Menu

Å leve med angst

21. desember 2015 - Spiseforstyrrelse

Nå er det to uker siden jeg ble introdusert for kostlista, og det går så som så og følge den.

Hver dag, hvert måltid er en kamp. En indre kamp. For når kroppen får næring, så får tankene også plass og rom til å vokse seg store og overveldende.

Det er som om anoreksien har vært min stoppkran til følelsene. Og jeg savner den stoppkranen. Jeg vil ikke kjenne. Vil ikke føle. Vil ikke tenke.

Nå er det snart jul, for enkelte den beste tiden i året. For andre, (meg), er det årets mest angstfylte tid. Angsten sluker meg og prøver å holde meg nede.

Jeg har angst for å lage mat, for tenk om det ikke smaker godt? Jeg har angst for å invitere gjester hjem, tenk om huset ikke er rent og ryddig nok? Jeg har angst for å spise, enn om jeg knekker sammen midt under et måltid? Jeg har angst etter å ha spist, da føles det som om maten spiser meg levende fra innsiden. Og til sist kommer sosial angsten, den dukker opp når det minst passer.

 

I min iver etter å finne måter å dempe/håndtere denne angsten på, fant jeg igjen veien til treningssenteret like borti her. Tenk så heldig jeg er, bor på en liten plass, men har både treningssenter, butikk, skole og barnehage i gangavstand fra huset vårt. Hølonda treningssenter er ubemannet og man kan trene hver dag mellom 06:00 og 23:00 for en rimelig penge.

Jeg tok turen dit på fredags kveld, etter guttene var lagt. Og følelsen jeg satt igjen med etter treningen var helt fantastisk. Jeg følte meg lettere til sinns og stolt som en hane. Ikke bare hadde jeg trent, jeg hadde også løpt på tredemølla. Før hadde jeg aldri passert hastighet 5, men på fredag kjørte jeg intervall på hastighet 10! Og hadde 6 som “pausefart”.

Screenshot_2015-12-21-07-44-58

Gleden jeg følte etter treningen gjorde at jeg ville tilbake allerede på lørdag, men jeg tok til fornuft og la inn en pausedag. Så dro jeg å trente igjen søndag kveld.

Og det var da jeg var nær ved å gå på en liten smell. For når jeg kom til senteret lyste det i vinduene og det sto flere biler på parkeringsplassen. Da var gode råd dyre, for hva var sterkest? Sosial angsten eller uroen jeg følte inni meg pga maten og alt som skjer inni meg nå når jeg har begynt å spise igjen?

 

Guess what, jeg vant!

Screenshot_2015-12-21-07-47-16

Screenshot_2015-12-21-07-44-35

2 thoughts on “Å leve med angst

synnøve martinsen

Sååååå stolt av deg :))))Greier du å holde på treningen ,er det vinn vinn både fysisk og psykisk.Kom igjen flinke du.Makter du å holde på så lenge at det blir en vane ,så bare MÅ du trene og vil gjøre deg naturlig sulten .Og du kommer inn i en naturlig sirkel igjen .stå på med treningen vær så snill .For meg betyr trening så mye at det er enten trene eller slutte å jobbe .Og jeg vil jobbe :)))Og du vil kjempe med det du har å stri med .Vær så snill Jeanette TREN men ikke hver dag .3 dager i uken er nok :)))så glad jeg ble for å lese dette .FLINK FLINK FLINK Stor klæm

Reply
    jemy

    Tusen takk Synnøve ?

    Reply

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *