Menu

Mellom barken og veden

16. juli 2015 - Emosjonell berg og dalbane, Spiseforstyrrelse
Mellom barken og veden

Dette innlegget har jeg tenkt på å skrive flere ganger, har faktisk begynt på det tidligere ved to anledninger, men begge gangene feiget jeg ut. Dette er tungt og hardt å skrive, og det du nå vil lese kommer langt nede fra hjerterota.

Følelsen av å ikke passe inn er noe som har fulgt meg helt siden jeg var liten. På familiebilder kan jeg huske at mine foreldre og min bror hadde mørkt hår og gyllenbrun hud, selv sto jeg der kritthvit i huden og med lyst, engleaktig hår. Etterhvert som jeg har vokst opp har jeg prøvd å finne min plass, hoppet litt fra det ene til det andre, både når det gjelder gutter men også i forhold til interesser, yrkesvalg og andre ting.

Etter at jeg fikk mitt første møte med psykiatrien høsten 2003, har følelsen av å ikke passe inn blitt forsterket. Sakte, men sikkert, år etter år har også helsevesenet fortalt meg at jeg ikke er A4. Jeg er ikke en person de klarer å forstå seg på, en person de enkelt kan finne hjelp til. Lett å utrede og sette en diagnose på. Nei, det var ikke meg det. Jeg har ofte blitt kastet mellom forskjellige behandlere og forskjellige tilbud. Blitt avvist på en plass fordi jeg var for frisk til det opplegget der, for deretter og blitt avvist på neste opplegg fordi jeg der var for syk til å delta.

Jeg har blitt utredet for ADHD og ADD opptil flere ganger, men hver eneste gang har de landet på “psykisk”, det er psykisk. Mange mener sikkert jeg burde være glad jeg “slipper” en ADHD eller ADD diagnose, men for meg var det en nedtur hver gang. Fordi jeg føler at dersom jeg har en diagnose, et navn å forholde meg til er det lettere å bli trodd, lettere å få hjelp. Og ikke minst så er det lettere å forklare til de rundt meg, hvorfor jeg er som jeg er. Gi de et navn å søke opp, søke informasjon.

Idag kom et brev i posten som igjen bekreftet det jeg føler med å ikke passe inn, jeg er for syk til det ene og for frisk til det andre. Jeg er ikke en klassisk spiseforstyrret person, derfor passer jeg ikke inn i det behandlingstilbudet, men jeg har problemer, det er det ikke tvil om. De vet bare ikke hva som passer meg best, og i sånne uklare tilfeller blir ventetiden lang, og ofte lengre enn lang.

Her kommer et utdrag av dagens brev:

*19.mai hadde du en samtale med overlege X som da var din behandler og dere ble enige om å avslutte behandlingen dere hadde og finne ny behandler… 23.juni møtte du psykolog X og X til en samtale for å finne ut om kombinasjonsbehandling for spiseforstyrrelser kunne være det rette for deg. 7.juli møtte du igjen psykolog X som sammen med deg oppsummerte og konkluderte med at kombinasjonstilbudet for SF ikke var det beste for deg nå. Dere kom fram til at det var mer rimelig å fokusere på den følelsesmessige ustabiliteten du opplever. Inntaksteamet ved poliklinikken har tatt disse vurderinger til etterretning og vi vil finne en ny behandler til deg, dette vil kunne ta noe tid….*

Så jada, her er jeg igjen, nesten to måneder etter vi ble enige om å finne ny behandler og vi er enda ikke noe nærmere dette. For hver dag blir frustrasjonen og stresset større.

Følelsen av mislykkethet og håpløshet øker og ønsket om selvskading blir større og større. Hvorfor i all verden skal det være sånn? Hvorfor kan jeg ikke bare være “normal”? Og hvorfor skal det være sånn at helsevesenet som liksom skal være der for å hjelpe meg, nå isteden er med på å forverre problemene mine?

 

Dagens brev fikk meg til å ønske meg langt under bakken. Jeg føler meg ubrukelig, føler meg verdt like lite som møkka under skoene mine, føler at jeg kaster bort tiden til alt og alle, ikke minst til helsevesenet. Dette brevet gir meg på en måte bekreftelse på det jeg selv føler, meg og mine problemer er ikke verdt nok til å få hjelp, iallefall ikke nå.

 

How long can I wait before the bomb explode?

I try so hard every day to hang on

But it’s getting harder and harder each day

All I want is some peace

Some time alone, away from myself

There’s no good in running away from your fears

When your biggest fears are inside your head

I know that, but I keep on running

Because that’s the only way I can get through the day

 

only-mile-regretted

 

 

 

3 thoughts on “Mellom barken og veden

Anita

Kjæreste snille Jeanette, du hører absolutt til i familien din, selv om vi er utstyrt med forskjellige mengder fargepigmenter. Du har arvet din mormors typiske farger, hun var gyllenblond i håret og lys i huden, men hun ble alltid solbrent om hun var i solen, det blir ikke du, du får også en fin gyllenteint i huden,hvis nå bare solen hadde vært så barmhjertig å vise seg. Ellers så tror jeg du må senke kravene du tror andre har til deg, du skal ta vare på deg selv. håper bare du skjønner hvilken verdi du er for dine aller nærmeste, ikke bare mann og barn, men også dine foreldre og bror.
Glad i deg vennen. Stå på, du vet vi er her……

Reply
Monica

Kjære Jeanette. Har fulgt din kamp på bloggen din. Og ser hva du skriver i dag. Skjønner din frustrasjon i forhold til helsevesenet. Du vil ha en diagnose som gjør det lettere for deg å forholde deg til noe som er håndfast. Men får det ikke fra helsevesenet. Men en ting skal du vite. Det skal du være glad for. Det er ikke alltid at diagnoser treffer riktig. Men har du først fått en diagnose, så er man “diagnostisert” . Kanskje for evig og alltid. Og da er det vanskelig å få til endring både hos deg selv eller hos behandlings apparatet. Og du vil ha holdninger til deg selv som jaha det er jo slik jeg er….. Nå har du i alle fall mulighet til å kunne si til deg selv: JA jeg sliter, MEN dette er det håp om å kunne komme ut av til slutt. Og når det gjelder utseende så er du en herlig blanding av mamma og pappa av utseende. Og utfra mine møter med deg fra tidligere år så syns jeg du er en av de herligste jenter jeg har truffet på. Faktisk er du en av dem som har gjort inntrykk med din personlighet på positiv måte. Og bloggen din viser at du har så mye talent for å kunne uttrykke deg og beskrive ting på en utrolig fin måte. Kanskje forfatter yrket er noe du skulle snuse på? Og i denne sammenheng anbefaler jeg deg sterkt til å lese alle Amalie Skram sine bøker. Jeg føler at du med dine problemer og likevel så mye styrke kan finne enda mer styrke av å bli kjent med Amalie Skram i hennes forfatterskap. Ønsker deg alt godt og glad i deg du skjønne vakre jente.

Reply
Line

Syns du er flink til å sette ord på ting Jeanette, og som Anita sier, er dt ufattelig mange som er glad i deg, jeg også Jeanette. Og selv om vi ikke akkurat får møttes så ofte pga avstand så synes jg det er kjempe trivelig når vi først får mulighet til å besøke dere å de herlige guttaboys som vet å sjarmere. Stå på, du er flink <3 klem fra Line

Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *