Etter solskinn kommer regn. Det har så langt vært en regel uten unntak. Det er som om underbevisstheten saboterer for meg. Som om jeg ikke har lov til å være glad, å ha det bra.

Styggen på ryggen vender stadig tilbake. Og etter en god periode, en fin opplevelse eller som nå, en fantastisk høstferie, er han tilbake med mer kraft enn før.

Trykker meg ned. Svartmaler tankene og forsøker å viske ut de flotte minnene fra forrige uke.

Jeg vil ikke ha det sånn! Det er jo “bare” tanker. Jeg burde være sterkere enn dette!

Mens guttene fremdeles svever på en rosa sky etter alt de opplevde i Meråker, er jeg nå inntullet i en tåke. En gråsvart tåke styrt av onde krefter. En tåke som forsøker å hindre meg i å være tilstede og delta i hverdagen.

Når tåka strammer grepet, og det kjennes som alt håp er ute, da er det viktig å ta grep. Forsøke å snu. Gjøre fysiske, konkrete ting som gjør at jeg klarer å koble meg på livet igjen. Det kan gjøres på mange måter, og fasiten sitter jeg ikke med. Hver gang depresjonen kommer må jeg prøve og feile.

 

I går var det Frank som fikk rodd meg i land, med samtale, lunsj og trening. Men idag er jeg alene. Hjemme med sykt barn. Jeg kan ikke flykte og jeg kan ikke gjemme meg under dyna. Jeg må holde maska, være rolig, god og omsorgsfull mor. Stille opp for den syke. Heldigvis er det bare en kraftig forkjølelse med feber og dårlig allmenntilstand denne gangen. Så han finner roen med yoghurt, barnetv og mye drikke.

Hva gjør så jeg? Hvordan holder jeg styggen på ryggen i sjakk idag? Jo nå skal du høre.

Jeg stabler ved! Jeg elsker vedarbeid! Jeg liker å se at den uryddige vedhaugen på pallen forandres til sirlige rekker i vedskjulet. Jeg liker å sortere i korte og lange kubber. Koste vekk bark og annet vedrask. Se haugen minske for hvert minutt, mens vedskjulet blir fullere og fullere. Jeg gjør noe praktisk, noe konkret. Og jeg er til nytte! Jeg gjør noe meningsfylt, noe som er av verdi for meg og mine. Jeg blir sliten og svett. Kjenner at jeg lever, og på den måten beholder jeg en fot i virkeligheten så jeg ikke mister grepet, helt.

Terapi kommer i mange former. Det handler bare om å finne den formen som passer best til den situasjonen du er i til enhver tid.

Bagen er pakket, bilen er lastet og jeg er klar.

Eller, så klar som jeg kan bli. Med hjertebank, stigende puls, frynsete nerver og et humør som gjør djevelen grønn av misunnelse.
Imorgen er det på’n igjen, halv åtte setter jeg meg i bilen og kjører til Stjørdal. Der skal jeg tilbringe de neste fire ukene, kun avbrutt av “fri hjemme” i helgene.
Jeg føler meg som en jobb pendler, kysser mann og barn adjø på mandag og kommer hjem til kyss, klapp og klem på fredag.

Heldigvis er det bare for en periode, denne jobben er lang og tidkrevende, men det meste kan gjøres hjemmefra. Nå er siste periode hvor jeg skal være inneliggende pasient.
Den 29.september er det takk og farvel til RKSF, forhåpentligvis møtes ikke våre veier igjen.

Ikke fordi jeg har noe i mot plassen og behandlingsformen de bruker, men forhåpentligvis har jeg ikke bruk for flere innleggelser. Jeg har ingen garantier, så klart, men jeg er klar (?) til å fortsette kampen i riktig retning. Et steg av gangen, dag for dag.

Vekta og det fysiske er mer eller mindre på plass, men den indre uroen og styggen på ryggen eksisterer i aller høyeste grad. Kampen mellom den intellektuelle fornuften og de skakkjørte følelsene river meg i fillebiter. Og akkurat nå er det tungt og mørkt.

Alle jeg møter kommenterer hvor “godt” jeg ser ut og bemerker med et smil at glimtet i øynene mine er på plass igjen. Dermed føler jeg at alle forventer at jeg skal ha det mye bedre selv også nå. Jeg skjemmes av tankene mine og de følelsene jeg kjenner på. Jeg føler meg utakknemlig og egoistisk som ikke klarer å ha det bra, når jeg tilsynelatende har alt jeg kunne drømt om.

Brå slutt, men nå har jeg ikke flere ord, bare tårer igjen…

Der ligger den. En gjennomsiktig pose, tom. Tidligere i dag dro jeg til butikken. Jeg sirklet rundt småvarene i brøddisken i flere minutter, mens pulsen økte i takt med angsten. Så mye godt. Så mye søtt. Og så mye forbudt!

Hvordan i all verden skulle jeg klare å bestemme meg?
En ting er å kjøpe forbudt mat, og spise, når det er nøye planlagt hvordan du skal kvitte deg med skammen etterpå… Da er det bare å gå inn på butikken, plukke det man vil ha, betale og gå ut igjen. Alt skjer nærmest automatisk. Føttene går av seg selv, hendene røsker med seg “nei-mat” og man drar hjem og “har party” i all hemmelighet…

Nå skal jeg tillate meg å spise EN forbudt ting, og dagens utfordring er småbakst. Gå på butikken, velge en vare, dra til leiligheten, spise kvelds og deretter “dessert”. Ikke istedenfor kvelds. Ikke knipe på smøret eller mengde pålegg. Heller ikke kutte ut ett knekkebrød eller to. Neida, I TILLEGG TIL!

Etter noe som føles som en evighet inne på butikken, og med blussende kinn røde som tomater, faller valget til slutt på en solbolle. Du vet, disse store, litt flate, kanelsnurrene med gul vaniljekrem i midten. Flotte å se på, og farlig gode.

Med raske blikk og bøyd nakke skyndte jeg meg til kassa. Angsten vokste og vokste, og jeg kunne føle alles øyne på meg. Der sto jeg, med en gjennomsiktig pose i hånden, og alle kunne se at jeg var i ferd med å gjøre noe forbudt.

Endelig ble det min tur, jeg betalte og løp ut. Lettere fortumlet ble jeg stående å nøle et sekund på parkeringsplassen før jeg fikk øye på bilen min. Jeg låste opp, heiv meg inn og tok et dypt åndedrag.

Første utfordring fullført!

Vel tilbake i leiligheten satte jeg på autopiloten og tok fatt på kveldsmaten. Fullførte alt, til punkt og prikke. Så kom jeg til å tenke på neste steg, solbollen. Jeg kunne kjenne halsen snøre seg og magen begynne å gynge bare ved tanken på mer mat, men en avtale er til for og holdes! Jeg bestemte meg for å sitte å se litt tv før jeg utfordret meg selv ytterligere. Men plutselig var klokken blitt ti, og skulle jeg klare det, måtte jeg hoppe i det. NÅ!

Akkurat hva jeg tenkte og følte under selve spisingen ønsker jeg å sensurere for dere i denne omgang, men jeg kan fortelle at solbollen gikk ned. Sakte, men sikkert!

Det neste som skjedde var at jeg befant meg på badet, i dusjen, med bankende hjerte og tårevåte øyne. Vannet rant nedover kroppen, mens pulsen min messet ordene “mestring”, “skam”, “mestring”, “skam”. Om og om igjen.

Jeg lukker øynene, men det forsvinner ikke. Jeg holder meg for ørene, men ordene er der fremdeles. Jeg skrur av vannet, tørker meg og går mot rommet. På veien passerer jeg kjøkkenet, og der ligger den. Den tomme, gjennomsiktige brødposen ligger i søpla og smiler til meg. Den ler ikke hånlig, som før.

Nei, nå er det et ekte “you go girl” smil, og jeg må le litt for meg selv.

Jeg klarte det! Jeg legger meg, MED en solbolle i magen!
(Vel har jeg tatt sovemedisin, for å forhåpentligvis unngå å bli hjemsøkt av djevelen i natt, men det får være en annen historie. Alt til sin tid)

Den grøten var utrolig god, trolig den beste jeg har smakt, kan jeg få oppskriften?

Jeg kan ikke tro det! Sa jeg virkelig de ordene høyt?
Jeg kikker meg rundt, som i en dvale står jeg her. Ansikt til ansikt med kjøkkenpersonalet. Hun smiler mot meg og forsikrer meg om at oppskriften skal jeg få, i løpet av dagen. Jeg nikker, sier takk og går derfra.

Jeg setter meg ned ved skrivepulten i gangen hvor et halvferdig puslespill ligger. Mitt puslespill. En av de få tingene som får meg til å være rolig, føle meg samlet.

Automatisk begynner fingrene mine å sortere brikker, etter form og farge. Men jeg er ikke tilstede. Jeg står liksom litt bortom og betrakter meg selv med avsky og en økende fornemmelse av kvalme.

Hvordan i all verden kunne jeg gjøre det? Innrømme ovenfor meg selv og andre at jeg likte maten? At jeg faktisk nøt smaken av nykokt havregrøt med sukker og kanel?

Så snart jeg hadde sagt det høyt kunne jeg ane konsekvensene. Magen este, panikken grep meg og halsen kjentes trang ut. Jernkloen om hjertet mitt klemmer hardere, og jeg kan føle det sprekke. Fra en liten rift i høyre hjertekammer drypper det små dråper av blod. Farger hele meg rød, på innsiden.
De svarte tårene fra den lille jenta inni meg blander seg med blodet, og snart er alt mørkerødt.

Ingen tanker eller følelser. Bare en mørkerød tåke av ingenting.

 

Det gjør vondt å være flink pike, men våg ikke å vise det.
Spise maten, trene med måte og holde temperamentet i sjakk. Det er slitsomt og smertefullt å leve i skam, med styggen på ryggen konstant hengende over skuldra. Å måtte late som om alt er greit, når man innvendig suges inn i et hull som stadig blir dypere og mørkere for hvert sekund. Det er vondt, tungt og skambelagt. Og utrolig vanskelig å snakke om.

Vekta er bra nå. Bmi er ok. Trening er greit. Maten er nogenlunde på plass. Så da bør man jo være fornøyd? Frisk og glad, ikke sant?

Ovenfor omgivelsene er det nok sånn situasjonen er. Inni meg er ståa en helt annen. Jeg går som på nåler, åler meg gjennom en minebelagt ørken. Venter på det store smellet. Jeg vet det kommer, og jeg er vettskremt!

Kan ikke sitte i ro, ikke slappe av, ei heller senke skuldrene så mye som et sekund. Hvor er tårene mine blitt av? Kranen er stengt, nedgravd og gjemt. Hektisk aktivitet for å slippe å føle, tenke og forholde meg til verden.

Det fungerer, litt etter litt, dag etter dag. Så var jeg i mål, enda en dag har blitt til natt, uten at tårene fant veien hjem igjen.

 

 

Jeg spiste!

Ikveld spiste jeg bakt potet, en av mine tidligere livretter, med skinke, smør og salt. Jeg nøt det måltidet. Og jeg spiste faktisk flere poteter, ikke bare en.

Der og da var jeg sikkert sinnsyk i gjerningsøyeblikket, totalt uvitende om det som skulle komme.

Og nå sitter jeg her, alene, mens resten av huset har falt til ro. Men ikke jeg nei. Ute drønner vinden rundt hushjørnene, tar skikkelig tak i trærne for liksom å rive de med seg til et mørkt og skummelt sted langt borte.

Utsikten fra vinduet gjenspeiler hvordan jeg føler meg nå. Klumpen i halsen vokser og pulsen stiger i takt med de stadig økende hjerteslagene mine. Jeg er svett og klam, magen gjør kollbøtte mens føttene skjelver.

Jeg klarer ikke sitte stille, men har heller ingen krefter til å reise meg. Når jeg lukker øynene er det som om jeg svever av sted, og jeg blir vektløs og dermed bekymringsløs.

Men så, når jeg åpner de igjen, er jeg hjemme. Alene, fylt av skam, anger, selvforakt og dårlig samvittighet.

Snapchat-2926910018349096009

Alt dette på grunn av noen skarve poteter!

Tiden leger alle sår, sies det. Så når kan jeg forvente å glemme? Når blekner minnene?

 

Mer enn ti år har gått, siden du sist la hånd på meg. Ti lange, slitsomme år. Men det er ikke over, ikke enda. Fremdeles kan jeg stivne til ved uventet berøring, kjenne hjertet hoppe over et slag når jeg går i byen og ser noen som ligner på deg. Det hender seg jeg våkner med et hyl, et stille hyl, som ikke unnslipper leppene mine. Puta blir våt av salte tårer, tårer fylt med bitterhet, sinne og skam. Som et lyn fra klar himmel kommer alt tilbake til meg, plutselig er jeg tilbake der alt hende, jeg kjenner lukten av deg, ser de intense øynene dine og hører de ordene jeg hater mest på denne jord: Er dette ekkelt? Det er ikke farlig, jeg vil deg bare godt.

Du lot MEG, ei lita jente, “avgjøre” om dette var ekkelt eller ikke! Du fikk MEG til å forbinde nærhet og kjærlighet med skam og hat. I starten skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, hva som foregikk. Du var jo bestandig så snill og grei mot meg, du lyttet til alt jeg sa, støttet meg og var der når jeg følte hele verden var mot meg. Jeg stolte på deg, viste deg tillitt, og hva er takken? Du ødela meg! Du fikk meg til å føle at det var greit det du gjorde! På grunn av deg har jeg nå problemer, store problemer.

Jeg har en mann som elsker meg, jeg var heldig, fant kjærligheten i ung alder. Vi har vært sammen i over 8år nå, gift i mer enn 6 av de. Men den dag i dag er du og dine handlinger en del av meg. Takket være deg går min mann på tå hev, for å ikke gjøre noe som trigger minnene og tankene.

Hvorfor gjorde du dette? Og hvorfor holdt det ikke med en gang? Hvorfor måtte du gjenta de samme handlingene gang på gang, år etter år? Jeg håper du lider som meg, at du angrer bittert på dine handlinger. Men hvorfor skulle du? Saken endte med henleggelse, sånn som slike saker ofte gjør. Henlagt på grunn av bevisets stilling. Min advokat fortalte meg at ordlyden der var viktig, at det i seg selv var en seier. Henlagt på grunn av bevisets stilling fortalte at domstolen trodde på meg, men kunne ikke dømme gjerningsmannen fordi bevisene ikke var sterke nok. Vel og bra dette, på papiret, jeg ble trodd, hurra! Men hva hjelper det? Ingen papirer i verden kan gjøre dette ugjort! Ingen dom i verden kan heller rettferdiggjøre det du gjorde.

Nå jobber jeg hardt hver eneste dag, men å overbevise meg selv om at jeg fortjener et godt liv. At det ikke er min skyld det som hendte. Men jeg har flere enn en gang tenkt på hva jeg gjorde galt. Om jeg oppmuntret deg til dine handlinger ved å betro meg til deg om mine egne problemer. Om det var min skyld at du rørte ved meg på steder solen ikke skinner, om det bare var din måte å vise godhet på? Men nei, konklusjonen er; det var ikke min skyld!

 

Jeg håper å en dag kunne gå med hodet hevet og elske kroppen min for det den er, og igjen kjenne at det er MIN kropp!

 

 

 

Jemy 16.03.2015

I nattens mulm og mørke

Får alle tanker vandre fritt

I nattens mulm og mørke

Kan det virke som alt mitt blir ditt

For ingen kan vel kjenne

De ugjerninger som begås

Når mørket er den eneste

Som ser og hører på

 

Når morgendagen gryr

Og sola banker på

Kan du stille høre

Ei lita jentes gråt

Men ingen kan vel vite

Hva denne gråt er for

Men jenta hun vil slite

I mange lange år

 

Jemy 10.03.2015