Tilbakeblikk

Så var vi kommet til årets siste dag. Et år som har gitt meg gleder, men også en del tilbakeslag. Tunge valg har blitt tatt, broer har blitt brent og en ny grunnmur begynner så smått å ta form. Min grunnmur. Stein etter stein blir lagt, forsiktig på plass. Det tar tid, men tålmodighet er en nødvendighet nå.

 

Hastverk er lastverk.

 

Når man blir tvunget inn i de voksnes verden, allerede før man har fylt ti, så skjer det noe med selvutviklingen i et barnesinn. Det som skulle være en trygg og god læringsarena, ble et åsted for frykt og redsel. Hvor jeg tidlig fikk lære at det var jeg som var problemet, jeg som ikke passet inn. I følge de voksne var visstnok løsningen å ignorere mobberne, ikke gråte når man gang på gang ble valgt som sistemann i gymtimen. Ikke vise følelser når man kom ti minutter for sent på skolen med dryppende våte klær fordi man enda en gang hadde blitt snødøpt på skoleveien. Og for all del ikke gråte når man kom hjem med blåmerker mellom bena fordi en klassekamerat hadde dratt sykkelen bakover mens jeg sto og gjorde meg klar til å dra. Jeg kan enda kjenne den brennende følelsen da stanga til sykkelstyret traff meg midt i blinken.

 

Mine foreldre prøvde å gi råd og trøste, men jeg tror nok ikke de innså hvor ille det var. Selv om de var sterke og selvstendige som barn og klarte å heve seg over kallenavn, slag og spark, så var og er ikke jeg en tro kopi av de.

 

Den støtten jeg ikke fikk hjemme, søkte jeg etter andre steder. Tidlig fant jeg en som lyttet, trøstet og forsto. Som lot meg få føle at jeg var verdt noe. Som viste meg kjærlighet og omtanke, og ga meg mange flotte ferieminner. Lite visste jeg da, hvilke spor vedkommende ville sende med meg inn i fremtiden.

Det tok meg mange år å innse hva som egentlig skjedde, og enda har jeg problemer med å sove nettene gjennom. Jeg våkner av at døren åpnes på gløtt og jeg hører den varme stemmen hans som hviskende spør om jeg sover.

 

Jeg husker jeg pleide å late som om jeg sov, i håp om at han da ville gå inn til seg selv igjen, men det skjedde aldri. Han kom inn uansett. Vet han at jeg var våken? Vet han at hver en lukt, hvert et smil har brent seg fast inni meg? Jeg husker det, som om det var i går, de rue arbeidsnevene som fant veien under dyna mi og innom nattkjolen. Som lekent dro trusestrikken til side, mens tårene mine gjorde puta våt og ga meg saltsmak i munnen.

 

Jeg vil ikke huske, men med maten, kommer minnene og følelsene. Det er så overveldende, så altoppslukende. Gjør meg sint, frustrert, oppgitt, forbanna og energiløs. Maten du spiser, gir deg energi. Men når jeg spiser, blir jeg sliten, trøtt og angstfylt.

 

“Stå i det!”

 

Jeg vet det er en periode, at denne angsten er forbigående. Bare jeg klarer å holde ut. Det tok meg lang tid å bli syk, mange år, så jeg kan ikke forvente å bli frisk på en dag eller to. Men jeg ønsker det! Jeg vil ikke stå i dette! Vil ikke kjenne og føle! Vil ikke måtte forholde meg til alt det skumle og vanskelige! Vil ikke gjennoppleve barndommens mareritt. Da kjennes det mer fristende å balansere på kanten av stupet resten av livet.

 

Det er ikke er alternativ! Nå eller aldri. Dette skal jeg klare. Jeg vil nok famle i blinde underveis, miste både kart og kompass og kjempe mange indre kamper med mine demoner. Men den som intet våger, intet vinner.

 

Måtte neste år gi oss mange gode opplevelser, og nye ferieminner som kan skyve de gamle i skyggen.

 

Takk for 2015 og et riktig godt nytt år til dere alle.

11 thoughts on “Tilbakeblikk

  1. <3 Jeanette!

    Tusentakk for at du deler dine ord og tilbakeblikk med oss!
    <3 Vit at du er ei så unik og fantastisk dame,
    med en ryggsekk full av erfaringer og minner,
    som igjen har gjort deg til den personen du er idag <3

    Jeg er så glad for å ha fått bli kjent med deg,
    gjennom ordene du har delt med oss, og fortalt…
    Jeg forstår at du har hatt det beintøft,
    og jeg «tar omkring deg» og gir deg omsorg og nestekjærlighet…

    – Og arrene man får med seg fra barndommen,
    preger hverdagen med destruktive handlinger…
    Følelsene som ikke kan «beskrives», men som må føles..
    Og vi har så mange ulike metoder å reagere på…
    Derfor blir maten noe håndfast, som man selv klarer å kontrollere…
    – Tror man…

    Jeg håper du vil oppleve 2016 som et positivt år, Jeanette..
    Slik at du kjenner mestring, egenrådighet og frihet!
    Du fortjener det beste livet kan gi deg!
    Og jeg håper du klarer å kjenne at du fortjener det!

    Tusentakk for at du deler dine ord med oss!

    Sender deg gode tanker og klemmer!

  2. Hei Jeanette-i-natten
    Hehe, prater med deg bare i natten jeg 🙂
    LYKKE TIL VIDERE med deg selv og familien og ALT!!!
    Her er du/dere hjertelig velkomne ALLTID!! Kaffe, en prat, en klem osv
    Ønsker deg og dine et vidunderlig Nytt År 2016!!!
    KLEM fra Ingeborg og Oddvar

  3. Kunne kommet med tusenvis av “holdehodetovervannet”-sitater og fraser.

    I stedenfor legger jeg bare igjen en klem her, så vet du at jeg har lest det. Ønsker deg alt godt inn i det nye året. Gleder meg til kaffedate;)

  4. Kjenner til de følelsene der! Å gjenoppleve ting man helst skulle ha glemt. Godt nyttår, så håper jeg du får et veldig bra år!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *