Velkommen hit! Jeg skriver helt åpent og uten filter om hverdagen som psykisk syk og håper å kunne fjerne noen fordommer og åpne noen sinn.
Du ser meg
Du forstår
Du hører meg
Selv uten ord
Du stiller bestandig opp
Rekker ut en hånd når jeg ligger nede
Tilbyr deg å gå stien med meg
Takk for at du er der
Takk for at du stoler på meg
Gir meg håp om ei framtid
Gir meg troen på at dette kan snu
Sist men ikke minst
Takk for at du lar meg føle at jeg betyr noe
Du titter ikke stadig på klokken og ber meg haste videre
Du lar meg ikke se at du “bare” gjør jobben din med å snakke med meg
Du sier du bryr deg, og jeg tror deg
Takk
Hva er du redd for?
Jeg vet at du leser, følger min blogg. Jeg ser det i blikket når vi møtes i gangen. Jeg møter deg ofte, men vi snakker nesten aldri. Du ser liksom forbi meg.
Hva er du redd for?
Er du redd jeg er smittsom? At du blir deprimert hvis du snakker med meg? At jeg ikke tåler glede?
Jeg kan smile.
Jeg kan le.
Men gråten i hjertet, kan ingen se.
Vik ikke fra meg, jeg tåler det meste. Spør og du får svar. Jeg er meg, med og uten depresjon. Jeg er ikke annerledes nå, enn da vi først møttes i fjor. Du sa du ønsket å lære meg å kjenne, men nå tar du aldri kontakt.
Ble du skremt av det du fikk vite? Tror du jeg er farlig for deg og dine barn?
Beklager dersom du føler det sånn, men vit at jeg fremdeles ønsker ditt vennskap. Og selv om jeg har tunge perioder så har jeg humor og liker å ha det gøy.
Jeg er, på de fleste områder, akkurat som alle andre småbarnsmødre. Jeg liker å trene, være ute, finne på ting og være med venninner.
Jeg er mer enn “bare” en depresjon. Husk det… Og når du er klar for det, vil jeg være her, for jeg har god tid…
Det er nå ca 6mnd siden jeg tok valget om å begynne å skrive. Og jeg skriver enda. Åpent, leselig for alle, helt uten filter. Jeg angrer ikke et sekund. Tilbakemeldingene jeg har fått gjør at all skrivingen er verdt det. Jeg har blitt godt motatt av de fleste, og åpenheten jeg har valgt gjør det lettere å møte folk. Jeg setter pris på at dere leser og dermed vet.
Jeg føler ikke at noen stirrer og hvisker. Dersom dere lurer på noe og er nysgjerrige, så spør dere.
Takk!
For at dere bryr dere. For at dere inkluderer meg. For at dere lar meg får være meg.
Guttene våre får vokse opp i ei fin bygd, vel vitende om at mamma kan slippe masken og være seg selv.
Ikveld har vi vært på basar. Akkurat som jeg husker fra jeg var lita. Med tombola, åresalg, loddbøker og mat. Dette er en årlig tradisjon utpå her på senhøsten. Arrangert av Hølonda sanitetsforening. Et kjempe flott arrangement med mye folk og gratis kveldsmat. Guttene koste seg, fikk med seg penger og gikk og prøvde tombola helt alene. Stolte og fornøyde kom de tilbake med hvert sitt lommespeil og to reflekser hver. De fikk velge gevinster selv, og blant alt godteriet som lå der, valgte de altså fornuftig. Da ble mor stolt, hehe.
Imorgen skal jeg være med på varetelling på Coop Marked Hølonda. Det ser jeg fram til. Sosialt samvær med gode venner hele dagen. I tillegg får jeg jobbe med tall. Jeg liker tall. Det er konkret og greit og forholde seg til. Tallene lyver ikke. De gir meg svar. Av og til også følelser, men bestandig svar.
Dette innlegget ble muligens litt rotete og uklart, mne poenget mitt var: Takk!
Tusen takk til alle dere her på Gåsbakken og Hølonda forøvrig som har tatt så godt imot meg og familien min!
Rop ut dersom det er noe jeg kan gjøre for dere, jeg vil gjerne gi noe tilbake til bygda mi.
Ikveld tok jeg endelig steget! Etter drøyt 3mnd uten trening (skyldes en blanding av latskap og sosial angst) tok jeg skoene fatt og fant veien til treningssenteret. Allerede på parkeringsplassen fikk jeg lyst å snu. Det lyste allerede i vinduene, ergo var det noen der, jeg kom ikke til å bli alene!
Javel tenker du kanskje, bruker jo å være en haug med folk der du trener og det er ikke noe problem…
La meg fortelle deg en ting, jeg bor på bygda! Selvbetjent treningssenter som er åpent hver dag fra 06:00 til 23:00. Ofte lite folk, noe som passer meg perfekt…
Så tilbake til parkeringsplassen, jeg gikk! Ikke hjem nei, jeg gikk inn døra!
Og i skrivende stund går jeg på tredemølla mens en fremmed kar bruker romaskina rett til venstre for meg. I tillegg er det en jente her pluss en mann til…
Men jeg gir faen, pulsen er unormalt høy til hurtig gange å være, men jeg er her! Lukket inne i min egen verden, musikk på ørene og kun fokusert på meg selv og min egen prestasjon.
Om det blir noe annet enn tredemølle idag gjenstår å se, men det er i allefall en begynnelse!
Bare en kilo til, så blir jeg glad.
Bare en kilo til, så blir alt bra.
Hva skjedde med å leve i nuet?
Å gripe øyeblikkene som livet gir deg?
Hvorfor streber vi alle etter lykken?
Aller helst vil vi ha det uoppnåelige og i vår iver etter å komme dit, glemmer vi å leve. Vi utsetter alle gleder og lykkelige stunder. Snakker om alt det koselige vi skal gjøre i helga, i ferien eller kanskje neste år. Som om alle gleder ligger foran oss! Hva med å kose seg en helt vanlig mandag? Ta med barna på lekeland midt i uken? Tenne lys og spise en romantisk middag etter barna er lagt, selv om det ikke er helg og barnefri?
Svaret sitter ikke jeg med, for jeg er selv fanget i denne “ventebobla”. Jeg sitter og drømmer om alt jeg ønsker å gjøre når jeg blir frisk, og glemmer dermed å nyte de koselige opplevelsene som skapes nå. Som en hel ettermiddag uten krangling, en dag uten regn eller en fin samtale med min kjære.
La oss begynne å leve, ingen vet hva morgendagen bringer!
Mørket siger på
Høsten er her nå
Tid for innekos med ullpledd
Telys og fyr i peisen
Morgenen kommer sakte
Med trolsk stemning i duggvått gress
Tåka ligger lavt og skjuler skogens mystikk
Snart kommer frosten og hektiske vinterdager
Men ennå kan vi leve sakte
I høstens flotte farger
Innerst inne er jeg et sosialt vesen, men i praksis hater jeg å måtte forholde meg sosialt til andre mennesker enn min mann og mine barn. Folk utenfor min innerste sfære gir meg så mange forskjellige, utydelige og blandede signaler som jeg sliter med å tolke.
En helt vanlig samtale for deg, kan koste meg uante krefter og tømme lagrene mine for de neste timene. Hva sa du egentlig? Hva betydde det blikket? Hvorfor har du et smil om munnen når det vi snakker om ikke er av det humoristiske slaget?
Jeg prøver å finne av knappen, prøver å stoppe alle tankene som kommer. Alle følelsene som denne overanalyseringen fører med seg gjør meg helt matt i hele kroppen.
Hvorfor kan du ikke bare si det som det er? Kall en spade for en spade!
Personer som er rett fram og snakker rett fra levra er lettere å forholde seg til. Det de sier blir litt mer konkret, litt mer håndfast når det er samsvar mellom ordene de bruker og kroppsspråket de viser.
Kommunikasjons utfordringer som de jeg opplever er ikke så lette å snakke om, men jeg håper dette innlegget bragte deg et skritt nærmere hverdagen min.
Takk for at du leser!
Det er så stille her
Hvor har jeg gjort av meg?
Det er så stille her
Har jeg glemt deg nå?
Neida, ingen er glemt. Den siste tiden har vært god, veldig god. Men det krever sitt å prøve å komme inn i hverdagen igjen. Helt på ukedagene, helt kake i helgen… Her hjemme driver vi med innkjøring i rutiner for både små og store så det blir ikke så mye tid til skriving og andre ting.
Så jeg ville bare gi et lite livstegn og fortelle at jeg har en god periode nå.
Se, jeg smiler!
Kveldsroen har senket seg og hytta ligger stille i terrenget. Jeg lar skuldrene synke et par hakk, mens jeg selv prøver å finne roen. Med vinduet på gløtt kan jeg høre regnet som drypper på taket og vinden som suser svakt i de nyutsprungne bjørketrærne. Lydene, lukten og atmosfæren har et sårt, nesten sørgmodig preg over seg. Men selv er jeg langt i fra trist. De siste dagers hendelser har gitt meg et adrenalinkick uten like, og jeg begynner så smått å øyne et håp langt i det fjerne. Kanskje kan livet bli bedre? Kanskje vil jeg en dag finne min plass?
Fra døren i enden av rommet kan jeg høre svak, nesten uhørlig pusting, og innimellom kommer en og annen klynkelyd. Der inne sover mine små. To blide, gode, snille, trassige 4 åringer som i disse dager har full nedtelling til den store dagen. Den nærmer seg med stormskritt, og i kveld kunne de fortelle at når de våkner i morgen er det bare 8 dager til de blir 5 år! Invitasjoner er sendt ut, med følgende beskjed nederst på lappen: Utebursdag, kle deg etter været! Dersom alle kommer blir, blir det 18 barn i alderen 3-6 år og forhåpentligvis noen foreldre. Da er det godt å ha god plass ute. Så nå satser jeg bare på at værgudene er på vår side neste helg.
Jeg lar bekymringene for bursdagsfeiringen ligge og lar tankene og blikket vandre videre. De stopper ved de utslitte svarte slippersene som står i hjørnet ved utgangsdøren. De tilhører min kjære Jon Ståle, og så lenge jeg har kjent han har disse slippersene vært her. De har vært med på hvert eneste flyttelass, hver eneste bobiltur og på mange lastebilturer. De representerer på en måte Jon Ståle, hvem han er og hva han står for. Den jordnære, trygge, omsorgsfulle typen som ikke er overbegeistret over forandringer og nye ting. Han beskriver seg selv som ektefødt pessimist, og på en måte kan jeg godt forstå hva han mener. Men på den andre siden er det en ting han aldri har sluttet å kjempe for, uansett hvor mørkt det har sett ut, og det er meg – oss. Han er bestandig skeptisk og på grensen til negativ til nye ting, og sier selv at ting umulig kan gå bra dersom det er noe som skal prøves ut for første gang. Slippersene hans har jeg, vet et par anledninger, forsøkt å bytte ut. Kjøpt nye, men de blir aldri like gode som de gamle, så de nye stues raskt unna og de gamle hentes fram. Han er et vanedyr, min kjære ektemann. Han er min trygge, gode havn som står like stødig i all slags vær. Tar i mot meg med åpne armer, uansett når, hvor og hvordan jeg har det. Han løfter meg opp når jeg er nede, tørker mine tårer når jeg gråter, holder meg igjen når jeg er i ferd med å lette og får meg til å se nyanser når jeg selv føler at alt er svart. Han gir meg rom til å være meg selv, men har ingen problemer med å kalle en spade for en spade. Nettopp derfor elsker jeg ham, han gjør meg hel!
Med et smil om munnen spinner tankene videre, til denne ukens avtaler og møter. Og med ett slår det meg hvor fort ting kan snu. Fra bunnløs sorg og fortvilelse på fastlegens kontor på mandag, til ville jubelrop på samarbeidsmøte hos NAV på fredag. Rundt bordet satt tre av mine støttespillere og registrerte min glede og framgang med en bekymringsfull rynke i pannen. De fortalte meg at det var godt å se forandringen min, men at de nå hadde en viktig jobb framover med å prøve å holde meg igjen litt. Selv om jeg der og da følte meg som kongen på haugen, vet både de og jeg hva som etter all sannsynlighet skjer dersom jeg ikke bremses litt nå. Når jeg har en eller to dager er jeg klar til å hoppe av all behandling og gå rett ut i 100% jobb tvert. Erfaringsmessig vet jeg, og alle rundt meg, at dersom jeg gjør dette, så krasjer jeg igjen med den berømte veggen innen kort tid. Når man selv ikke evner å kjenne sine begrensninger, eller velger å overse de, så er det faktisk godt å ha noen som bremser meg litt og får meg tilbake til virkeligheten. Sammen med NAV, fastlegen og den psykiatriske sykepleieren har vi nå lagt en plan for de neste månedene som jeg klarer å slå meg til ro med. Nå gjenstår bare et par samtaler med noen over helga, før jeg får endelig avklart om ting blir som jeg håper på framover.
Jemy 07.06.2015
Den kommende uken skal jeg både til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav møte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat nå føler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.
Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan jeg skal klare å holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare å nå målet. Den eneste som kan gjøre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til å gjøre den helt alene. Jeg har utrolig mange som støtter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig så enkelt å kjempe videre, når det eneste man hører er hvor bra det går, og hvor frisk jeg ser ut.
Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg også, for å få utløp for hvordan det egentlig kjennes. Å befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg også på. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke følte jeg var syk nok/verdig nok å få hjelp.
Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at alle fortjener å ha noen å snakke med. Alle fortjener den hjelpa de får. Og så alt for mange skulle så gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk får tilbud om.
Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS’en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med ønske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet så snart dette var på plass. Så da har jeg faktisk tatt grep der, og nå er det bare å vente. Men du vet, den som venter på noe godt…
Så over til fastlegen… Spent på hva hun sier når jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder på å bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var på å få det til å fungere denne gangen. Men regner med hun forstår når jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet nå, det akter jeg heller ikke å gjøre, jeg må bare finne ut hva som kan fungere sånn at jeg klarer å stå løpet helt ut.
Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren så jeg må bare klare å åpne meg litt å fortelle hvordan det kjennes ut nå, men tanken er skummel. Det har jo gått litt bedre en periode nå i vår og da igjen å sitte der å innrømme at kanskje går det ikke riktig vei lengre nå. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene høyt så blir det liksom mer virkelig.
NAV møtet skremmer meg også litt, men som min kjære sier, det er ikke NAV som friskmelder! Så jeg har vel igrunn ikke noe å frykte.
Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg måtte bare få det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for.
Jemy 31.05.2015