Søppelbøttas hemmelighet

Der ligger den. En gjennomsiktig pose, tom. Tidligere i dag dro jeg til butikken. Jeg sirklet rundt småvarene i brøddisken i flere minutter, mens pulsen økte i takt med angsten. Så mye godt. Så mye søtt. Og så mye forbudt!

Hvordan i all verden skulle jeg klare å bestemme meg?
En ting er å kjøpe forbudt mat, og spise, når det er nøye planlagt hvordan du skal kvitte deg med skammen etterpå… Da er det bare å gå inn på butikken, plukke det man vil ha, betale og gå ut igjen. Alt skjer nærmest automatisk. Føttene går av seg selv, hendene røsker med seg “nei-mat” og man drar hjem og “har party” i all hemmelighet…

Nå skal jeg tillate meg å spise EN forbudt ting, og dagens utfordring er småbakst. Gå på butikken, velge en vare, dra til leiligheten, spise kvelds og deretter “dessert”. Ikke istedenfor kvelds. Ikke knipe på smøret eller mengde pålegg. Heller ikke kutte ut ett knekkebrød eller to. Neida, I TILLEGG TIL!

Etter noe som føles som en evighet inne på butikken, og med blussende kinn røde som tomater, faller valget til slutt på en solbolle. Du vet, disse store, litt flate, kanelsnurrene med gul vaniljekrem i midten. Flotte å se på, og farlig gode.

Med raske blikk og bøyd nakke skyndte jeg meg til kassa. Angsten vokste og vokste, og jeg kunne føle alles øyne på meg. Der sto jeg, med en gjennomsiktig pose i hånden, og alle kunne se at jeg var i ferd med å gjøre noe forbudt.

Endelig ble det min tur, jeg betalte og løp ut. Lettere fortumlet ble jeg stående å nøle et sekund på parkeringsplassen før jeg fikk øye på bilen min. Jeg låste opp, heiv meg inn og tok et dypt åndedrag.

Første utfordring fullført!

Vel tilbake i leiligheten satte jeg på autopiloten og tok fatt på kveldsmaten. Fullførte alt, til punkt og prikke. Så kom jeg til å tenke på neste steg, solbollen. Jeg kunne kjenne halsen snøre seg og magen begynne å gynge bare ved tanken på mer mat, men en avtale er til for og holdes! Jeg bestemte meg for å sitte å se litt tv før jeg utfordret meg selv ytterligere. Men plutselig var klokken blitt ti, og skulle jeg klare det, måtte jeg hoppe i det. NÅ!

Akkurat hva jeg tenkte og følte under selve spisingen ønsker jeg å sensurere for dere i denne omgang, men jeg kan fortelle at solbollen gikk ned. Sakte, men sikkert!

Det neste som skjedde var at jeg befant meg på badet, i dusjen, med bankende hjerte og tårevåte øyne. Vannet rant nedover kroppen, mens pulsen min messet ordene “mestring”, “skam”, “mestring”, “skam”. Om og om igjen.

Jeg lukker øynene, men det forsvinner ikke. Jeg holder meg for ørene, men ordene er der fremdeles. Jeg skrur av vannet, tørker meg og går mot rommet. På veien passerer jeg kjøkkenet, og der ligger den. Den tomme, gjennomsiktige brødposen ligger i søpla og smiler til meg. Den ler ikke hånlig, som før.

Nei, nå er det et ekte “you go girl” smil, og jeg må le litt for meg selv.

Jeg klarte det! Jeg legger meg, MED en solbolle i magen!
(Vel har jeg tatt sovemedisin, for å forhåpentligvis unngå å bli hjemsøkt av djevelen i natt, men det får være en annen historie. Alt til sin tid)

4 thoughts on “Søppelbøttas hemmelighet

  1. Tipp topp toppers Jeanette 🙂 Du tar det i ditt tempo og DU tar kontrollen. Klem fra stolte tanta di.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.