Velkommen hit! Jeg skriver helt åpent og uten filter om hverdagen som psykisk syk og håper å kunne fjerne noen fordommer og åpne noen sinn.
Å kjenne solen skinne
En midtsommerdag
Å høre bekken klukke
I taktfaste slag
Du kan kjenne jorden lever
Den pulserer i takt
Når du ikke fylles
Med hat og selvforakt
Så slukk dine sorger
Med sang og musikk
Lytt til naturens
Fine lyrikk
Kjenn alle gleder
Som i rundt deg er
Og ta vare på alle
Som står deg nær
Livet det blir
Hva du gjør det til
Så bruk tiden godt
Og gjør det du vil
Ingen vet
Hva framtiden vil bringe
Så ikke la
Et øyeblikk gå til spille
Bare en kilo til, så blir jeg glad.
Bare en kilo til, så blir alt bra.
Hva skjedde med å leve i nuet?
Å gripe øyeblikkene som livet gir deg?
Hvorfor streber vi alle etter lykken?
Aller helst vil vi ha det uoppnåelige og i vår iver etter å komme dit, glemmer vi å leve. Vi utsetter alle gleder og lykkelige stunder. Snakker om alt det koselige vi skal gjøre i helga, i ferien eller kanskje neste år. Som om alle gleder ligger foran oss! Hva med å kose seg en helt vanlig mandag? Ta med barna på lekeland midt i uken? Tenne lys og spise en romantisk middag etter barna er lagt, selv om det ikke er helg og barnefri?
Svaret sitter ikke jeg med, for jeg er selv fanget i denne “ventebobla”. Jeg sitter og drømmer om alt jeg ønsker å gjøre når jeg blir frisk, og glemmer dermed å nyte de koselige opplevelsene som skapes nå. Som en hel ettermiddag uten krangling, en dag uten regn eller en fin samtale med min kjære.
La oss begynne å leve, ingen vet hva morgendagen bringer!
