm avsky ovenfor meg selv og mine handlinger.

Selv om jeg skjemmes så mye at jeg mest av alt vil sette meg i bilen, kjøre min vei og aldri se meg tilbake, så blir jeg. Jeg har to små som ligger og sover, og aller helst burde jeg vært i en dyp søvn selv også nå. Men jeg klarer ikke finne roen, magen er tom og hodet er fullt.

Lyden av den store klokka på veggen over sofaen virker vanligvis beroligende på meg, men ikke nå. Nå er det som om hvert tikk er inni meg, på innsiden av hodet mitt.
Å kvitte seg med maten skal i teorien også gjøre at jeg kvitter meg med følelsene. Men det er med spiseforstyrrelsen som med alkohol, den bare forsterker de aktuelle følelsene. Innimellom blir de litt mindre framtredende mens du fremdeles har “rusen”, men umiddelbart etterpå kommer alt tilbake med forsterket kraft.

Jeg sitter i sofaen, programmet jeg nettopp så er for lengst ferdig, og på skjermen er det høydramatisk i en eller annen sykehusserie. Jeg skjelver, er rastløs, har magekramper og en gryende hodepine. Min firbente følgesvenn kommer tuslende bort til meg, kryper opp i fanget mitt og borer snuten ned i halsgropa mi. Deretter løfter han hodet og ser på meg med et bedende blikk som bare betyr en ting, det er tid for en kjapp luftetur før vi finner senga.

I det jeg åpner ytterdøra og går ut, kan jeg kjenne at kong vinter har festet grepet. Men jeg er for sliten til å bry meg, og for angstfylt til å fryse, så jeg går rolig rundt i byggefeltet. Her er jeg, ute å går tur, midt på natta i cherox, pysjamas shorts og t-skjorte. Kvikksølvtermometeret viser 4 blå, men alt jeg føler er varmen i kinnene mine og saltsmaken som når tungespissen min i det jeg fukter leppene.

Vi går inn igjen, og etter en rask tur på do er jeg klar for senga. Jeg bryr meg ikke om å dra ned rullegardina. Legger meg bare apatisk ned i senga og lar tårene trille.

Vel vitende om at dersom jeg skal komme noen vei, må jeg fortsette å kjempe. Dag etter dag, natt etter natt.

Face your fear, don’t stop fighting!

Men fytti helvete så slitsomt det er!

Snart er det jul…

jemy

Snart er jula her.
Den inviterer seg inn i de tusen hjem, enten du vil eller ikke. Overalt rundt oss kan vi se det. Julepyntede gater, pepperkake hjerter i vinduene og nisser og engler på hvert eneste gatehjørne.
Julemarsipanen og julebrusen gjorde sitt inntog i butikkene allerede tidlig i september. Vi hadde ikke rukket å samle oss etter reklame bomben som Halloween førte med seg, før en ny reklame bølge slo over oss. Denne gangen var det jula. Jul meg her og jul meg der.
Selv kunne jeg tenkt meg å tatt med familien og forlatt landet i jula, hoppet over hele feiringen.

Folk flest vet jo nesten ikke hvorfor vi feirer jul engang, men de fleste er skjønt enige i at det er godt med en tid på året hvor man kan kose seg litt ekstra. Både med god mat, hyggelige familie selskaper og gaver til fjern og nær.

Selv synes jeg jula bringer med seg alt for mange minner. Ikke misforstå, jeg har gode minner fra jula også. Da jeg var liten og nesten ikke fikk sove fordi jeg var så spent på om nissen hadde fått ønskelista mi, og om det var noen av gavene fra lista som lå under treet.
Eller det året vi var overbevist om at vi kom til å få en grønn jul, men så våknet vi opp til nysnø juleaften. Sånne minner er gode.
Men desverre er det de vonde minnene som tar mest plass, de jeg har etter jeg ble 10år.

For meg betyr jula kaos og styr. Stress, kjøpepress, mye folk, lange køer, sterke lukter, mye mat, påklistrede smil, overdreven høflighet og et samfunn som går fullstendig amok. Alle skal “tvinges” til å være like. Det er visse normer og skikker man bør følge rundt advent og juletider, gjør man ikke det, er man rar. Spesielt hvis man har barn, da blir man nesten sett ned på av andre foreldre dersom man ikke klistrer på seg julesmilet og pakker inn huset i cellofan, julebånd, silkepapir og en haug med nisser. For hvordan kan man som mor ha hjerte til å frarøve barna alt det fantastiske julen bringer med seg, alle de gode, norske tradisjonene som skal videreføres. Det er min plikt som voksen, som mor, å bringe dette videre til mine barn.

Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre det, når jeg har fortrengt hva julen er og hva den betyr? Når jeg går inn i en lang og dyp depresjon nesten hver eneste november? Når jeg får en stor vond klump i halsen ved tanken på det som skjedde på familieselskapene vi hadde hos mine besteforeldre da jeg var barn? Den snille onkelen som egentlig ikke var så snill allikevel, som merket meg for livet. I tillegg er det all maten og snopet. Det trigger spiseforstyrrelsen, og hver eneste førjulstid er en eneste lang kamp mellom anoreksien og bulimien. Og når julekvelden kommer er jeg så sliten av alle forberedelsene, inntrykkene og minnene førjulstiden har brakt med seg at jeg har nervene på utsiden av kroppen. Da er det virkelig “lett” å sette seg ned med familien og nyte julefreden!

Men jeg slipper ikke unna, jul er og blir jul, uansett hvor mye jeg misliker det. Så da får jeg bare prøve å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg overlever nok i år også…

Min plass

jemy

Plasser meg i et stort, åpent, ukontrollerbart miljø så vil du se at jeg blir som en rotte med dødsangst på et synkende skip. Med dødsforakt i blikket farer jeg veggimellom som en hodeløs høne på jakt etter noe å klamre meg fast i. Alt for ikke å havne ned i dragsuget. Jeg ender stort sett alltid opp med samme livbøye, maten. Den kan jeg kontrollere, den er håndfast, stødig og trygg. Den gir meg en stabilitet ulikt alt annet, og så fremt omgivelsene er kaotiske så trenger jeg denne tryggheten for å holde hodet over vannet.

Men gi meg en person, stødig og trygg, som kan lede meg i stormende farvann. Som kan lyse opp veien, når mørket har festet grepet. Gi meg en plass som er bare min, med klare rammer og retningslinjer. Hvor intet er uklart og takhøyden stor, hvor jeg kan finne min plass her på jord. Så skal jeg vise, for alle og enhver, at jeg mer enn bare pasient er.

Jeg kan klare mye, mer enn dere tror, men plassen min kan ikke være for stor. Akkurat passe svær, så jeg kan kn være som jeg er.

Drømmen den er der, og en dag blir den sann. En dag vil jeg finne en jobb som jeg kan utføre på lik linje med deg og dine kollegaer, men enda er min plass her. I behandling. I en hverdag bestående av mat, søvn, samtaler, trening og møter. I tillegg til min rolle som mor, husmor og kone…

Arbeidsledig? Jeg? Så langt derifra! Så døm meg ikke, før du har sett hvordan mitt liv er…