Du sier jeg må ta meg sammen, at du ikke ser at jeg prøver. Du sier det er på tide å bli voksen nå, å ta et valg. Velge framtid foran sykdom. Du sier jeg mangler motivasjon. At jeg er full av negativitet.
Vær så snill å forstå!
Det handler ikke om manglende motivasjon. Ei heller mangelen til å være glad. Jeg er glad, eller, jeg ønsker å være glad. Jeg ønsker å ha et godt liv med familien min. Føle meg vel i min egen kropp. Leve, og ikke bare eksistere.
Men jeg er redd, livredd! Jeg må kaste meg ut i noe nytt. Jeg må gi slipp på all kontroll, finne nye måter og håndtere livet på. Jeg må omskoleres. Lære å leve på nytt.
Det er skummelt det!
Jeg må innse at tallene på vekta er kun det, tall. Jeg må slutte å basere mitt syn på verdien av meg selv, på bakgrunn av kroppen min. Klær er klær og kropp er kropp.
Jeg vet det, jeg er smertelig klar over alt jeg har gått glipp av. Alle gleder jeg har nektet meg selv å føle. Alle opplevelser jeg har takket nei til, fordi monsteret på innsiden nektet meg å være lykkelig. Fordi jeg måtte gjøre meg fortjent til alt, ved å sulte meg, overtrene eller skade meg selv.
Det er feil, så innmari feil. Jeg vet det, men jeg er fastlåst! Jeg har endt opp i et blindspor. Mitt eget spor som har blitt til gjennom 18år av feilnavigering. Hvordan i all verden skal jeg finne rett vei?
Jeg ønsker meg tilbake. Jeg vil finne veien som går til livet!
Så vær så snill å forstå, det er verken manglende motivasjon eller viljestyrke. Det er frykten for det ukjente, for å kjempe en kamp uten garanti.
Ikke forlat meg, jeg skal kjempe. Jeg prøver mitt beste, hver dag. Selv om du ikke ser framgangen, så er den der. Det går kanskje ikke så fort, men det går i riktig retning.
«Hurry up and wait so close but so far away.
Everything that you’ve always dreamed of.
Close enough for you to taste but you just can’t touch.»
(Jordin Sparks – One Step At A Time)
