Anoreksi monsteret ligger i dvale.
Ikke dypt inni ei forglemt gammel hule.
Nei, like under overflaten hviler hun.
Som et sultent rovdyr titter hun ut i ny og ne for å lodde stemninga.
Kommer med små kommentarer og stikk.
Sørger for at jeg ikke glemmer helt.

Hvordan kan jeg glemme?
En indre stemme som har styrt alt.
Alle mine tanker, følelser og handlinger har blitt nøye vurdert og analysert av henne.
Ikke kjøp den osten. Ikke lag den maten.
Ikke føle glede, lyst eller velbehag.
Vær monoton, gå på autopilot.
Følg stemmens og kjenn dens kraft.

Jeg tar medisiner nå, som hjelper meg.
Jeg føler, tenker og skriver mindre.
En bit av meg selv forsvinner.
Jeg spiser mer og fungerer bedre.
Men til hvilken pris?
Skal ikke jeg og monsteret klare å leve sammen?
Side ved side, uten å føre til hverandres undergang?

Hvem er jeg uten tanker, kaos, frykt og angst?
Hvem er jeg uten en overflod av tårer og følelser?
Hvem er jeg, når jeg bare er?
Å leve, uten å føle, er det et fullkomment liv?
Kanskje har hele meg gått i dvale?

Det handler om mer, enn mat, kropp og vekt. Det handler om mer enn faste rutiner, god døgnstruktur, riktig ernæring, hvile og aktivitet. Det er ikke bare å spise, så kommer resten av seg selv.

Selvfølgelig er det mer komplisert enn som så, vil nok mange si. Men ikke jeg. For meg kom denne oppdagelsen som en kald dusj her i går. I fire uker har jeg vært her, spist maten min, fulgt timeplanen, sovet nok på natta og opprettholdt en stabil vekt. Med andre ord, jeg har gjort som jeg har fått beskjed opp, vært en flink pasient som jobber godt med måltidene. Og ærlig talt trodde jeg at det var nok. At bare jeg spiste og fulgte planen så ville hodet følge etter og de riktige tankene ville komme. Jeg trodde faktisk at jeg ville føle meg bedre i takt med at kroppen ble vant til å få næring.

Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være.

Jeg koblet fra hodet, helt ubevisst, og fulgte planen mekanisk. Det gikk bra, veldig bra. Jeg så utskrivelsesdatoen nærme seg med stormskritt og jeg var skikkelig motivert, glad og utålmodig etter å komme hjem. Tenk det, tre måneder behandling er ferdig. Jeg er fri!

En idiotisk tanke vil kanskje enkelte mene, men jeg trodde helt ærlig på den. At bare jeg kom meg hjem nå og fulgte spiselista så ville resten gå på skinner. Vel… Nå er jeg ikke like sikker lenger.

I går måtte jeg gjennomføre checkware (eller hva det nå heter), det er iallefall en kartlegging alle pasienter ved avdelingen må gjennomføre ved innkomst og ved utskrivelse. Den tar for seg hvilke tanker du har om mat, trening, kropp, vekt, hvile etc. Det er også enkelte spørsmål om ditt forhold til mat, hvor ofte du spiser, kaster opp, bruker avføringsmidler og lignende, men mest om tanker og følelser. Med andre ord, så er det i kartleggingen hovedfokus på hvordan DU føler det med deg selv og hvordan du føler du har det i livet. Det er en lang og krevende kartlegging som er inndelt i mange forskjellige deler og du blir virkelig utfordret på hvilke tanker og følelser du sitter med.

Guess what?!? Jeg er livredd! Skrekkslagen og overveldet!

Her har jeg prøvd å holdt ting (les:følelsene) på avstand i lang, lang tid. Ved å holde meg opptatt hele tiden, og ved å fokusere på maten og ingenting annet enn det å faktisk spise mat! Jeg var jo frisk jeg! Jeg klarte jo å spise det jeg skulle! Holde vekta stabil!

 

Mens i realiteten har jeg vært avstengt. Jeg har brukt kontrollbehovet mitt på maten og på å være mest mulig korrekt i måltids situasjoner, på å gi de beste tilbakemeldingene til medpasienter i gruppetimene og på å utforme den beste ukeplanen. Den som skal være mitt verktøy hjemme, min livbøye, min Bibel! Dersom jeg har konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på, slipper jeg å forholde meg til meg selv og mine tanker.

Flukt! Jeg flykter! Jeg løper avgårde, langt, langt avsted! Jeg sitter her, tilsynelatende helt rolig. Men inni meg er jeg langt borte!

Vil jeg noen gang bli frisk? Bli fri? Ha et greit forhold til egen kropp? Kjenne på sult og metthet? Klare å lytte til kroppens signaler? Være tilstede i eget liv? Akseptere at livet ble som det ble, og skjønne at livet faktisk kan bli som jeg selv vil?

Klarer jeg å forstå at det er JEG som sitter med nøkkelen? Og at følelser bare er nettopp det, følelser?!

Ingen har dødd av et angstanfall, av å knekke sammen midt under et måltid og forlate bordet i krampegråt.

Så hvorfor er jeg så redd mine egne tanker og følelser?

 

Vel kampen fortsetter, og jeg må bare være med. Våge og satse, tørre å feile!

(Bilde funnet på Google)

Den grøten var utrolig god, trolig den beste jeg har smakt, kan jeg få oppskriften?

Jeg kan ikke tro det! Sa jeg virkelig de ordene høyt?
Jeg kikker meg rundt, som i en dvale står jeg her. Ansikt til ansikt med kjøkkenpersonalet. Hun smiler mot meg og forsikrer meg om at oppskriften skal jeg få, i løpet av dagen. Jeg nikker, sier takk og går derfra.

Jeg setter meg ned ved skrivepulten i gangen hvor et halvferdig puslespill ligger. Mitt puslespill. En av de få tingene som får meg til å være rolig, føle meg samlet.

Automatisk begynner fingrene mine å sortere brikker, etter form og farge. Men jeg er ikke tilstede. Jeg står liksom litt bortom og betrakter meg selv med avsky og en økende fornemmelse av kvalme.

Hvordan i all verden kunne jeg gjøre det? Innrømme ovenfor meg selv og andre at jeg likte maten? At jeg faktisk nøt smaken av nykokt havregrøt med sukker og kanel?

Så snart jeg hadde sagt det høyt kunne jeg ane konsekvensene. Magen este, panikken grep meg og halsen kjentes trang ut. Jernkloen om hjertet mitt klemmer hardere, og jeg kan føle det sprekke. Fra en liten rift i høyre hjertekammer drypper det små dråper av blod. Farger hele meg rød, på innsiden.
De svarte tårene fra den lille jenta inni meg blander seg med blodet, og snart er alt mørkerødt.

Ingen tanker eller følelser. Bare en mørkerød tåke av ingenting.

 

Når alle berømmer din fremgang og lykke
Da blir det til slutt et tyngende smykke

En rolle du må spille, en maske du må bære
I stedet for å bare få være

Sårbar og liten, som jeg føler meg nå
Livredd og bekymret for hvordan dette skal gå

Kampen blir hard, det vet jeg så vel
Men jeg skal kjempe til siste kveld

Dette skulle bli vårt år! Et år fylt med solskinn, musikk, latter og glede. Et år vi kunne stråle og nyte livet. Se ungene våre utvikle seg og nyte tiden vi har sammen. Dyrke kjærligheten og hverandre, og ikke minst, ta oss tid til å leve. Åh jeg hadde så store drømmer rundt juletider i fjor, og nå har alle drømmene gått i knas.

I stedet for å snakke om det nye året og alt det fine som ligger foran oss, sitter vi nå og diskuterer om vi har ei framtid, sammen. Du er sliten, oppgitt og lei, sier du ikke orker mer. Lurer på om det beste er at vi går hvert til vårt, at du kan ta guttene, så jeg kan få tid alene til å fokusere på meg selv, på å bli frisk.

Tanken gjør meg vettskremt, være alene, uten deg og guttene! Aldri i verden! Jeg spør deg om det er dette du vil? At vi skal skilles? Du ser meg inn i øynene, og med ett virker du ti år eldre enn i går. Jeg ser alle bekymrings rynkene. De trette furene i panna og posene under øynene vitner om alt for lite søvn over alt for lang tid. Nei, sier du, jeg vil ikke skilles fra deg, men jeg tror ikke du klarer å bli frisk dersom du må ta deg av guttene i denne prosessen.
Øynene mine fylles med tårer, og halsen blir trang. Klumpen i magen vokser seg større enn størst, og innerst inne vet jeg at du har rett.

Spørsmålet er bare om du vil gi meg en sjanse til? En siste sjanse til å komme meg ut av dette fangenskapet, så vi kan ha et godt liv. Du, jeg og guttene, sammen…

Snart er jula her.
Den inviterer seg inn i de tusen hjem, enten du vil eller ikke. Overalt rundt oss kan vi se det. Julepyntede gater, pepperkake hjerter i vinduene og nisser og engler på hvert eneste gatehjørne.
Julemarsipanen og julebrusen gjorde sitt inntog i butikkene allerede tidlig i september. Vi hadde ikke rukket å samle oss etter reklame bomben som Halloween førte med seg, før en ny reklame bølge slo over oss. Denne gangen var det jula. Jul meg her og jul meg der.
Selv kunne jeg tenkt meg å tatt med familien og forlatt landet i jula, hoppet over hele feiringen.

Folk flest vet jo nesten ikke hvorfor vi feirer jul engang, men de fleste er skjønt enige i at det er godt med en tid på året hvor man kan kose seg litt ekstra. Både med god mat, hyggelige familie selskaper og gaver til fjern og nær.

Selv synes jeg jula bringer med seg alt for mange minner. Ikke misforstå, jeg har gode minner fra jula også. Da jeg var liten og nesten ikke fikk sove fordi jeg var så spent på om nissen hadde fått ønskelista mi, og om det var noen av gavene fra lista som lå under treet.
Eller det året vi var overbevist om at vi kom til å få en grønn jul, men så våknet vi opp til nysnø juleaften. Sånne minner er gode.
Men desverre er det de vonde minnene som tar mest plass, de jeg har etter jeg ble 10år.

For meg betyr jula kaos og styr. Stress, kjøpepress, mye folk, lange køer, sterke lukter, mye mat, påklistrede smil, overdreven høflighet og et samfunn som går fullstendig amok. Alle skal “tvinges” til å være like. Det er visse normer og skikker man bør følge rundt advent og juletider, gjør man ikke det, er man rar. Spesielt hvis man har barn, da blir man nesten sett ned på av andre foreldre dersom man ikke klistrer på seg julesmilet og pakker inn huset i cellofan, julebånd, silkepapir og en haug med nisser. For hvordan kan man som mor ha hjerte til å frarøve barna alt det fantastiske julen bringer med seg, alle de gode, norske tradisjonene som skal videreføres. Det er min plikt som voksen, som mor, å bringe dette videre til mine barn.

Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre det, når jeg har fortrengt hva julen er og hva den betyr? Når jeg går inn i en lang og dyp depresjon nesten hver eneste november? Når jeg får en stor vond klump i halsen ved tanken på det som skjedde på familieselskapene vi hadde hos mine besteforeldre da jeg var barn? Den snille onkelen som egentlig ikke var så snill allikevel, som merket meg for livet. I tillegg er det all maten og snopet. Det trigger spiseforstyrrelsen, og hver eneste førjulstid er en eneste lang kamp mellom anoreksien og bulimien. Og når julekvelden kommer er jeg så sliten av alle forberedelsene, inntrykkene og minnene førjulstiden har brakt med seg at jeg har nervene på utsiden av kroppen. Da er det virkelig “lett” å sette seg ned med familien og nyte julefreden!

Men jeg slipper ikke unna, jul er og blir jul, uansett hvor mye jeg misliker det. Så da får jeg bare prøve å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg overlever nok i år også…

Den siste ukens hendelser i media ang det tragiske dødsfallet til ei 13år gammel jente i Valdres nyttårsaften, har opprørt meg en del.

 

I etterkant av dødsfallet har flere jenter/damer stått fram med sin historie, og skrevet at det like gjerne kunne vært en av de som døde på den måten. Fordi en spiseforstyrrelse som anoreksi er en sykdom som kan være svært vanskelig å behandle. Og det er ikke minst vanskelig å være pårørende til noen som sliter med spisevegring. Det er ikke “bare” å true/skremme vedkommende til å spise, fordi sykdommen i seg selv handler om mye mer enn mat.

 

Men det som har opprørt meg mest i denne saken er alle “forståsegpåere” som kommer med unødvendige kommentarer til jentenes historier. Senest i går leste jeg en historie om ei modig og sterk jente som er på god vei ut av anoreksiens klør, og i kommentarfeltet under rant det inn med god bedring ønsker og komplimenter. Det gjorde meg varm om hjertet, og det gleder meg å se at andre mennesker hyllet hennes styrke til å kjempe.

Men så kom jeg over en kommentar, fra ei voksen dame som skrev: fin historie, men du ser jo ikke anorektisk ut på før bildene!

 

Denne jenta hadde da ei meget lav vekt i forhold til høyde og en bmi et godt stykke innenfor undervektig skalaen. Hun så radmager ut og ansiktet var innhul, øynene var som to mørke stjerner uten livsgnist i og hun så slettes ikke lykkelig ut.

 

Nå valgte hun å dele sin historie, og takken for det er at hun må begynne å forsvare sin sykdom ovenfor voksne mennesker! Voksne damer som tydeligvis ikke har peiling på hva dette handler om! Dersom godt voksne folk kan få seg til å komme med slike påstander, om at tydelig syke jenter ser helt friske og normale ut, hva gjør det da med alle oss som faktisk lever i dette helvetet hver dag? Alle oss som har sterk spisevegring, men uten å se ut som “vandrende lik”?

 

Dere må forstå at dette handler om mye mer enn mat! Spiseforstyrrelsen (for meg) handler om kontroll, trygghet og stabilitet. Spiseforstyrrelsen min gir meg alt det livet for øvrig ikke klarer å gi meg.

 

Ved å nekte kroppen min mat føler jeg mestring. Jeg føler kontroll og jeg føler meg sterk. Når min mann jobber mye og arbeidssituasjonen hans er ustabil, da spiser jeg lite. Når jeg spiser lite, klarer jeg å holde følelsene på avstand. Jeg er mer mentalt tilstede for mine barn, jeg tåler mer. Blir ikke like lett irritert og angsten får ikke noe spillerom.

 

Så klart er ikke denne virkningen evigvarende, for når kroppen over lengre tid blir underernært så får ikke hjernen næringen den trenger for å fungere optimalt. Hukommelsen svikter, depresjonen kommer og urhjernen tar over. I de verste periodene mine hvor jeg spiser minst, kommer selvmordstankene for fult. Det er ett av mine viktigste faresignal.

 

Så vær så snill, velg deres ord med omhu. Nå er det mange, både pasienter og pårørende, som deler sine historier. Les de og ta de på alvor. Ikke helt dere opp i vekt, høyde, kalorier og bilder. For det handler om mye mer enn mat! Det er en sykdom, og hver og en av oss fortjener å bli tatt på alvor, uavhengig av hva vekta viser.

 

Enkelte blir svært provosert og trigget til ytteligere vektnedgang når de blir møtt med “du er ikke tynn nok til å ha spisevegring!”

 

Så vær så snill, jeg ber dere, ikke tråkk i salaten!

 

Jeg håper så mange som mulig leser dette, tar med seg budskapet og gjerne deler innlegget videre.

På forhånd, takk!

Snapchat-7901472556125421104

Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.

Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.

Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.

Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.

Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.

 

I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.

Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som “pausefart”.

Screenshot_2015-12-21-07-44-58

Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.

Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?

 

Guess what, jeg vant!

Screenshot_2015-12-21-07-47-16

Screenshot_2015-12-21-07-44-35