Snart er jula her.
Den inviterer seg inn i de tusen hjem, enten du vil eller ikke. Overalt rundt oss kan vi se det. Julepyntede gater, pepperkake hjerter i vinduene og nisser og engler på hvert eneste gatehjørne.
Julemarsipanen og julebrusen gjorde sitt inntog i butikkene allerede tidlig i september. Vi hadde ikke rukket å samle oss etter reklame bomben som Halloween førte med seg, før en ny reklame bølge slo over oss. Denne gangen var det jula. Jul meg her og jul meg der.
Selv kunne jeg tenkt meg å tatt med familien og forlatt landet i jula, hoppet over hele feiringen.

Folk flest vet jo nesten ikke hvorfor vi feirer jul engang, men de fleste er skjønt enige i at det er godt med en tid på året hvor man kan kose seg litt ekstra. Både med god mat, hyggelige familie selskaper og gaver til fjern og nær.

Selv synes jeg jula bringer med seg alt for mange minner. Ikke misforstå, jeg har gode minner fra jula også. Da jeg var liten og nesten ikke fikk sove fordi jeg var så spent på om nissen hadde fått ønskelista mi, og om det var noen av gavene fra lista som lå under treet.
Eller det året vi var overbevist om at vi kom til å få en grønn jul, men så våknet vi opp til nysnø juleaften. Sånne minner er gode.
Men desverre er det de vonde minnene som tar mest plass, de jeg har etter jeg ble 10år.

For meg betyr jula kaos og styr. Stress, kjøpepress, mye folk, lange køer, sterke lukter, mye mat, påklistrede smil, overdreven høflighet og et samfunn som går fullstendig amok. Alle skal “tvinges” til å være like. Det er visse normer og skikker man bør følge rundt advent og juletider, gjør man ikke det, er man rar. Spesielt hvis man har barn, da blir man nesten sett ned på av andre foreldre dersom man ikke klistrer på seg julesmilet og pakker inn huset i cellofan, julebånd, silkepapir og en haug med nisser. For hvordan kan man som mor ha hjerte til å frarøve barna alt det fantastiske julen bringer med seg, alle de gode, norske tradisjonene som skal videreføres. Det er min plikt som voksen, som mor, å bringe dette videre til mine barn.

Men hvordan i all verden skal jeg klare å gjøre det, når jeg har fortrengt hva julen er og hva den betyr? Når jeg går inn i en lang og dyp depresjon nesten hver eneste november? Når jeg får en stor vond klump i halsen ved tanken på det som skjedde på familieselskapene vi hadde hos mine besteforeldre da jeg var barn? Den snille onkelen som egentlig ikke var så snill allikevel, som merket meg for livet. I tillegg er det all maten og snopet. Det trigger spiseforstyrrelsen, og hver eneste førjulstid er en eneste lang kamp mellom anoreksien og bulimien. Og når julekvelden kommer er jeg så sliten av alle forberedelsene, inntrykkene og minnene førjulstiden har brakt med seg at jeg har nervene på utsiden av kroppen. Da er det virkelig “lett” å sette seg ned med familien og nyte julefreden!

Men jeg slipper ikke unna, jul er og blir jul, uansett hvor mye jeg misliker det. Så da får jeg bare prøve å bite tennene sammen og gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg overlever nok i år også…

Dersom vi møttes idag

Hva ville du sagt til meg da?

Hadde du møtt mitt blikk?

Angrer du eller er det fremdeles meg?

 

Hvis du visste da, det du vet nå?

Hvilken betydning din oppførsel skulle ha for framtiden min, ville du gjort det igjen?

Er du stolt nå?

 

Jeg er ødelagt

Du tok fra meg tryggheten

Frarøvet meg min barndom

Du ga meg kjærligheten jeg trengte

Skapte tilliten du behøvde

For å gjøre det du ville

 

Du er ikke her nå, jeg er trygg

Men redselen herjer fremdeles

Lurer i mørket

Noen ganger, som ikveld, er jeg redd for å lukke øynene

Redd for å sovne, redd for hva som skjuler seg i drømmen

 

Jeg ligger der, stiv av skrekk

Prøver å rope, men ordene sitter fast

En stor hånd holder meg fast

Jeg kjenner det, kjenner deg

Det er samme hånden som for få timer siden tørket tårene mine

 

Ikke nå igjen, vær så snill

Slutt, gå din vei

Jeg lukker øynene hardt igjen

Før jeg åpner de sakte

 

Det er ingen her, jeg er alene

Det var bare en drøm

 

Tårene triller og hjertet hamrer

Jeg klarer fremdeles ikke røre meg

Ligger bare og stirrer stivt i taket

Mens jeg ber en bønn om at dette var siste gangen

 

Utmattet sovner jeg omsider

Pause, til neste gang

Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

 

Hastverk er lastverk.

 

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

 

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

 

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

 

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

 

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

 

“Stå i det!”

 

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

 

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

 

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

 

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.

Every time I close my eyes
I see you
I smell you
I feel you

Like yesterday

You came to me
Wanted to take me out for å walk
You were my friend
So I walked with you

I can’t forgive myself
For what I did
I can’t forget
What you did to me

I’ve asked myself
Why you did those things to me
But I’m still here without any answer

I just know
That you’ve ruined me
For the rest of my life

But still I can’t hate you
For what you did
‘Cause you were my friend!

I trusted you
But you betrayed me
And now I’ve lost the ability
To trust anyone
Anymore

unhappy

Jeg har bestandig skrevet mye, helt siden slutten av barneskolen har jeg brukt skrivingen til å komme meg gjennom hverdagen. Idag fant vi igjen en gammel ekstern harddisk hvor mange bilder og gamle tekster var lagret, og framover kommer jeg til å publisere en del av de tekstene her inne. Som alt annet jeg skriver nå, er også disse tekstene skrevet helt uten filter.

 

Hater deg!

jeg hater deg

hater deg for det du gjorde

du ødela livet mitt

du gjorde meg skitten

 

har aldri tilgitt deg

og kommer aldri til å gjøre det heller

du skadet meg

merket meg for livet

 

takket være deg har jeg nå problemer

store problemer

og du er grunnen

du er mitt problem

 

jeg kommer aldri til å glemme

bildene er festet på netthinnen min

de forsvinner aldri

selv om jeg ønsker det

 

kan ennå se for meg dine grønne øyne

og din smilende munn

husker ennå hva du sa til meg

husker alt som om det var i går

 

jeg hater deg

hater deg nå

og for alltid

 

du har ruinert mitt liv

og blir aldri tilgitt

hater deg så mye

 

Jemy 15.03.2003

Jeg lå på sofaen i stuen og småsov. På bordet lå et halvspist eple og fra radioen strømmet glade toner med årets sommerhits. Ute skinte sola, men jeg orket ikke gå ut. Faktisk hadde jeg ikke gjort stort annet enn å sløve på sofaen de siste dagene. Med ett hører jeg en lyd som får hver eneste muskel i kroppen til å spenne seg. Var ikke det lyden av en nøkkel som vris om? Jeg begynner å skjelve og krysser fingrene, kanskje hun kommer hjem først? Kanskje ble hun tidlig ferdig på jobb idag?

Men neida, så heldig skulle jeg ikke være. Der står han, fyller døråpningen. Han er ikke så veldig stor, litt høy muligens, men der han står et stykke unna meg virker han både betryggende og truende. Han kommer bort og setter seg på sofakanten, stryker meg over håret mens han ser på meg. Hvordan er formen?, spør han. Jeg rekker ikke svare før han oppdager maten på bordet. Er det dagens matinntak? Har du ikke spist mer enn et par tygg av et eple?


(google)

Jeg rister forsiktig på hodet, kjenner hvordan vekten av mitt eget hode får meg til å bli ør og svimmel. Han setter seg ved siden av meg, legger hodet mitt i fanget sitt, mens han fortsetter å stryke. Først på håret, deretter nedover ansiktet, over kragebeinet og videre nedover under t-skjorten min. Stryker på de små brystene mine, som blir enda mindre under hans store never, lager sirkler på magen min med pekefingeren før han forsiktig lirker hånden under bukselinningen. Jeg kan høre hvordan han sukker lavt når hånden hans kommer til hoftebeinene mine, du har blitt alt for tynn hvisker han.

Han begynner å snakke til meg, med rolig, søvndyssende stemme. Ordene han sier er gode, handlingen er feil. Jeg vet det, men like fult ligger jeg der og får ikke stanset det. Tårene triller når han begynner å fortelle meg hvor glad han er i meg og hvor bekymret han blir når jeg ikke spiser. Han tror det er mobbingen som er årsaken til spisevegringen og ber meg bli tøffere, begynne å ta igjen. Forteller meg at livet blir ikke bedre av at jeg sulter meg. Selv ligger jeg bare der, og tar i mot. Jeg føler en enorm trygghet der jeg ligger, samtidig som klumpen i magen blir større og større.

Jeg er stor nå, ikke et lite barn lenger. Jeg har innsett at det som foregår er feil, allikevel ligger jeg her igjen. Jeg vil bare skrike høyt og løpe vekk, men munnen tier og kroppen er stiv. Det er som om jeg er handlingslammet.


(google)

Jeg vet ikke hvor lenge vi sitter sånn, men så med ett hører vi utgangsdøren blir revet opp og små barneføtter tasser inn i gangen. Mannen fjerner hånden raskt, spretter opp av sofaen og på et blunk sitter han i stolen og ser på tv. En lyst lite barnehode med kjappe blå øyne titter inn, pappa, roper han og løper bort til stolen. Tett etter han kommer en kvinne inn, hun kikker på meg med et bekymringsfullt blikk mens hun spør om jeg vil være med på kjøkkenet og lage middag. Nei takk, jeg vil gjerne slappe av litt før vi spiser, sier jeg. Hun tusler bort til mannen i stolen, gir han et kyss på kinnet før hun forsvinner ut på kjøkkenet.

 

En liten stund senere sitter vi alle fire og spiser, praten går livlig mellom mannen, kvinnen og pjokken, mens jeg sitter og småpirker i maten. Skylder på magevondt og får gå fra. Begge vet de at smertene er en løgn, men de orker ikke ta kampen. Når jeg tusler inn på rommet mitt den kvelden, vet jeg at morgendagen blir en eksakt reprise av dagen idag. I mitt stille sinn teller jeg ned til hjemturen, til jeg kan sove trygt i min egen seng. Men når jeg drar herfra er det også en ting jeg vil savne, tryggheten og forståelsen jeg får av disse to personene. Måten jeg kan snakke med de om alt det vonde om.

Tårene triller lydløst nedover kinnet, mens jeg sakte faller i søvn, med vissheten om at dette ikke var siste minnet fra denne sommeren.

 

Jemy 04.05.2015

Tiden leger alle sår, sies det. Så når kan jeg forvente å glemme? Når blekner minnene?

 

Mer enn ti år har gått, siden du sist la hånd på meg. Ti lange, slitsomme år. Men det er ikke over, ikke enda. Fremdeles kan jeg stivne til ved uventet berøring, kjenne hjertet hoppe over et slag når jeg går i byen og ser noen som ligner på deg. Det hender seg jeg våkner med et hyl, et stille hyl, som ikke unnslipper leppene mine. Puta blir våt av salte tårer, tårer fylt med bitterhet, sinne og skam. Som et lyn fra klar himmel kommer alt tilbake til meg, plutselig er jeg tilbake der alt hende, jeg kjenner lukten av deg, ser de intense øynene dine og hører de ordene jeg hater mest på denne jord: Er dette ekkelt? Det er ikke farlig, jeg vil deg bare godt.

Du lot MEG, ei lita jente, “avgjøre” om dette var ekkelt eller ikke! Du fikk MEG til å forbinde nærhet og kjærlighet med skam og hat. I starten skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, hva som foregikk. Du var jo bestandig så snill og grei mot meg, du lyttet til alt jeg sa, støttet meg og var der når jeg følte hele verden var mot meg. Jeg stolte på deg, viste deg tillitt, og hva er takken? Du ødela meg! Du fikk meg til å føle at det var greit det du gjorde! På grunn av deg har jeg nå problemer, store problemer.

Jeg har en mann som elsker meg, jeg var heldig, fant kjærligheten i ung alder. Vi har vært sammen i over 8år nå, gift i mer enn 6 av de. Men den dag i dag er du og dine handlinger en del av meg. Takket være deg går min mann på tå hev, for å ikke gjøre noe som trigger minnene og tankene.

Hvorfor gjorde du dette? Og hvorfor holdt det ikke med en gang? Hvorfor måtte du gjenta de samme handlingene gang på gang, år etter år? Jeg håper du lider som meg, at du angrer bittert på dine handlinger. Men hvorfor skulle du? Saken endte med henleggelse, sånn som slike saker ofte gjør. Henlagt på grunn av bevisets stilling. Min advokat fortalte meg at ordlyden der var viktig, at det i seg selv var en seier. Henlagt på grunn av bevisets stilling fortalte at domstolen trodde på meg, men kunne ikke dømme gjerningsmannen fordi bevisene ikke var sterke nok. Vel og bra dette, på papiret, jeg ble trodd, hurra! Men hva hjelper det? Ingen papirer i verden kan gjøre dette ugjort! Ingen dom i verden kan heller rettferdiggjøre det du gjorde.

Nå jobber jeg hardt hver eneste dag, men å overbevise meg selv om at jeg fortjener et godt liv. At det ikke er min skyld det som hendte. Men jeg har flere enn en gang tenkt på hva jeg gjorde galt. Om jeg oppmuntret deg til dine handlinger ved å betro meg til deg om mine egne problemer. Om det var min skyld at du rørte ved meg på steder solen ikke skinner, om det bare var din måte å vise godhet på? Men nei, konklusjonen er; det var ikke min skyld!

 

Jeg håper å en dag kunne gå med hodet hevet og elske kroppen min for det den er, og igjen kjenne at det er MIN kropp!

 

 

 

Jemy 16.03.2015

I nattens mulm og mørke

Får alle tanker vandre fritt

I nattens mulm og mørke

Kan det virke som alt mitt blir ditt

For ingen kan vel kjenne

De ugjerninger som begås

Når mørket er den eneste

Som ser og hører på

 

Når morgendagen gryr

Og sola banker på

Kan du stille høre

Ei lita jentes gråt

Men ingen kan vel vite

Hva denne gråt er for

Men jenta hun vil slite

I mange lange år

 

Jemy 10.03.2015