Barnslig naiv

Det handler om mer, enn mat, kropp og vekt. Det handler om mer enn faste rutiner, god døgnstruktur, riktig ernæring, hvile og aktivitet. Det er ikke bare å spise, så kommer resten av seg selv.

Selvfølgelig er det mer komplisert enn som så, vil nok mange si. Men ikke jeg. For meg kom denne oppdagelsen som en kald dusj her i går. I fire uker har jeg vært her, spist maten min, fulgt timeplanen, sovet nok på natta og opprettholdt en stabil vekt. Med andre ord, jeg har gjort som jeg har fått beskjed opp, vært en flink pasient som jobber godt med måltidene. Og ærlig talt trodde jeg at det var nok. At bare jeg spiste og fulgte planen så ville hodet følge etter og de riktige tankene ville komme. Jeg trodde faktisk at jeg ville føle meg bedre i takt med at kroppen ble vant til å få næring.

Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være.

Jeg koblet fra hodet, helt ubevisst, og fulgte planen mekanisk. Det gikk bra, veldig bra. Jeg så utskrivelsesdatoen nærme seg med stormskritt og jeg var skikkelig motivert, glad og utålmodig etter å komme hjem. Tenk det, tre måneder behandling er ferdig. Jeg er fri!

En idiotisk tanke vil kanskje enkelte mene, men jeg trodde helt ærlig på den. At bare jeg kom meg hjem nå og fulgte spiselista så ville resten gå på skinner. Vel… Nå er jeg ikke like sikker lenger.

I går måtte jeg gjennomføre checkware (eller hva det nå heter), det er iallefall en kartlegging alle pasienter ved avdelingen må gjennomføre ved innkomst og ved utskrivelse. Den tar for seg hvilke tanker du har om mat, trening, kropp, vekt, hvile etc. Det er også enkelte spørsmål om ditt forhold til mat, hvor ofte du spiser, kaster opp, bruker avføringsmidler og lignende, men mest om tanker og følelser. Med andre ord, så er det i kartleggingen hovedfokus på hvordan DU føler det med deg selv og hvordan du føler du har det i livet. Det er en lang og krevende kartlegging som er inndelt i mange forskjellige deler og du blir virkelig utfordret på hvilke tanker og følelser du sitter med.

Guess what?!? Jeg er livredd! Skrekkslagen og overveldet!

Her har jeg prøvd å holdt ting (les:følelsene) på avstand i lang, lang tid. Ved å holde meg opptatt hele tiden, og ved å fokusere på maten og ingenting annet enn det å faktisk spise mat! Jeg var jo frisk jeg! Jeg klarte jo å spise det jeg skulle! Holde vekta stabil!

 

Mens i realiteten har jeg vært avstengt. Jeg har brukt kontrollbehovet mitt på maten og på å være mest mulig korrekt i måltids situasjoner, på å gi de beste tilbakemeldingene til medpasienter i gruppetimene og på å utforme den beste ukeplanen. Den som skal være mitt verktøy hjemme, min livbøye, min Bibel! Dersom jeg har konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på, slipper jeg å forholde meg til meg selv og mine tanker.

Flukt! Jeg flykter! Jeg løper avgårde, langt, langt avsted! Jeg sitter her, tilsynelatende helt rolig. Men inni meg er jeg langt borte!

Vil jeg noen gang bli frisk? Bli fri? Ha et greit forhold til egen kropp? Kjenne på sult og metthet? Klare å lytte til kroppens signaler? Være tilstede i eget liv? Akseptere at livet ble som det ble, og skjønne at livet faktisk kan bli som jeg selv vil?

Klarer jeg å forstå at det er JEG som sitter med nøkkelen? Og at følelser bare er nettopp det, følelser?!

Ingen har dødd av et angstanfall, av å knekke sammen midt under et måltid og forlate bordet i krampegråt.

Så hvorfor er jeg så redd mine egne tanker og følelser?

 

Vel kampen fortsetter, og jeg må bare være med. Våge og satse, tørre å feile!

(Bilde funnet på Google)

Skribent: jemy

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.