Tikk takk tikk takk

Bomben kastes hit og dit

Ingen vet når det smeller

Og ingen vet hva det gjelder

 

Stuen er rolig og fredelig

Atmosfæren glad, nærmest lykkelig

Ungene leker og de voksne ser TV

Og så med ett blir det svart

 

Eksplosjonen kommer som lyn fra klar himmel

Med et heidundrende brak og øredøvende roping

Det er mor som smeller, igjen

Enda en gang kokte det over

 

Ordene kommer høyt og hardt, mens tårene presser på

Far ser på mor mens munnen blir til en smal strek

“Nå tror jeg det er på tide at du drar ut en tur”

Barna ser uforstående på de voksne

 

Mor kysser barna adjø, tar nøkkelen og går ut

Setter seg i bilen og kjører ut i nattemørket

Fort og enda litt fortere kjører hun

Musikken dundrer høyt i bilen

 

Prøver å overdøve alle følelsene som kommer

Men det går ikke, tankene overmanner henne

Og lysten til å vri rattet rundt for å ende i fjellveggen

Kommer snikende

 

Hun svinger inn på en sidevei og lar tårene renne

Utmattet synker hun sammen i setet

Mens hun drømmer seg langt, langt vekk

“Hvis du elsker dem, slipp de fri”

 

(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)
(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.

Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.

Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.

Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på “psykisk”, det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg “slipper” en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.

Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.

Her kommer et utdrag av dagens brev:

*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*

Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.

Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være “normal”? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?

 

Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.

 

How long can I wait before the bomb explode?

I try so hard every day to hang on

But it’s getting harder and harder each day

All I want is some peace

Some time alone, away from myself

There’s no good in running away from your fears

When your biggest fears are inside your head

I know that, but I keep on running

Because that’s the only way I can get through the day

 

only-mile-regretted

 

 

 

Huset er stille, alle andre sover. Alt jeg hører er knitringen fra vedovnen og tikkingen fra vegguret. Et lite lys har jeg tent, men bortsett fra det er huset mørklagt. Fra stuevinduet kan jeg skimte noen flere lys. Naboenes utelamper i alle former og fasonger.

Etter ei intens uke tok vi tidlig kveld, men jeg som vanligvis sovner på null komma niks, klarte ikke å finne roen i kveld. Etter drøyt tre timer kapitulerte jeg og sto opp igjen. Så nå sitter jeg her og tankene kverner. Men det er så fult oppi der at jeg får ikke tak i hva som foregår. Alt kommer til meg i form av stikkord. Kroppen er sliten, men hodet jobber på spreng.

 

Den vesle djevelen har våknet for fult. Sitter og trykker meg ned. Kritiserer meg for alt jeg har gjort galt, alt jeg ikke har gjort og alt jeg burde ha gjort.

 

Alle negative tanker om mat og kropp er tilbake, motivasjonen til å bli frisk er der enda, men kampen er tung nå. Hver bidige dag kjemper jeg mot meg selv, mot den syke delen av meg som så desperat vil ned i vekt igjen. Kroppen er tung og føttene føles som bly når tiden nærmer seg spisetid. Jeg utsetter måltidet gang på gang, må bare gjøre ditt og datt før jeg spiser. Halsen snører seg sammen og munnen blir tørr.

Å gå fra 8 uker “nazi-regime” på mat og struktur og rett på 11dager påskeferie var absolutt ikke noen god resept. Kostlisten ble “glemt” allerede i det jeg gikk ut døren på Tiller fredagen før påske. Og jeg overbeviste meg selv at dette skulle jeg klare uten kostlisten, men hvem er det jeg prøver å lure? Godteri, påskesnop og et måltid nå og da påsken gjennom var definitivt ikke noe lurt. Jeg vet jo så innmari godt at  den måten å spise på kun har negative bivirkninger og absolutt ingen helsegevinster. Så jeg må ta meg sammen, finne fram kostlisten og sette opp en spiseplan. Om nødvendig må jeg sette opp tidspunkt og mengde for alle måltidene dagen gjennom.

Hvem skulle tro at noe så banalt som å spise, uten å føle avsky, skulle være så vanskelig?

 

This is not the end, just the beginning!

Jemy 11.04.2015

 

Sove, våkne opp, spise frokost, diverse gjøremål, spise lunsj, diverse gjøremål, spise middag, diverse gjøremål, spise kvelds. Høres ikke vanskelig ut dette, eller hva? Jeg mener, det er jo bare mat! Alle spiser! Noen spiser mye, andre spiser lite, noen spiser sunt, andre spiser usunt, noen er vegetarer, andre er altetende. Uansett hvor vi snur og vender oss er det mat, mat, mat. Vi kan ikke leve uten mat, og hvor vanskelig kan det egentlig være å spise? Eller å huske på å spise?

Nå sitter jeg her og prøver etter beste evne og oppsummere helgen kostholdsmessig. På den tiden jeg har vært hjemme fra Tiller i helga skulle jeg hatt to måltid på fredag ettermiddag/kveld, minst fire måltid lørdag og minst fire måltid i dag (søndag). Og hvordan har det så gått? Joda, det skal jeg fortelle deg.

Fredag var jeg utrolig flink, fortalte min kontakt person på Tiller at jeg skulle kjøre til Steinkjer på ettermiddagen/kvelden så jeg fikk smurt meg to matpakker a 2skiver. Spiste en på tur oppover og den andre på tur hjem igjen. Så fredag: mission completed! 5 måltid totalt.

Så kom lørdagen, våknet i 8tiden og gikk lang tur med vesle frøkna (ja, jeg hentet hund på fredag) før jeg spiste frokost i 12 tiden. Dagen gikk med til sløving foran tv’n før jeg og Jon Ståle spiste middag i 20tiden. Mellom frokost og middag så var ikke mat i tankene mine en eneste gang og jeg var heller ikke sulten da vi satte oss ned for å spise middag. Men fornuften sa jeg måtte, så da spiste jeg. Vi dro ut på salterunde like før midnatt og kom hjem søndag i 8tiden. Da gikk vi og la oss og våknet i 15tiden, da spiste jeg rester fra lørdagens middag før jeg dro til svigers for å hente guttene også spiste vi alle fire felles kveldsmat i 20tiden.

Mao har jeg i helga spist 6måltid, i et tidsrom hvor jeg skulle ha spist minst 10. Grunnen er vel en salig blanding av å glemme og spise i tillegg til manglende matlyst og null interesse for mat. Jeg vet jeg balanserer ytterst på en knivsegg, men jeg må innrømme at det er mye vanskeligere å endre vaner enn jeg trodde det ville være.

Dessuten kommer tankene stadig tilbake, tankene som forteller meg at jeg er for tykk, at jeg ikke fortjener mat. Ønsket om å leve helt uten mat, dersom det hadde vært et alternativ. Sånne tanker skremmer meg!

Hva gjør du når tankene skremmer deg? Hvordan takler du ambivalensen? Hvordan klarer du å oppretthold et normalt, strukturert og sunt kosthold i helger og ferier?

Tips og råd mottas med takk!

 

 

Jemy 22.03.2015