Gleden glimrer med sitt fravær
Som ei stjerne du ikke ser
Du burde føle varme
Men her finnes ikke mer

Alt du kjenner er en kulde
Så trykkende og hard
Som klamrer om ditt hjerte
Og gjør deg redd og var

Ensomhet ruver
Diger som et fjell
Menneskene lokker
Men skremmer likevel

Inni ditt eget hode
Er det stemmen din som rår
Fyller deg med frykt
Og strør salt i dine sår

Etter solskinn kommer regn. Det har så langt vært en regel uten unntak. Det er som om underbevisstheten saboterer for meg. Som om jeg ikke har lov til å være glad, å ha det bra.

Styggen på ryggen vender stadig tilbake. Og etter en god periode, en fin opplevelse eller som nå, en fantastisk høstferie, er han tilbake med mer kraft enn før.

Trykker meg ned. Svartmaler tankene og forsøker å viske ut de flotte minnene fra forrige uke.

Jeg vil ikke ha det sånn! Det er jo “bare” tanker. Jeg burde være sterkere enn dette!

Mens guttene fremdeles svever på en rosa sky etter alt de opplevde i Meråker, er jeg nå inntullet i en tåke. En gråsvart tåke styrt av onde krefter. En tåke som forsøker å hindre meg i å være tilstede og delta i hverdagen.

Når tåka strammer grepet, og det kjennes som alt håp er ute, da er det viktig å ta grep. Forsøke å snu. Gjøre fysiske, konkrete ting som gjør at jeg klarer å koble meg på livet igjen. Det kan gjøres på mange måter, og fasiten sitter jeg ikke med. Hver gang depresjonen kommer må jeg prøve og feile.

 

I går var det Frank som fikk rodd meg i land, med samtale, lunsj og trening. Men idag er jeg alene. Hjemme med sykt barn. Jeg kan ikke flykte og jeg kan ikke gjemme meg under dyna. Jeg må holde maska, være rolig, god og omsorgsfull mor. Stille opp for den syke. Heldigvis er det bare en kraftig forkjølelse med feber og dårlig allmenntilstand denne gangen. Så han finner roen med yoghurt, barnetv og mye drikke.

Hva gjør så jeg? Hvordan holder jeg styggen på ryggen i sjakk idag? Jo nå skal du høre.

Jeg stabler ved! Jeg elsker vedarbeid! Jeg liker å se at den uryddige vedhaugen på pallen forandres til sirlige rekker i vedskjulet. Jeg liker å sortere i korte og lange kubber. Koste vekk bark og annet vedrask. Se haugen minske for hvert minutt, mens vedskjulet blir fullere og fullere. Jeg gjør noe praktisk, noe konkret. Og jeg er til nytte! Jeg gjør noe meningsfylt, noe som er av verdi for meg og mine. Jeg blir sliten og svett. Kjenner at jeg lever, og på den måten beholder jeg en fot i virkeligheten så jeg ikke mister grepet, helt.

Terapi kommer i mange former. Det handler bare om å finne den formen som passer best til den situasjonen du er i til enhver tid.

Snart er jula her.
Den inviterer seg inn i de tusen hjem, enten du vil eller ikke. Overalt rundt oss kan vi se det. Julepyntede gater, pepperkake hjerter i vinduene og nisser og engler på hvert eneste gatehjørne.
Julemarsipanen og julebrusen gjorde sitt inntog i butikkene allerede tidlig i september. Vi hadde ikke rukket å samle oss etter reklame bomben som Halloween førte med seg, før en ny reklame bølge slo over oss. Denne gangen var det jula. Jul meg her og jul meg der.
Selv kunne jeg tenkt meg å tatt med familien og forlatt landet i jula, hoppet over hele feiringen.

Folk flest vet jo nesten ikke hvorfor vi feirer jul engang, men de fleste er skjønt enige i at det er godt med en tid på året hvor man kan kose seg litt ekstra. Både med god mat, hyggelige familie selskaper og gaver til fjern og nær.

Selv synes jeg jula bringer med seg alt for mange minner. Ikke misforstå, jeg har gode minner fra jula også. Da jeg var liten og nesten ikke fikk sove fordi jeg var så spent på om nissen hadde fått ønskelista mi, og om det var noen av gavene fra lista som lå under treet.
Eller det året vi var overbevist om at vi kom til å få en grønn jul, men så våknet vi opp til nysnø juleaften. Sånne minner er gode.
Men desverre er det de vonde minnene som tar mest plass, de jeg har etter jeg ble 10år.

For meg betyr jula kaos og styr. Stress, kjøpepress, mye folk, lange køer, sterke lukter, mye mat, påklistrede smil, overdreven høflighet og et samfunn som går fullstendig amok. Alle skal “tvinges” til å være like. Det er visse normer og skikker man bør følge rundt advent og juletider, gjør man ikke det, er man rar. Spesielt hvis man har barn, da blir man nesten sett ned på av andre foreldre dersom man ikke klistrer på seg julesmilet og pakker inn huset i cellofan, julebånd, silkepapir og en haug med nisser. For hvordan kan man som mor ha hjerte til å frarøve barna alt det fantastiske julen bringer med seg, alle de gode, norske tradisjonene som skal videreføres. Det er min plikt som voksen, som mor, å bringe dette videre til mine barn.

Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre det, når jeg har fortrengt hva julen er og hva den betyr? Når jeg går inn i en lang og dyp depresjon nesten hver eneste november? Når jeg får en stor vond klump i halsen ved tanken på det som skjedde på familieselskapene vi hadde hos mine besteforeldre da jeg var barn? Den snille onkelen som egentlig ikke var så snill allikevel, som merket meg for livet. I tillegg er det all maten og snopet. Det trigger spiseforstyrrelsen, og hver eneste førjulstid er en eneste lang kamp mellom anoreksien og bulimien. Og når julekvelden kommer er jeg så sliten av alle forberedelsene, inntrykkene og minnene førjulstiden har brakt med seg at jeg har nervene på utsiden av kroppen. Da er det virkelig “lett” å sette seg ned med familien og nyte julefreden!

Men jeg slipper ikke unna, jul er og blir jul, uansett hvor mye jeg misliker det. Så da får jeg bare prøve å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg overlever nok i år også…

Om høsten er alle sommerfugler borte
Fuglesang og kvitring erstattes av det sorte
Alle sommerens blomster går i dvale
Og på ekrene kan du ei lenger skimte en svale

Inn over oss kommer bølger av beksvart natt
Og den som fra før var ensom, føler seg nå helt forlatt
I en hverdag bestående av flere toner grå
Kommer kulden og snøen snikende på

Tanker og følelser stenger deg inne inne
Så du blir fanget i ett nett av tristhet og sinne
Du lengter etter vårens varme og glede
Etter å føle letthet og atter sveve

Hva er du redd for?

Jeg vet at du leser, følger min blogg. Jeg ser det i blikket når vi møtes i gangen. Jeg møter deg ofte, men vi snakker nesten aldri. Du ser liksom forbi meg.

Hva er du redd for?

Er du redd jeg er smittsom? At du blir deprimert hvis du snakker med meg? At jeg ikke tåler glede?

 

Jeg kan smile.

Jeg kan le.

Men gråten i hjertet, kan ingen se.

 

Vik ikke fra meg, jeg tåler det meste. Spør og du får svar. Jeg er meg, med og uten depresjon. Jeg er ikke annerledes nå, enn da vi først møttes i fjor. Du sa du ønsket å lære meg å kjenne, men nå tar du aldri kontakt.

Ble du skremt av det du fikk vite? Tror du jeg er farlig for deg og dine barn?

Beklager dersom du føler det sånn, men vit at jeg fremdeles ønsker ditt vennskap. Og selv om jeg har tunge perioder så har jeg humor og liker å ha det gøy.

Jeg er, på de fleste områder, akkurat som alle andre småbarnsmødre. Jeg liker å trene, være ute, finne på ting og være med venninner.

Jeg er mer enn “bare” en depresjon. Husk det… Og når du er klar for det, vil jeg være her, for jeg har god tid…

Tikk takk tikk takk

Bomben kastes hit og dit

Ingen vet når det smeller

Og ingen vet hva det gjelder

 

Stuen er rolig og fredelig

Atmosfæren glad, nærmest lykkelig

Ungene leker og de voksne ser TV

Og så med ett blir det svart

 

Eksplosjonen kommer som lyn fra klar himmel

Med et heidundrende brak og øredøvende roping

Det er mor som smeller, igjen

Enda en gang kokte det over

 

Ordene kommer høyt og hardt, mens tårene presser på

Far ser på mor mens munnen blir til en smal strek

“Nå tror jeg det er på tide at du drar ut en tur”

Barna ser uforstående på de voksne

 

Mor kysser barna adjø, tar nøkkelen og går ut

Setter seg i bilen og kjører ut i nattemørket

Fort og enda litt fortere kjører hun

Musikken dundrer høyt i bilen

 

Prøver å overdøve alle følelsene som kommer

Men det går ikke, tankene overmanner henne

Og lysten til å vri rattet rundt for å ende i fjellveggen

Kommer snikende

 

Hun svinger inn på en sidevei og lar tårene renne

Utmattet synker hun sammen i setet

Mens hun drømmer seg langt, langt vekk

“Hvis du elsker dem, slipp de fri”

 

(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)
(Dukken er fra LittleRebel/Volks. Fotograf: HL)

 

waiting_in_black_and_white_by_overcoming_silence-d10zl0y_f_improf_845x543

I’m sitting here in the dark

In a corner of my room

With my teddy bear

My only true friend

Tears fill my eyes

There is no hope left

I don’t believe in anything

Any more

I cry for help

For forgiveness

For hope and happiness

To come back to me again

A

You open the door

To see if I’m still alive

You see me sitting there

Tell me to stop crying and walk out again

You’re just like everyone else

Nobody care

Any more

So I cry a little more

For forgiveness

For hope and happiness

To come back to me again

A

Jemy 17.09.2006

hva skjer?

noe rart er i vente

jeg kan føle det på meg

en kjølig bris fyker gjennom rommet

frysninger nedover ryggen

blodet fryser til is

mitt ansikt blir hvitt

 

hva skjer?

jeg stirrer på deg

med vidåpne øyne

men du bare ler

stirrer på meg med en smilende munn

men det er ikke et vennlig smil

det er ondskapsfullt og lyser av hevn

 

hva skjer?

djevelen er her

døden er nær

en hvitkledd engel ved min side står

hat er i begges blikk

de kjemper en kamp

bare en kan vinne

 

hva skjer?

der han ligger

en hvitkledd skikkelse

kampen han tapte

og sendte meg vekk

sendte meg av gårde

med sin verste fiende

 

hva skjer?

nå er jeg her

alt er forbi

men det tok sin tid

her er jeg nå

kan ingen veier gå

blir her til evig tid

 

Jemy 15.02.2005

Jeg vet du prøver ditt beste på å farge hverdagen. Jeg vet fuglene synger og knoppene spirer. Jeg vet gresset vokser og regndråpene faller. Jeg vet det, men jeg ser det ikke. Beklager verden, men mitt filter farger din hverdag sort. Jeg hører deg i det fjerne, du lokker på meg. Men hver gang jeg strekker meg mot deg, mot de lokkende toner fra den brusende bekken, er det som om noe holder meg tilbake. En hånd på min skulder som strammer grepet. Halsen tetner og tårene triller i det jeg kjenner et savn.

Beklager verden, jeg vil gjerne se dine farger igjen. De fargene som en gang fikk fram gleden og lykken i meg. Jeg var et friluftsmenneske, fant ofte ro i din favn. Nå er alt bare sort og skremmende. Til og med trærne virker truende når jeg en sjelden gang befinner meg i skogen. Hvor er alle fargene blitt av? Det finnes ikke den optiker i verden som kan få fjernet det filteret som har satt seg på mine øyne. Og frykten er stor for at fargene aldri kommer tilbake.

Jemy 19.06.2015