Kategori: Spiseforstyrrelse

Kjøleskaps-mila

jemy

De aller fleste har nok god erfaring med dørstokkmila, men akkurat nå er det ikke den som er min største utfordring. Den lengste mila jeg har er nok kjøleskaps-mila. Fra jeg står opp, til jeg legger meg er jeg ikke inne på kjøkkenet mer enn nødvendig. Jeg har funnet ut at jeg allerede nå begynner å bruke aktivitet, ærender og lignende for å unngå å spise. Kjøkkenet er som et stort svart hull og hele kroppen gjør sterk motstand når jeg tenker at NÅ bør jeg finne meg noe mat. Kaffe og drikke går greit, maten er det verre med.

 

Når jeg ser meg i speilet er jeg sikker på at jeg kan peke ut i detalj hvor vektøkningen har lagt seg på kroppen. Jeg ser konturene av hoftebein, ribbein og kragebein er i ferd med å forsvinne og erstattes med fett! Jeg merker at jeg kan sitte lengre på en pinnestol nå enn før jul, uten å få vondt. Buksene strammer mer rundt mage og lår, og magen er ikke lengre innhul. Alt dette tyder på at vekta går opp. Det er sikkert bra med vektøkning, men det skremmer meg. Noe innmari! Alt det trygge og kjente er på en absurd måte godt, nettopp fordi det er trygt og kjent. Jeg føler meg helt fortapt nå, når jeg verken kan bruke maten eller selvskadingen til å regulere følelsene, til å skape kontroll i situasjonen. Hvorfor føler jeg meg som Bambi på isen tvert ting er utenfor min kontroll? Og hvorfor må vekta gå oppover og oppover?!

Ikke misforstå, jeg vil veldig gjerne bli frisk. Men jeg har en enorm redsel for å bli tykk! Det er absolutt ikke noe galt med tykke mennesker, og jeg har ikke noe imot de. Men JEG må ikke bli tykk! Jeg vil ikke opp i vekt, men jeg vil spise sunt og ha et normalt, avslappende forhold til mat. Jeg ønsker å dra på kjærestekveld som innebærer et restaurant besøk, jeg vil gjerne invitere venninner på ost, kjeks og vin og jeg vil vise ungene at mat er noe koselig. Men akkurat nå er jeg ikke i stand til noe av dette, nettopp fordi mat er (føles som) min verste fiende!

Jemy 14.04.2015

Nattens tanker

jemy

Huset er stille, alle andre sover. Alt jeg hører er knitringen fra vedovnen og tikkingen fra vegguret. Et lite lys har jeg tent, men bortsett fra det er huset mørklagt. Fra stuevinduet kan jeg skimte noen flere lys. Naboenes utelamper i alle former og fasonger.

Etter ei intens uke tok vi tidlig kveld, men jeg som vanligvis sovner på null komma niks, klarte ikke å finne roen i kveld. Etter drøyt tre timer kapitulerte jeg og sto opp igjen. Så nå sitter jeg her og tankene kverner. Men det er så fult oppi der at jeg får ikke tak i hva som foregår. Alt kommer til meg i form av stikkord. Kroppen er sliten, men hodet jobber på spreng.

 

Den vesle djevelen har våknet for fult. Sitter og trykker meg ned. Kritiserer meg for alt jeg har gjort galt, alt jeg ikke har gjort og alt jeg burde ha gjort.

 

Alle negative tanker om mat og kropp er tilbake, motivasjonen til å bli frisk er der enda, men kampen er tung nå. Hver bidige dag kjemper jeg mot meg selv, mot den syke delen av meg som så desperat vil ned i vekt igjen. Kroppen er tung og føttene føles som bly når tiden nærmer seg spisetid. Jeg utsetter måltidet gang på gang, må bare gjøre ditt og datt før jeg spiser. Halsen snører seg sammen og munnen blir tørr.

Å gå fra 8 uker “nazi-regime” på mat og struktur og rett på 11dager påskeferie var absolutt ikke noen god resept. Kostlisten ble “glemt” allerede i det jeg gikk ut døren på Tiller fredagen før påske. Og jeg overbeviste meg selv at dette skulle jeg klare uten kostlisten, men hvem er det jeg prøver å lure? Godteri, påskesnop og et måltid nå og da påsken gjennom var definitivt ikke noe lurt. Jeg vet jo så innmari godt at  den måten å spise på kun har negative bivirkninger og absolutt ingen helsegevinster. Så jeg må ta meg sammen, finne fram kostlisten og sette opp en spiseplan. Om nødvendig må jeg sette opp tidspunkt og mengde for alle måltidene dagen gjennom.

Hvem skulle tro at noe så banalt som å spise, uten å føle avsky, skulle være så vanskelig?

 

This is not the end, just the beginning!

Jemy 11.04.2015

 

Anorektisk overvektig

jemy

Dette er et innlegg jeg har tenkt på å skrive lenge, nettopp for å få ut litt frustrasjon og forhåpentligvis litt informasjon til de som ikke kan så mye om spiseforstyrrelser.

Jeg er ei normalvektig jente, bmi midt på treet og sånn passe høy. Men allikevel har jeg spisevegring. Det vises kanskje ikke hos meg, siden jeg ikke er et vandrende skjelett, men det gjør ikke problemet noe mindre av den grunn. Tvert i mot føles det ofte vanskeligere å være normalvektig enn dersom jeg hadde vært undervektig. Jeg har en følelse av at det er en del der ute som kanskje ikke tror problemene mine er reelle. Og det er kanskje ikke så rart ettersom anoreksi i samfunnet vises av media som vandrende skjelett, som oftest jenter som er så tynne at du er redd for at vinden skal blåse de over ende.

Jeg har til og med blitt møtt av helsepersonell, i dette tilfelle en allmennlege på et legesenter, som mente at jeg, med min bmi, umulig kunne ha spisevegring. Den beskjeden var et hardt slag i trynet, og det gikk lang tid før jeg i det hele tatt nærmet meg et legekontor igjen. Men etter hvert som tiden gikk og årene seilte forbi, så innså både jeg og de rundt at dette faktisk var et ganske stort problem. Jeg kom meg inn i systemet og en mengde utredning ble gjort, og til slutt endte jeg opp med en diagnose. Men lettelsen jeg forventet skulle komme, av at jeg endelig ble trudd og tatt på alvor, dukket ikke opp. Fordi i mitt hode ble det ikke “rett” diagnose.

Atypisk anoreksi – En diagnose som brukes dersom pasienten har de fleste kjennetegn på anoreksi, men ikke har fravær av menstruasjon og/eller bmi under 17.5! Og inni mitt syke hode betydde denne diagnosen en ting; at det var enda en ting jeg hadde mislyktes i, jeg klarte ikke engang å bli tynn nok til å få en “ren” diagnose!

Jeg innser jo det i dag, at det er ikke noe mindre problematisk fordi om det heter atypisk anoreksi, men for meg så føltes det som jeg da er overvektig, anorektisk overvektig!

 

Hvor mye lettere hadde det ikke vært dersom jeg hadde slippet å høre “men hun er da ikke tynn“, “hun ser da ikke syk ut” og “tror dere ikke hun overdriver litt.”

Sånne utsagn bak min rygg forer ikke akkurat den friske delen av meg. Så vær så snill, dersom det er noe dere lurer på, kom direkte til meg å spør, jeg svarer gjerne.

Jemy 29.03.2015

Fryktens makt!

jemy

Ka e du redd for? Frykter du livet ska vera for lett?

Hva er det egentlig jeg frykter? Redselen er stor, overmannende og altoppslukende.

Jeg frykter

  • Mat
  • Vektøkning
  • Metthetsfølelse
  • Å ikke være god nok
  • Å ikke mestre livet

Jeg er også redd for å bli frisk, fordi det er noe nytt og fremmed, hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen? Men jeg er enda reddere for å aldri komme meg ut av dette helvetet jeg har rotet meg inn i. Hva om den kampen jeg kjemper nå er forgjeves? Hva om tanken bestandig vil være der, rett rundt neste hjørne? Vil jeg måtte kjempe med nebb og klør resten av livet? Når blir bra, bra nok?

Jeg har alle forutsetninger for å lykkes, samtidig er frykten for å feile så uendelig sterk. Den griper tak i meg, holder meg nede og nekter å gi slipp.

 

Kanskje er det frykten for selve frykten jeg egentlig frykter?

 

Jemy 23.03.2015

Hvor vanskelig kan det være?

jemy

Sove, våkne opp, spise frokost, diverse gjøremål, spise lunsj, diverse gjøremål, spise middag, diverse gjøremål, spise kvelds. Høres ikke vanskelig ut dette, eller hva? Jeg mener, det er jo bare mat! Alle spiser! Noen spiser mye, andre spiser lite, noen spiser sunt, andre spiser usunt, noen er vegetarer, andre er altetende. Uansett hvor vi snur og vender oss er det mat, mat, mat. Vi kan ikke leve uten mat, og hvor vanskelig kan det egentlig være å spise? Eller å huske på å spise?

Nå sitter jeg her og prøver etter beste evne og oppsummere helgen kostholdsmessig. På den tiden jeg har vært hjemme fra Tiller i helga skulle jeg hatt to måltid på fredag ettermiddag/kveld, minst fire måltid lørdag og minst fire måltid i dag (søndag). Og hvordan har det så gått? Joda, det skal jeg fortelle deg.

Fredag var jeg utrolig flink, fortalte min kontakt person på Tiller at jeg skulle kjøre til Steinkjer på ettermiddagen/kvelden så jeg fikk smurt meg to matpakker a 2skiver. Spiste en på tur oppover og den andre på tur hjem igjen. Så fredag: mission completed! 5 måltid totalt.

Så kom lørdagen, våknet i 8tiden og gikk lang tur med vesle frøkna (ja, jeg hentet hund på fredag) før jeg spiste frokost i 12 tiden. Dagen gikk med til sløving foran tv’n før jeg og Jon Ståle spiste middag i 20tiden. Mellom frokost og middag så var ikke mat i tankene mine en eneste gang og jeg var heller ikke sulten da vi satte oss ned for å spise middag. Men fornuften sa jeg måtte, så da spiste jeg. Vi dro ut på salterunde like før midnatt og kom hjem søndag i 8tiden. Da gikk vi og la oss og våknet i 15tiden, da spiste jeg rester fra lørdagens middag før jeg dro til svigers for å hente guttene også spiste vi alle fire felles kveldsmat i 20tiden.

Mao har jeg i helga spist 6måltid, i et tidsrom hvor jeg skulle ha spist minst 10. Grunnen er vel en salig blanding av å glemme og spise i tillegg til manglende matlyst og null interesse for mat. Jeg vet jeg balanserer ytterst på en knivsegg, men jeg må innrømme at det er mye vanskeligere å endre vaner enn jeg trodde det ville være.

Dessuten kommer tankene stadig tilbake, tankene som forteller meg at jeg er for tykk, at jeg ikke fortjener mat. Ønsket om å leve helt uten mat, dersom det hadde vært et alternativ. Sånne tanker skremmer meg!

Hva gjør du når tankene skremmer deg? Hvordan takler du ambivalensen? Hvordan klarer du å oppretthold et normalt, strukturert og sunt kosthold i helger og ferier?

Tips og råd mottas med takk!

 

 

Jemy 22.03.2015

Et siste farvel (brev til spiseforstyrrelsen)

jemy

Kjære Ana, du kom inn i mitt liv i ei tid da alt var bare rot og kaos. Da min hverdag besto av krenkelser, ensomhet og svik kom du hit og brakte med deg ro, harmoni, glede og trygghet. Du lærte meg å mestre, elske og kontrollere. Du ga meg varme og trygghet, pakket meg inn som ei mor svøper sitt nyfødte barn, beskyttende mot alt vondt i livet. Sammen bygde vi en mur mellom oss og verden utenfor, og på denne måten levde vi godt sammen i mange år.
Men så kom dagen da en fremmed banket på og ville inn, en som ikke brydde seg om muren vår. En som ville lære meg å kjenne, lære meg ekte kjærlighet og å få tilbake troen på menneskeheten. Han fikk tidlig erfare at muren var solid bygd, du og jeg hadde brukt mange år på dette byggverket. Men det stoppet han ikke, og sakte men sikkert tok han fatt på rivningsarbeidet. Stein for stein falt med dype drønn i det de nådde overflaten. Etter hvert fikk jeg lyst til å rive med han, så på gode dager sto vi der begge og kastet stein. Og for hver stein som falt, ble jeg litt mer sårbar, litt mer avkledd.
I perioder gjorde det så vondt at jeg begynte å fylle på muren med steiner igjen, i smug. Raskt utviklet dette seg til en konkurranse mellom deg, min trofaste venn, og denne fantastiske fremmede som aldri ga opp.
Nå har vi tre kjempet en motstridende kamp i over åtte år og tiden er inne for å ta et valg. Du har vært der for meg i tykt og tynt, passet på så ingen skulle såre meg. Gitt meg lys, da alt jeg så var mørke. Og du var, for meg, det viktigste i verden. Nå har jeg fått se hvordan livet mitt kan bli, dersom jeg frir meg fra deg. Og selv om det er en skummel tanke ikke å kunne søke trøst hos deg, vet jeg at jeg nå kan bli sterk nok til å møte verden uten din favn.

Så dette er det siste du hører fra meg.
Farvel Ana, jeg velger livet!

 

Jemy 04.03.2015