Noen ganger når jeg går alene i skogen kommer tankene. Det overveldende mørket kommer snikende, som en klo griper det om meg. Mens andre ganger kommer lyset fra uventet hold. Det kan være en kollega som ringer, en venn som gir en uventet klem eller bare noen som sier hei på butikken. Å føle at man er noen, at man betyr noe for et annet menneske, gjør godt. Det å bli sett og få rosende ord når man har mestret noe vanskelig, kan gjøre dagen, og også livet, mye lettere.

 

Denne uken har jeg vært på kurs. Et etterutdanningskurs alle yrkessjåfører må ta hvert femte år for å få lov til å fortsette å gjøre jobben sin. Det er ingen underdrivelse å si at jeg grudde meg. I flere uker har jeg hatt vondt i magen. Tanken på å sitte i samme klasserom som aktive yrkessjåfører en hel uke, har virket skremmende. Hvem er de? Hvor mange er de? Hva vil de tro når en som meg dukker opp der? Hvordan er instruktørene? Hvilke tilbakemeldinger vil jeg få? Og sist men ikke minst hva vil de mene om kjøringen min? Jeg som kjørte opp for lastebil for ti år siden, men knapt har 2 aktive år i yrket. Jeg som er skjør som et aspeløv. Jeg som føler meg nederst på rangstigen, jeg som i alle de år har fått høre at jeg er mindre verdt enn dritten under skosålen din.

 

Jeg har også fått passet mitt påskrevet av både arbeidsgivere og kolleger. Du er for treig, du kjører for sakte, du er for usikker, du er pinglete, du vasker bilen feil, du bruker for mye såpe, du bruker for lite såpe. Du duger ikke! Jeg har blitt filmet, tatt bilder av, baksnakket og ledd av. Jeg har satt meg i bilen, redd for å tabbe meg ut og få mitt neste feilgrep spredd utover sosiale medier.

 

Dette har preget meg mer enn jeg våger å innrømme. Jeg har følt meg mislykket, følt meg som en byrde. Jeg har skammet meg over at jeg har fått førerkortet dekt av staten, jeg som ikke har sterk nok psyke til å utføre jobben min. Jeg har i lang tid vært usikker på om jeg noen gang vil være i stand til å jobbe igjen, være en del av samfunnet, få bidra og ha min plass hos en arbeidsgiver.

 

Hvordan jeg skal fortsette dette innlegget nå, vet jeg ikke helt. Nå sitter jeg her, i et rom fult av kaffedrikkende, skravlende sjåfører. Jeg er straks klar for siste kursdag.

 

Sliten, men fornøyd. Å være i et klasserom 8 timer med 15 andre personer hver dag, tar på. Jeg er jo vant til å være hjemme, alene. Men takket være flinke, tålmodige og rolige instruktører har jeg klart å være der. Jeg ble sett, hørt og forstått. Jeg bestemte meg allerede første kursdag for å snakke med instruktørene. For meg så fungerer det best å legge alle kortene på bordet, fortelle litt om hvem jeg var og hva jeg står i. Det skulle vise seg å være smart. Tilbakemeldingene jeg har fått, både på holdningene og meningene mine, men også kjøringen min, har gitt meg troen på at jeg kanskje har en fremtid som yrkessjåfør. Kanskje ikke denne måneden, kanskje ikke i år, men en gang skal jeg komme dit.

 

Jeg har en arbeidsgiver som tror på meg, en befrakter som ser meg og gode kolleger som løfter meg opp når jeg er nede.

Så enn så lenge får jeg ta tiden til hjelp, fokusere på egen helse og samtidig ha en fot innenfor. Å kjøre litt når kropp og sinn spiller på lag er bedre enn ingenting.

 

Jeg er god nok!

En ny måned, en ny høst.

Vips så var denne sommeren over. Nå kommer hverdagene haglende mot oss som snøstorm i desember. Og vi må lete lenge og vel på kalenderen for å finne en rød dag, en planleggingsdag eller neste ferie. Litt vemodig, men også litt godt.

For det er noe med det. Hverdager. Smak på det ordet. Hva føler du når du tenker på hverdag? Det første som dukker opp i hodet mitt er trygghet. Tett etterfulgt av rutiner, avtaler, stabilitet og kontinuitet. Med andre ord ting som gjør meg godt, som gjør at jeg trives og mestrer livet.

Misforstå meg rett, det er ikke det at jeg ikke liker ferier, men jeg føler at jeg fungerer bedre på hverdagene uten alt for mye forandringer. I ferien flyter liksom alt. Barnehagen er stengt, behandlerne er ikke på jobb, venner og familie er bortreist, døgnrytmen sklir ut og det blir mye feil type mat. Og når omgivelsene ikke er de samme vante, så flyter liksom alt inni hodet mitt også. Høres sikkert rart ut, men sånn oppleves det for meg.

Men nå vet du, nå er vi i gang igjen. Jeg har begynt hos fysioterapeuten igjen, den kommunale sykepleieren er tilbake og guttene begynner på SFO onsdag denne uken. Så sakte, men sikkert faller ting på plass. Regner med det blir litt innkjøring for store og små før vi er helt i gjenge igjen, men vi får bare ta tiden til hjelp.

 

Håper dere alle har hatt en fin sommer og at høsten blir, om mulig, enda finere.

 

Hilsen meg (som har et hovedmål for høsten; å gå mer tur i naturen)

Legger ved et bilde fra Restadgrøtåsen

Screenshot_2016-08-01-23-34-23

Nå er det stille her, for stille. Det er nok mange grunner til denne stillheten, og jeg orker ikke gå inn i alle detaljene nå. Men en ting kan jeg si; det er vondt å bli tråkket på når man ligger nede.

 

Vi var venner. Og som venner ofte gjør, så delte vi det meste med hverandre. Også hemmeligheter. Jeg fortalte deg om mitt ønske, min drøm. Drømmen om å utgjøre en forskjell, bety noe for noen, røre ved folks følelser og samfunnets dømmende blikk.

Det var med iver i stemmen og glød i blikket at jeg fortalte deg alt dette. Jeg hadde et håp, en forventning om at du ville glede deg med meg, gi meg støtte og oppmuntring. Gi meg bensin på bålet så jeg med stolthet kunne forfølge drømmen min. En drøm jeg en dag håpte skulle ende med en selvskrevet bok utgitt av et forlag her i Norge.

 

Vel, så feil tok jeg. I stedet for å heie meg fram, begynte du og dømme meg nord og ned. Tekstene jeg hadde skrevet tok du fram og begynte å granske. Du plukket de fra hverandre, en etter en. Fant skrivefeil og lange, kompliserte setninger. Ga meg streng beskjed om at ingen hadde interesse av å lese ting de ikke forsto. Korte, konkrete setninger, det vil folket ha.  Dessuten var det jo ikke så interessante temaer jeg skrev om da. Du kunne fortelle at det er mange som sliter, mer enn meg, uten at de har behov for å vise seg fram. Jeg var oppmerksomhetssyk som ville gi ut bok.

 

Etter samtalen vår gråt jeg. Alt jeg hadde jobbet mot, alt jeg hadde sett fram til, raste på brøkdelen av et sekund. Nå hadde jeg ikke lenger noe mål, noen framtidsdrøm. Alt jeg hadde håpet på forsvant liksom i en tåkedis langt vekk i det fjerne. Jeg ble nesten litt redd for å skrive. Trengte plutselig bekreftelse og korrekturlesing fra noen, før jeg i det hele tatt publiserte tekstene på bloggen.

 

Så nå spør jeg dere, og jeg ber dere være ærlige; skal jeg jobbe videre mot drømmen om å gi ut bok? Eller bør jeg overlate bokskriving til de virkelige forfatterne?

Det er en ting som forundrer meg når det gjelder måten (de fleste) voksne folk kommuniserer på. Og det er behovet mange har for å snakke med filter og å gå rundt grøten.

Hvorfor?

Grøten er til for og spises, ikke for å gå rundt!

Blir sannheten noe annerledes dersom du forteller den sakte? Eller dersom du snakker i gåter, så folk må gjette seg fram til hva du egentlig mener?

Dersom du er på handlerunde med ei venninne og du spør om buksa satt fint på deg, og venninnen din drar litt på svaret, men til slutt sier noe sånt som: jada, den var kjempefin. Sitter buksa bedre på deg da, enn om hun fortalte sannheten, at den gjorde lårene dine brede og rumpa flat?

Muligens et litt dårlig og knotete forklart eksempel, spesielt siden shopping ikke akkurat er min favoritt aktivitet, men det var et eksempel.

Og når noen spør hvordan du har det, hvorfor er det da mer akseptert og forventet at du svarer; jo takk, bare bra? Hvorfor blir folk sjokkerte og nærmest målløse dersom du sier som sant er; nei vet du, nå går det ikke noe bra. 

En del lesere har henvendt seg til meg med spørsmål om det ikke er ubehagelig og vanskelig å være så ærlig og rett fram når jeg blogger. Til dere, og alle dere andre som leser, for meg føles det som en befrielse å få lov å skrive rett fra levra! Da kan jeg få lov å si ting akkurat som de er, uten å måtte forholde meg til at mottakeren mister geipen i gulvet.

Dere kan sitte og lese i fred og ro, og få tid til å fordøye det dere leser, før en eventuell tilbakemelding til meg. Og jeg? Jo jeg kan være meg selv, fullt og helt.

Så jeg sier bare: Her er jeg, uten filter. Aksepter meg som den jeg er, eller gi faen, det er ikke mitt problem!

Vesle frøken lakenskrekk

Sitter og drømmer langt, langt vekk

Der sola skinner og himmelen er blå

Og jeg kan få alt jeg peker på

 

Sitter og lengter og drømmer om

At stua blir til ett helt nytt rom

Der jeg kan sitte og slappe av

Og helt slippe unna alt mas og kav

 

Men huset er stille, fredelig og flott

Og egentlig har jeg det ganske så godt

Legger meg på gulvet foran peisen

Og kjenner ilden varme i fleisen

 

I kjelleren nede der ligger det to

Som endelig nå har falt helt til ro

De ligger og tenker hva de ønsker seg

Når nissen snart kommer deres vei

 

Men nå er klokka nesten ett

Og jeg kjenner at jeg blir ganske så svett

Må komme meg opp og vekke han

Som i ni år nå har vært min mann

 

Noen må jobbe mens andre sover

Når han drar på jobb ligger savnet over

Meg som må prøve å falle til ro

I en seng som egentlig er bygd for to

 

God natt!

 

2015-12-16 01.27.27(Dette har vært min følgesvenn i over 25år!)

Når mor har ekstra energi, da er det fint å kunne glede guttene med en litt annerledes middag. Lettvint, kreativt og gir godt humør rundt matbordet.

Snapchat-1310724563730522699

Men som de fleste vet, så blir det jo ofte en del overskuddsdeig når man lager pepperkaker. Den er det enkelt å samle sammen, trille til en ball og kjevle ut på nytt igjen. Riktig så lett er det ikke med pannekaker, så dette ble resultatet!

Snapchat-2286225064098644873

 

Denne middagen ble riktig så vellykket og er en fin oppladning til kveldens juletrefest på skolen.

Ønsker alle en fin tirsdagskveld.

Tiden går og leger alle sår

Sies det

Men jeg har funnet ut

At noen sår må man leve med

Av og til må de kanskje åpnes

Renses og plastres

Men de forsvinner ikke

De etterlater et arr, eller fler

Som du må leve med

 

Prøv å kom deg opp og ut

La ikke arrene hindre deg

Ikke la din fortid stå i veien

For din framtid

For du er selv

Kongen i ditt eget liv

Og veien blir til mens du går

I går var en nervepirrende dag. En dag jeg grudde meg mye til. Men jeg kom meg gjennom den. Jeg er her enda.

Jeg dro til Tiller og møtte frøken M. Akkurat klokken ti kom hun ut i venteværelset og hentet meg. Hun smilte. Ønsket meg velkommen. Viste vei til kontoret hennes. Et lite, men koselig rom. Utsikt ut til naturen, snødekt plen og grønne bartrær. To turkise stoler med armlener og et rundt bord. Der skulle vi sitte. Hun har to klokker på kontoret. En på veggen og ei på bordet.

Tikk, takk, tikk, takk.

Vi har bakgrunnsmusikk til samtalene våre.

Frøken M var koselig. Hun så på meg mens jeg snakket og jeg fikk inntrykk av at hun lyttet. Jeg klarte ikke møte blikket hennes, men hun påpekte det ikke. Takk.

Nå som første samtale er overstått, føler jeg meg litt lettere til sinns. Nå vet jeg iallfall hvem jeg skal forholde meg til den neste tiden.

 

Takk for alle gode tanker og lykkeønskninger i går.