Snart er det jul…

Snart er jula her.
Den inviterer seg inn i de tusen hjem, enten du vil eller ikke. Overalt rundt oss kan vi se det. Julepyntede gater, pepperkake hjerter i vinduene og nisser og engler på hvert eneste gatehjørne.
Julemarsipanen og julebrusen gjorde sitt inntog i butikkene allerede tidlig i september. Vi hadde ikke rukket å samle oss etter reklame bomben som Halloween førte med seg, før en ny reklame bølge slo over oss. Denne gangen var det jula. Jul meg her og jul meg der.
Selv kunne jeg tenkt meg å tatt med familien og forlatt landet i jula, hoppet over hele feiringen.

Folk flest vet jo nesten ikke hvorfor vi feirer jul engang, men de fleste er skjønt enige i at det er godt med en tid på året hvor man kan kose seg litt ekstra. Både med god mat, hyggelige familie selskaper og gaver til fjern og nær.

Selv synes jeg jula bringer med seg alt for mange minner. Ikke misforstå, jeg har gode minner fra jula også. Da jeg var liten og nesten ikke fikk sove fordi jeg var så spent på om nissen hadde fått ønskelista mi, og om det var noen av gavene fra lista som lå under treet.
Eller det året vi var overbevist om at vi kom til å få en grønn jul, men så våknet vi opp til nysnø juleaften. Sånne minner er gode.
Men desverre er det de vonde minnene som tar mest plass, de jeg har etter jeg ble 10år.

For meg betyr jula kaos og styr. Stress, kjøpepress, mye folk, lange køer, sterke lukter, mye mat, påklistrede smil, overdreven høflighet og et samfunn som går fullstendig amok. Alle skal “tvinges” til å være like. Det er visse normer og skikker man bør følge rundt advent og juletider, gjør man ikke det, er man rar. Spesielt hvis man har barn, da blir man nesten sett ned på av andre foreldre dersom man ikke klistrer på seg julesmilet og pakker inn huset i cellofan, julebånd, silkepapir og en haug med nisser. For hvordan kan man som mor ha hjerte til å frarøve barna alt det fantastiske julen bringer med seg, alle de gode, norske tradisjonene som skal videreføres. Det er min plikt som voksen, som mor, å bringe dette videre til mine barn.

Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre det, når jeg har fortrengt hva julen er og hva den betyr? Når jeg går inn i en lang og dyp depresjon nesten hver eneste november? Når jeg får en stor vond klump i halsen ved tanken på det som skjedde på familieselskapene vi hadde hos mine besteforeldre da jeg var barn? Den snille onkelen som egentlig ikke var så snill allikevel, som merket meg for livet. I tillegg er det all maten og snopet. Det trigger spiseforstyrrelsen, og hver eneste førjulstid er en eneste lang kamp mellom anoreksien og bulimien. Og når julekvelden kommer er jeg så sliten av alle forberedelsene, inntrykkene og minnene førjulstiden har brakt med seg at jeg har nervene på utsiden av kroppen. Da er det virkelig “lett” å sette seg ned med familien og nyte julefreden!

Men jeg slipper ikke unna, jul er og blir jul, uansett hvor mye jeg misliker det. Så da får jeg bare prøve å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg overlever nok i år også…

One thought on “Snart er det jul…

  1. Kjære Jeanette mi 🙂
    Lenge siden jeg har skrevet noe til deg.
    Det er som du sier…julestress…hvert år. Vi blir presset inn i tradisjoner vi ikke liker…bruker altfor mye penger…og det vi strever med treffer oss midt i trynet nok en gang!
    Det er vanskelig å ikke sette seg på den karusellen….fordi vi alltid har gjort det.
    Hva med å velge karusellen ved siden av…sånn smått ihvertfall?
    Den som går litt roligere, mer i takt med det du liker…slik at du føler at du har kontroll…slik at det blir en tradisjon for deg og din familie å bygge opp? Gutta boys og dere to 🙂
    Jeg har så lyst til det selv…ha min egen tradisjon. Men foreløpig har vi tradisjonen jeg er vokst opp med…for de gamle er vanskelig å rikke 😉
    Men noen ting har vi da forandret på underveis….tar litt og litt….
    Jeg er så lei meg for at du sitter med de opplevelsene du har. Det skulle ikke være slik!!!
    Men husker også gode stunder det jeg fikk sitte barnevakt, med kos og lek…bare du og jeg og bror 🙂
    Dere var så utrolig kjekke unger, og jeg digget dere 🙂
    Jeg skulle bodd hjemme lenger…bodd i nærheten… Dere skulle fått være hos meg så mye dere hadde hatt behov for!
    Hilse så mye fra tante Randi. Hun savner deg! Hun sa jeg måtte hilse til deg.
    Jeg savner deg også vennen 🙂
    Goklæm te dæ fra mæ <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.