Det handler om mer, enn mat, kropp og vekt. Det handler om mer enn faste rutiner, god døgnstruktur, riktig ernæring, hvile og aktivitet. Det er ikke bare å spise, så kommer resten av seg selv.

Selvfølgelig er det mer komplisert enn som så, vil nok mange si. Men ikke jeg. For meg kom denne oppdagelsen som en kald dusj her i går. I fire uker har jeg vært her, spist maten min, fulgt timeplanen, sovet nok på natta og opprettholdt en stabil vekt. Med andre ord, jeg har gjort som jeg har fått beskjed opp, vært en flink pasient som jobber godt med måltidene. Og ærlig talt trodde jeg at det var nok. At bare jeg spiste og fulgte planen så ville hodet følge etter og de riktige tankene ville komme. Jeg trodde faktisk at jeg ville føle meg bedre i takt med at kroppen ble vant til å få næring.

Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være.

Jeg koblet fra hodet, helt ubevisst, og fulgte planen mekanisk. Det gikk bra, veldig bra. Jeg så utskrivelsesdatoen nærme seg med stormskritt og jeg var skikkelig motivert, glad og utålmodig etter å komme hjem. Tenk det, tre måneder behandling er ferdig. Jeg er fri!

En idiotisk tanke vil kanskje enkelte mene, men jeg trodde helt ærlig på den. At bare jeg kom meg hjem nå og fulgte spiselista så ville resten gå på skinner. Vel… Nå er jeg ikke like sikker lenger.

I går måtte jeg gjennomføre checkware (eller hva det nå heter), det er iallefall en kartlegging alle pasienter ved avdelingen må gjennomføre ved innkomst og ved utskrivelse. Den tar for seg hvilke tanker du har om mat, trening, kropp, vekt, hvile etc. Det er også enkelte spørsmål om ditt forhold til mat, hvor ofte du spiser, kaster opp, bruker avføringsmidler og lignende, men mest om tanker og følelser. Med andre ord, så er det i kartleggingen hovedfokus på hvordan DU føler det med deg selv og hvordan du føler du har det i livet. Det er en lang og krevende kartlegging som er inndelt i mange forskjellige deler og du blir virkelig utfordret på hvilke tanker og følelser du sitter med.

Guess what?!? Jeg er livredd! Skrekkslagen og overveldet!

Her har jeg prøvd å holdt ting (les:følelsene) på avstand i lang, lang tid. Ved å holde meg opptatt hele tiden, og ved å fokusere på maten og ingenting annet enn det å faktisk spise mat! Jeg var jo frisk jeg! Jeg klarte jo å spise det jeg skulle! Holde vekta stabil!

 

Mens i realiteten har jeg vært avstengt. Jeg har brukt kontrollbehovet mitt på maten og på å være mest mulig korrekt i måltids situasjoner, på å gi de beste tilbakemeldingene til medpasienter i gruppetimene og på å utforme den beste ukeplanen. Den som skal være mitt verktøy hjemme, min livbøye, min Bibel! Dersom jeg har konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på, slipper jeg å forholde meg til meg selv og mine tanker.

Flukt! Jeg flykter! Jeg løper avgårde, langt, langt avsted! Jeg sitter her, tilsynelatende helt rolig. Men inni meg er jeg langt borte!

Vil jeg noen gang bli frisk? Bli fri? Ha et greit forhold til egen kropp? Kjenne på sult og metthet? Klare å lytte til kroppens signaler? Være tilstede i eget liv? Akseptere at livet ble som det ble, og skjønne at livet faktisk kan bli som jeg selv vil?

Klarer jeg å forstå at det er JEG som sitter med nøkkelen? Og at følelser bare er nettopp det, følelser?!

Ingen har dødd av et angstanfall, av å knekke sammen midt under et måltid og forlate bordet i krampegråt.

Så hvorfor er jeg så redd mine egne tanker og følelser?

 

Vel kampen fortsetter, og jeg må bare være med. Våge og satse, tørre å feile!

(Bilde funnet på Google)

Noen ganger blir jeg lammet av en frykt så intens at jeg knapt våger å puste. Dersom noen ser meg da frykter jeg at blikket deres er nok til at jeg brekker, tvers av, på midten. Og skulle du slumpe til å spørre meg hvordan det går, i det øyeblikket, da bør du være forberedt på det verste. En flom av ord, og en tåre strøm så stor at selveste Niagarafallene blekner i forhold. Nå er et sånt øyeblikk, eller en sånn dag, uke eller periode. Hvor lenge det har vært sånn aner jeg ikke, men det gjør vondt.

Frykten, eller angsten, henger som en tung regnværssky over meg. Klumpen har grodd fast i magen, og halsen er stram og trang. Øynene er hovne og inni meg gjør alt vondt.

Frykten for livet, for fremtiden, for familien min. Redselen for å ikke mestre, ikke komme videre. Tankene om at alt ville vært bedre, dersom jeg ikke var, ikke eksisterte. Slitenheten og utmattelsen etter alle disse årene, disse evige kampene, mot og med meg selv. Kan jeg ikke få slippe, jeg orker snart ikke mer.

 

Jeg befinner meg i en boble, ei glasskule, adskilt fra resten av samfunnet, resten av verden. Jeg vet at jeg er her, rent fysisk, men mentalt og emosjonelt er jeg et sted langt, langt borte. Jeg tror jeg har gått meg vil, men jeg finner ikke veien tilbake. Føttene mine orker ikke mer og jeg er sliten nå…

Det er ikke meg som takker nei til mat. Det er ikke meg som elsker å kjenne sulten hamre inni magen. Det er ikke jeg som ønsker å leve på dette viset.

 

Jeg har en stemme inni meg. En som ikke er min egen. En som forteller meg om rett og galt. En som kritiserer, roser og bedømmer. Som setter krav, bestemmer regler, straff og konsekvenser. Tilgivelse finnes ikke hos stemmen, og tillatelse gis en sjelden gang. Etter grundig og møysommelig forarbeid.

 

Jeg er meg, men stemmen eier meg. Jeg er kroppen til stemmen, hennes borg, hennes territorium.

 

Hun vokter meg med falkeblikk hver eneste dag, hvert eneste minutt. Jeg får aldri fred. Hun prøver det hun kan å utslette fornuften og de rasjonelle tankene. Utslette meg.

Hun forteller meg hvordan jeg må leve, hva jeg kan spise og når jeg må trene. Hun gir seg ikke før jeg er i mål.

 

Hva er egentlig målet? Hva vil det si å være tynn nok? Er det når kroppen kollapser? Eller når jeg blir tvangsinnlagt og sondefores?

 

Akkurat nå er jeg redd denne kampen ikke ender, før jeg ligger godt plantet under jorden…

 

Kampens hete

Mine tårer de får ingen se

I denne kampen jeg kjemper med

En djevel og engel side om side

Gjør det de kan for å kjempe om livet

Brøler og herjer, roper og sloss

Lydene minner om en dundrende foss

 

Jeg følger med, prøver å spille på lag

Bare jeg blir litt mindre, vil de da bære nag

 

En kilo ned, jeg klarer jo det

En kilo til, se nå var jeg snill

 

Engelen roper, høyt opp i det fjerne 

Avstanden er stor, hun ligner en stjerne

Djevelen kommer og holder om meg

Sier det er vi, som skal gå samme vei

Engelen snur seg og kikker tilbake

Kjenner at nå glipper hun taket

En tåre kommer, mens jeg vandrer av sted

Sammen med djevelen jeg vant kampen med

Tikk takk tikk takk

Bomben kastes hit og dit

Ingen vet når det smeller

Og ingen vet hva det gjelder

 

Stuen er rolig og fredelig

Atmosfæren glad, nærmest lykkelig

Ungene leker og de voksne ser TV

Og så med ett blir det svart

 

Eksplosjonen kommer som lyn fra klar himmel

Med et heidundrende brak og øredøvende roping

Det er mor som smeller, igjen

Enda en gang kokte det over

 

Ordene kommer høyt og hardt, mens tårene presser på

Far ser på mor mens munnen blir til en smal strek

“Nå tror jeg det er på tide at du drar ut en tur”

Barna ser uforstående på de voksne

 

Mor kysser barna adjø, tar nøkkelen og går ut

Setter seg i bilen og kjører ut i nattemørket

Fort og enda litt fortere kjører hun

Musikken dundrer høyt i bilen

 

Prøver å overdøve alle følelsene som kommer

Men det går ikke, tankene overmanner henne

Og lysten til å vri rattet rundt for å ende i fjellveggen

Kommer snikende

 

Hun svinger inn på en sidevei og lar tårene renne

Utmattet synker hun sammen i setet

Mens hun drømmer seg langt, langt vekk

“Hvis du elsker dem, slipp de fri”

 

(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)
(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.

Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.

Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.

Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på “psykisk”, det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg “slipper” en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.

Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.

Her kommer et utdrag av dagens brev:

*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*

Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.

Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være “normal”? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?

 

Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.

 

How long can I wait before the bomb explode?

I try so hard every day to hang on

But it’s getting harder and harder each day

All I want is some peace

Some time alone, away from myself

There’s no good in running away from your fears

When your biggest fears are inside your head

I know that, but I keep on running

Because that’s the only way I can get through the day

 

only-mile-regretted

 

 

 

Her kommer et lite dikt, i håp om å gi dere litt innsikt. Denne teksten unnskylder på ingen måte hvem jeg er eller min oppførsel, men er forhåpentligvis med på å gi en forklaring. Det er ingen hemmelighet at det er min mann, Jon Ståle, som var i tankene da jeg skrev dette diktet.

 

 

Jeg ser deg!

Jeg ser din tomhet og dine trette øyne

Jeg ser din frustrasjon og ditt fortvilte blikk

Jeg hører de umerkelige sukkene og den slitne stemmen

Jeg kan merke hvordan du går på tå

Hvordan du vokter deg vel og veier dine ord

I håp om å unngå enda et utbrudd

Enda en ufortjent skyllebøtte rettet mot deg

Men en ting skal du vite, kjære venn

Det er ikke din skyld!

Du er der for meg i tykt og tynt

Du stiller opp og tar meg i mot

Jeg er deg evig takknemlig for at du holder ut

Den smerten jeg påfører deg er ikke ment for deg

Du får alt jeg ikke klarer å håndtere selv

Hverdagen vår er tøff

Jeg tørker tårer på badet, løper i skogen i sinne

Kjefter, smeller og roper til deg

Du stenger meg ute, nekter å snakke

I frykt for å starte en ny diskusjon

Men prøv å forstå, det er ikke deg

Det er min indre demon som vil ut

Den river og sliter, klyper og biter

Gir meg aldri ro et sekund

Alt hva jeg ønsker, er et øyeblikks stillhet

Litt fred til å tenke rasjonelt av og til

Jeg ønsker å være en god kone og mor

Men smerten jeg lever med nå er for stor

Gi meg litt tid, så skal du få se

At dette blir til å leve med

Jemy 07.07.2015

Når hode vil, mer enn kroppen får til

Når en dags aktivitet, betyr en dags hvile

Når du er 27, men kroppen føles som 70

Og influensa symptomene kommer snikende

Tvert du har oversett et signal

Da er det lov å bli lei i blant

 

Etter en kjempe fin dag på fredag, hadde vi ryddedag hjemme i går. Vi var ute og holdt på hele dagen, sola skinte og barna stortrivdes. De løp, syklet, hoppet på trampoline, gikk turer i området og hjalp til innimellom med ryddingen. Stolt og fornøyd gikk jeg til sengs i går kveld, sov uforstyrret hele natten, bare for å våkne til en kropp som kjennes ut som den er overkjørt av “a 18 wheel truck!” Det er ikke rettferdig! Jeg spiser, sover, er i aktivitet, tar pauser og gjør “alt” som jeg skal, allikevel orker jeg alt for lite.

Hva er vitsen med å spise mer mat, legge på seg og bli tykkere, hvis kroppen uansett skal oppføre seg som den gjorde da jeg var undervektig?? Stoltheten over pizzaen jeg lagde i går og at jeg gjennomførte måltidet med glede, har nå gått over til å bli anger for at jeg propper i meg feil mat! Hvetedeig, kjøttdeig badet i saus og til slutt toppet med mye fet ost. Åhhhh! Hvorfor kan ikke disse tankene bare forsvinne? La meg få se at det er verdt å kjempe videre!

Å lytte til kroppen er lettere sagt enn gjort, når man vil ta igjen for alle de tapte årene.

 

Jemy 10.05.2015