Hvem bestemmer når en lek har gått for langt
Hvem kan si når det første slaget smalt
De er jo bare barn, det er klart at de leker
Hva? Hvilken lek? De står jo og peker!
Ler rått av han som skremt ser i bakken
Han prøver å få venner og dette er takken

Med opphovne øyne han lister seg inn
Setter seg stille ned på plassen sin
Håper å unngå frøkens observante blikk
Det som lurer på hvordan friminuttet gikk
Han klistrer på smilet, setter storsjarmen på
Men når dagen er over skal han hjemover gå

Vel hjemme spør mamma hvordan dagen har vært
Da kommer tårene og sinnet tvert
Mamma de vil drepe kaninen min
Den lille sorte, som er søt og fin
Og de prøvde å kvele min bestevenn
Holdt han hardt rundt halsen, bare kjenn

Han legger sine hender små rundt mammas arm
Klemmer det han kan, så mamma blir varm
Mamma løsner grepet forsiktig og tar godgutten opp
Kjenner hjertet hans dunke mot hennes varme kropp
Hun finner ikke ord, vil bare sitte sånn her
Beskytte og trøste mot alt som fælt er

 

stotte-og-oppfolging-til-foreldre-med-barn-i-barnevernets-omsorg

Hvorfor så du meg ikke?

Jeg lengtet etter vennskap

Etter aksept og å bli godtatt

Jeg strakte ut en hånd

Strøk deg på kinnet

Du skjøv meg unna

Kalte meg klengete og avhengig

Ba meg gå ut å leke med de andre barna

 

Skjønte du ikke hva som skjedde?

Eller valgte du å lukke øynene?

Jeg rakte opp hånden og ba om hjelp

Gjorde meg dummere enn jeg var

Bare for å få litt av din tid

Bare for å bli sett

 

Hvorfor måtte jeg gå gjennom barneskolen alene?

Være ensom i en klasse bestående av 20 barn?

Du og dine kollegaer var voksne

Jeg ropte om hjelp, inni meg

Jeg var den rolige jenta som satt alene i friminuttet og leste bok

Trodde dere virkelig jeg satt alene fordi jeg ville?

 

Et par ganger øynet jeg håp

Det ble kalt inn til møter

Med både barn og foresatte

Men resultatet ble det samme hver gang

Jeg var “overfølsom” og “dramatiserende”

Jeg måtte ta meg sammen og overse ertingen

Det var hele tiden JEG!

 

Hva med de? Hva med mobberne?

Hva med årsaken til angsten min?

Hvorfor var det meg det var noe galt med?

Dere videreførte egentlig budskapet mobberne sendte

Ga meg bekreftelsen jeg “trengte”

Det var meg det var noe galt med

Jeg som måtte endre meg

 

Vet du hva? Takk!

Takket være årene på barneskolen og opplevelsene jeg hadde der, sitter jeg nå med en stor klump i halsen

Jeg er bekymret for mine to små

Som om få dager skal på innskriving på skolen

Jeg krysser fingrene og håper for alt i verden at lærerne her ikke er like trangsynte som dere var

 

La mine barn bli sett og hørt

Så de kan minnes årene på skolen med et smil om munnen og tørre å besøke hjemplassen sin dersom de flytter herfra i fremtiden

Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

 

Hastverk er lastverk.

 

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

 

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

 

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

 

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

 

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

 

“Stå i det!”

 

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

 

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

 

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

 

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.

Svetten sildrer og hjertet banker

Hun løper alt hun klarer mens hun hører ordene hagle i det fjerne

Stemmene blir svakere og svakere

Men hun tør ikke sakke farten

Hun snur seg bakover og ser det hun frykter

Plutselig er de der igjen

Og denne gangen bevæpnet med steiner

De omringer henne på alle kanter

Begynner å kaste mens de roper alt de makter

Hvor stygg og feit hun er

At hun ikke fortjener å leve

At de ønsker henne død

En stein treffer henne midt på hånden

Mens hun forgjeves prøver å beskytte hodet

I det hun tar seg til hånden med den andre armen

Kan hun i det fjerne skimte en stor spiss stein komme mot henne

Så blir alt svart og hun våkner med et rykk

 

Takk og pris, det var bare en drøm

 

Jemy 02.06.2015

 

Ikke gråt lille pike, vi skal passe på deg nå

Men hun er ikke lenger liten

Det er ikke så lett å forstå

Når tankene vender tilbake

Som om det var i går

At alle kalte henne navn

Og spyttet på hennes sår

 

Nå er hun selv blitt mor

Og frykten i hjertet er stor

Vil hennes små føle trygghet

Eller bli utsatt for stygghet

Skolen skal være et trygt sted å gå

Hvis bare de voksne passer på

Og åpner sine øyne nå

 


(Kilde: afam.no anonyme foreldre av mobbeofre)

 

Jemy 12.05.2015

Solen skinner og barna ler
Men det er mye vi ikke ser
Jenta som gråt og gutten som lo
Da alle andre henne slo
Men jenta hun tier og lider i stillhet
At ingen vil høre er noe hun vet
Hun har forsøkt å åpne seg før
Men det eneste hun møtte var låst dør

Å beskyldes for løgner og overdramatisering
Gir ingen videre vei til bedring
Tenk dere om et sekund eller to
Å ta signaler på alvor så alle får ro
Ikke alt kan skjules bak en fasade
Ikke alle kan spøke og “fake” seg glade
Vis litt ansvar og vær en venn
Så vil du se jenta smile igjen

(Bilde lånt fra Google)

 

Jemy 21.03.2015