Hvem er jeg for deg?

Hva ser du når du titter bort på meg?

Dine varme, blågrå øyne.

Din omsorgsfulle favn.

Din nærhet og kjærlighet.

Skjelvingen i stemmen din.

Når du sier du elsker meg.

Sårheten i blikket.

Når du tror jeg ikke ser.

Hva skjuler seg bak?

Hvor mye smerte skal du måtte tåle?

Hvem er jeg til å fortjene at du kjemper med meg?

 

Jeg rives og slites, mellom fornuft og følelser.

Mellom dag og natt, mellom lys og mørke.

Jeg vil så gjerne bli fri, men friheten skremmer.

Den er ukjent og stor, uformelig og uforklarlig.

Friheten er noe som bare er.

Et utopi som enkelte hevder eksisterer.

 

Er jeg klar til å stå opp å kjempe?

Til å våge å satse, ta steget fullt ut?

Kanskje ikke enda, ikke helt.

 

La meg holde fast litt til.

Her sitter jeg og tvinner tommeltotter, vi har (som de fleste andre i vårt land) kommet til den fjerde eller femte annerledesuka. Ei tid preget av karantene, hjemmeskole, hjemmekontor og mye usikkerhet. For min del har denne tiden også inneholdt en hel haug mindre vellykkede forsøk på å være kreativ, lære meg noe nytt eller skaffe meg en hobby.

Du skjønner jeg er egentlig veldig glad i prosjekter, i alle fall å starte på de, avslutningsprosenten er heller lav. Jeg går lei, gir opp, skjønner ikke og orker ikke. I en selvransakelsesprosess bør jeg vel snart innse hvorfor man har uttrykket; skomaker, bli ved din lest. Er det ikke snart på tide at jeg innser at ikke alle kan ha et Instagram vennlig liv? At middagene våre passer bedre i magen enn på Snapchat. Hjemme hos oss vil du finne hundehår og hybelkaniner, skitne klær og flekkete gulv. Alt dette til tross for at både jeg og våre to håpefulle tilsynelatende har hatt mer enn nok tid til å shine huset mange ganger.

De nærmeste naboene kan nok også til tider høre høye rop, sinte stemmer og slamring med dører. Og nei, selv om det kan høres sånn ut, har ingen enda mistet livet her inne. (Sett bort i fra en og annen fisk som øver på ryggsvømming.)

Jeg orker rett og slett ikke. Jeg har mer enn nok med å få gjennomført de daglige oppgavene. Lage mat, være lærer og aktivitør, rydde og sist men ikke minst, være fredsmekler mellom de to søte små. Ja, de er søte (til tider), men innimellom får man lyst til å opprette en annonse på finn under gis bort. Selvfølgelig merker de også den rare stemningen som blir når “alle” går hjemme, og man ikke kan leke med andre enn en person. Når denne personen da i tillegg er din tvillingbror og du deler både hus, soverom, klær og leker, kan det bli for mye for de fleste.

Og jeg, hva er jeg oppi alt dette?!? Joda, jeg er en kroniker i dvale. En vulkan som venter på å få utbrudd. Tankene flyr med lysets hastighet, og jeg er sur, irritert, fortvilet og lei meg. Sist men ikke minst er jeg redd. Redd for å gå på en smell. Redd for tankene som har holdt seg borte så lenge, som nå plutselig er tilbake. Hva og hvem er jeg? Vil jeg for alltid være en kroniker? Kronisk deprimert, med en personlighetsforstyrrelse og det hele. En person som er tilsynelatende frisk, men bare så lenge livet går på skinner og hverdagen er helt A4.

 

Anoreksi monsteret ligger i dvale.
Ikke dypt inni ei forglemt gammel hule.
Nei, like under overflaten hviler hun.
Som et sultent rovdyr titter hun ut i ny og ne for å lodde stemninga.
Kommer med små kommentarer og stikk.
Sørger for at jeg ikke glemmer helt.

Hvordan kan jeg glemme?
En indre stemme som har styrt alt.
Alle mine tanker, følelser og handlinger har blitt nøye vurdert og analysert av henne.
Ikke kjøp den osten. Ikke lag den maten.
Ikke føle glede, lyst eller velbehag.
Vær monoton, gå på autopilot.
Følg stemmens og kjenn dens kraft.

Jeg tar medisiner nå, som hjelper meg.
Jeg føler, tenker og skriver mindre.
En bit av meg selv forsvinner.
Jeg spiser mer og fungerer bedre.
Men til hvilken pris?
Skal ikke jeg og monsteret klare å leve sammen?
Side ved side, uten å føre til hverandres undergang?

Hvem er jeg uten tanker, kaos, frykt og angst?
Hvem er jeg uten en overflod av tårer og følelser?
Hvem er jeg, når jeg bare er?
Å leve, uten å føle, er det et fullkomment liv?
Kanskje har hele meg gått i dvale?

Etter solskinn kommer regn. Det har så langt vært en regel uten unntak. Det er som om underbevisstheten saboterer for meg. Som om jeg ikke har lov til å være glad, å ha det bra.

Styggen på ryggen vender stadig tilbake. Og etter en god periode, en fin opplevelse eller som nå, en fantastisk høstferie, er han tilbake med mer kraft enn før.

Trykker meg ned. Svartmaler tankene og forsøker å viske ut de flotte minnene fra forrige uke.

Jeg vil ikke ha det sånn! Det er jo “bare” tanker. Jeg burde være sterkere enn dette!

Mens guttene fremdeles svever på en rosa sky etter alt de opplevde i Meråker, er jeg nå inntullet i en tåke. En gråsvart tåke styrt av onde krefter. En tåke som forsøker å hindre meg i å være tilstede og delta i hverdagen.

Når tåka strammer grepet, og det kjennes som alt håp er ute, da er det viktig å ta grep. Forsøke å snu. Gjøre fysiske, konkrete ting som gjør at jeg klarer å koble meg på livet igjen. Det kan gjøres på mange måter, og fasiten sitter jeg ikke med. Hver gang depresjonen kommer må jeg prøve og feile.

 

I går var det Frank som fikk rodd meg i land, med samtale, lunsj og trening. Men idag er jeg alene. Hjemme med sykt barn. Jeg kan ikke flykte og jeg kan ikke gjemme meg under dyna. Jeg må holde maska, være rolig, god og omsorgsfull mor. Stille opp for den syke. Heldigvis er det bare en kraftig forkjølelse med feber og dårlig allmenntilstand denne gangen. Så han finner roen med yoghurt, barnetv og mye drikke.

Hva gjør så jeg? Hvordan holder jeg styggen på ryggen i sjakk idag? Jo nå skal du høre.

Jeg stabler ved! Jeg elsker vedarbeid! Jeg liker å se at den uryddige vedhaugen på pallen forandres til sirlige rekker i vedskjulet. Jeg liker å sortere i korte og lange kubber. Koste vekk bark og annet vedrask. Se haugen minske for hvert minutt, mens vedskjulet blir fullere og fullere. Jeg gjør noe praktisk, noe konkret. Og jeg er til nytte! Jeg gjør noe meningsfylt, noe som er av verdi for meg og mine. Jeg blir sliten og svett. Kjenner at jeg lever, og på den måten beholder jeg en fot i virkeligheten så jeg ikke mister grepet, helt.

Terapi kommer i mange former. Det handler bare om å finne den formen som passer best til den situasjonen du er i til enhver tid.

Snart er jula her.
Den inviterer seg inn i de tusen hjem, enten du vil eller ikke. Overalt rundt oss kan vi se det. Julepyntede gater, pepperkake hjerter i vinduene og nisser og engler på hvert eneste gatehjørne.
Julemarsipanen og julebrusen gjorde sitt inntog i butikkene allerede tidlig i september. Vi hadde ikke rukket å samle oss etter reklame bomben som Halloween førte med seg, før en ny reklame bølge slo over oss. Denne gangen var det jula. Jul meg her og jul meg der.
Selv kunne jeg tenkt meg å tatt med familien og forlatt landet i jula, hoppet over hele feiringen.

Folk flest vet jo nesten ikke hvorfor vi feirer jul engang, men de fleste er skjønt enige i at det er godt med en tid på året hvor man kan kose seg litt ekstra. Både med god mat, hyggelige familie selskaper og gaver til fjern og nær.

Selv synes jeg jula bringer med seg alt for mange minner. Ikke misforstå, jeg har gode minner fra jula også. Da jeg var liten og nesten ikke fikk sove fordi jeg var så spent på om nissen hadde fått ønskelista mi, og om det var noen av gavene fra lista som lå under treet.
Eller det året vi var overbevist om at vi kom til å få en grønn jul, men så våknet vi opp til nysnø juleaften. Sånne minner er gode.
Men desverre er det de vonde minnene som tar mest plass, de jeg har etter jeg ble 10år.

For meg betyr jula kaos og styr. Stress, kjøpepress, mye folk, lange køer, sterke lukter, mye mat, påklistrede smil, overdreven høflighet og et samfunn som går fullstendig amok. Alle skal “tvinges” til å være like. Det er visse normer og skikker man bør følge rundt advent og juletider, gjør man ikke det, er man rar. Spesielt hvis man har barn, da blir man nesten sett ned på av andre foreldre dersom man ikke klistrer på seg julesmilet og pakker inn huset i cellofan, julebånd, silkepapir og en haug med nisser. For hvordan kan man som mor ha hjerte til å frarøve barna alt det fantastiske julen bringer med seg, alle de gode, norske tradisjonene som skal videreføres. Det er min plikt som voksen, som mor, å bringe dette videre til mine barn.

Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre det, når jeg har fortrengt hva julen er og hva den betyr? Når jeg går inn i en lang og dyp depresjon nesten hver eneste november? Når jeg får en stor vond klump i halsen ved tanken på det som skjedde på familieselskapene vi hadde hos mine besteforeldre da jeg var barn? Den snille onkelen som egentlig ikke var så snill allikevel, som merket meg for livet. I tillegg er det all maten og snopet. Det trigger spiseforstyrrelsen, og hver eneste førjulstid er en eneste lang kamp mellom anoreksien og bulimien. Og når julekvelden kommer er jeg så sliten av alle forberedelsene, inntrykkene og minnene førjulstiden har brakt med seg at jeg har nervene på utsiden av kroppen. Da er det virkelig “lett” å sette seg ned med familien og nyte julefreden!

Men jeg slipper ikke unna, jul er og blir jul, uansett hvor mye jeg misliker det. Så da får jeg bare prøve å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg overlever nok i år også…

Det gjør vondt å være flink pike, men våg ikke å vise det.
Spise maten, trene med måte og holde temperamentet i sjakk. Det er slitsomt og smertefullt å leve i skam, med styggen på ryggen konstant hengende over skuldra. Å måtte late som om alt er greit, når man innvendig suges inn i et hull som stadig blir dypere og mørkere for hvert sekund. Det er vondt, tungt og skambelagt. Og utrolig vanskelig å snakke om.

Vekta er bra nå. Bmi er ok. Trening er greit. Maten er nogenlunde på plass. Så da bør man jo være fornøyd? Frisk og glad, ikke sant?

Ovenfor omgivelsene er det nok sånn situasjonen er. Inni meg er ståa en helt annen. Jeg går som på nåler, åler meg gjennom en minebelagt ørken. Venter på det store smellet. Jeg vet det kommer, og jeg er vettskremt!

Kan ikke sitte i ro, ikke slappe av, ei heller senke skuldrene så mye som et sekund. Hvor er tårene mine blitt av? Kranen er stengt, nedgravd og gjemt. Hektisk aktivitet for å slippe å føle, tenke og forholde meg til verden.

Det fungerer, litt etter litt, dag etter dag. Så var jeg i mål, enda en dag har blitt til natt, uten at tårene fant veien hjem igjen.

 

 

Plasser meg i et stort, åpent, ukontrollerbart miljø så vil du se at jeg blir som en rotte med dødsangst på et synkende skip. Med dødsforakt i blikket farer jeg veggimellom som en hodeløs høne på jakt etter noe å klamre meg fast i. Alt for ikke å havne ned i dragsuget. Jeg ender stort sett alltid opp med samme livbøye, maten. Den kan jeg kontrollere, den er håndfast, stødig og trygg. Den gir meg en stabilitet ulikt alt annet, og så fremt omgivelsene er kaotiske så trenger jeg denne tryggheten for å holde hodet over vannet.

Men gi meg en person, stødig og trygg, som kan lede meg i stormende farvann. Som kan lyse opp veien, når mørket har festet grepet. Gi meg en plass som er bare min, med klare rammer og retningslinjer. Hvor intet er uklart og takhøyden stor, hvor jeg kan finne min plass her på jord. Så skal jeg vise, for alle og enhver, at jeg mer enn bare pasient er.

Jeg kan klare mye, mer enn dere tror, men plassen min kan ikke være for stor. Akkurat passe svær, så jeg kan kn være som jeg er.

Drømmen den er der, og en dag blir den sann. En dag vil jeg finne en jobb som jeg kan utføre på lik linje med deg og dine kollegaer, men enda er min plass her. I behandling. I en hverdag bestående av mat, søvn, samtaler, trening og møter. I tillegg til min rolle som mor, husmor og kone…

Arbeidsledig? Jeg? Så langt derifra! Så døm meg ikke, før du har sett hvordan mitt liv er…