Hei igjen

Etter en fin høstferie har det nå vært to meget tunge og strabasiøse uker. Alt er et ork, tankene spinner hele tiden og fanger meg inn i et nett av evig mørke og dysterhet. Disse tankene påvirker jo så klart spisingen, og når det går dårligere med maten så sover jeg også mindre. Og når man sover mindre, blir tankene ug humøret tyngre, man blir mer irritabel  og utålmodig og så er man i gang… Idet hele tatt er dette en ond sirkel som jeg må prøve å komme meg ut av, fortest mulig.

Jeg lærer visst ikke av mine feil så da er det greit at de rundt meg tar litt ansvar. Nå har det vært samtale med Frank, det har vært time hos psykologen, Jon Ståle har vært med på samtale og idag var det fellesmøte… Hjelpeapparatet ønsker at Tiller SPIS dagenheten kobles på, men jeg nekter! Jeg vil ikke miste friheten min og måtte kjøre til Tiller for å være der hver dag fra 8 til 16, mandag til fredag. Jeg ønsker å klare meg selv. Jeg vil bestemme over mine egne dager. Er det så rart kanskje? Joda, jeg skjønner tankegangen med å koble inn Tiller før jeg eventuelt ramler helt tilbake, men for meg oppleves det som en trussel.

Vel uansett hvor ulike synspunkter jeg og de rundt har på dette punktet akkurat nå, så fikk jeg idag kjøpt meg litt tid.

Ukeplanen jeg følger (les: skal følge) hjemme, ble skrellet inn til margen til vi bare stod igjen med måltider, medisin og leggetid. Jeg har fått tre uker på meg til å bevise ovenfor de (og meg selv) at jeg klarer dette hjemme uten å være innlagt. Jeg må prioritere hva jeg bruker energien min på og hovedfokuset blir mat, medisin og søvn. Dersom jeg ikke lykkes med matinntaket og døgnrytmen, blir det ny henvisning (og sikkert ny innleggese).

Det er langt i fra en dans på roser, men jeg vil så gjerne lykkes! Jeg akter IKKE å være innlagt på 30års dagen min!!

Slenger med et par bilder til slutt av gammel og ny ukeplan.

Ønsk meg lykke til, det trenger jeg!

 

Jeg får ikke sove. Tankene kverner og holder meg våken langt inn i de sene nattetimer. Om få dager er tiden inne. Jeg er kampklar, men livredd. Motivert, men fortapt. Jeg skal i krig, mot min beste venn og verste fiende. En venn som har frarøvet meg mye. Både venner, familie, skole og jobb har jeg mistet som følge av dette vennskapet. Et vennskap som krever så mye av meg at det ikke er rom for noe annet. Selv barna mine havner i andre rekke.

Min mann sa, litt før jul, noe som fikk meg til å tenke; du må ta et valg, spiseforstyrrelsen eller familien din?

De aller fleste av dere vil nok tenke at dette er et enkelt valg, og jeg skjønner begrunnelsen. Men for meg er det ikke så enkelt. For meg er anoreksien, min indre siamesiske tvilling. En som har vært der så lenge jeg kan huske. Som har støttet meg i tykt og tynt.

Jeg er på vei inn i operasjonssalen hvor vi to skal skilles, men jeg er min egen kirurg og prognosene er høyst usikre. Jeg føler at vi deler organene som holder oss i live, og jeg er usikker på om jeg klarer å leve uten henne. Hun er en del av meg, min identitet, og jeg er redd for å bli alene. Jeg er redd hun vil etterlate et tomt, dypt hull inni meg jeg ikke får sydd igjen. Hun har vært min følgesvenn i så mange år, hjulpet meg gjennom motgang og støttet meg i medgang. Og nå, helt plutselig, må hun vekk.

Jeg skjønner hvorfor, og jeg er enig i det, for i det siste har hun forandret seg. Hun har blitt større og tar mye mer plass.
Som en ondartet svulst suger hun livet ut av meg, frarøver meg mine gutters barndom og min families fremtid. Visker ut milepælene i livet deres og erstatter de med sorte felt.

Kan man klare å bli 100% frisk fra en spiseforstyrrelse som har styrt meg 2/3 av livet? De lærde strides, og noen hevder faktisk at det er mulig å bli helt frisk.
Jeg velger å ha litt mer realistiske mål. Og dersom denne kampen kan bidra til at jeg klarer å holde henne i sjakk og ha et godt liv med min mann og våre to gutter, så er det verdt det. Da skal jeg kjempe med nebb og klør!

 
Jeg har fått tilbud om behandling på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser på Stjørdal og blir innlagt der mandag 13.februar. Da er planen at jeg skal være der i fire uker og så gjøres det vurderinger underveis for veien videre.

 
I den perioden blir det gutta som styrer hjemme, og jeg skal fokusere fullt og helt på min oppgave. Noe som i seg selv kan by på en utfordring, da jeg er vant til å ha full kontroll over alt som skjer hjemme.
Nå må jeg overlate alt ansvaret for skole, mat, hus og barn til Jon Ståle… Jeg er ikke i tvil om at han klarer dette vel så bra som meg, men uvant blir det nok, for oss begge…

Ønsk oss lykke til, så hører dere snart fra meg igjen…

Du sier jeg må ta meg sammen, at du ikke ser at jeg prøver. Du sier det er på tide å bli voksen nå, å ta et valg. Velge framtid foran sykdom. Du sier jeg mangler motivasjon. At jeg er full av negativitet.

 

Vær så snill å forstå!

 

Det handler ikke om manglende motivasjon. Ei heller mangelen til å være glad. Jeg er glad, eller, jeg ønsker å være glad. Jeg ønsker å ha et godt liv med familien min. Føle meg vel i min egen kropp. Leve, og ikke bare eksistere.

 

Men jeg er redd, livredd! Jeg må kaste meg ut i noe nytt. Jeg må gi slipp på all kontroll, finne nye måter og håndtere livet på. Jeg må omskoleres. Lære å leve på nytt.

 

Det er skummelt det!

 

Jeg må innse at tallene på vekta er kun det, tall. Jeg må slutte å basere mitt syn på verdien av meg selv, på bakgrunn av kroppen min. Klær er klær og kropp er kropp.

 

Jeg vet det, jeg er smertelig klar over alt jeg har gått glipp av. Alle gleder jeg har nektet meg selv å føle. Alle opplevelser jeg har takket nei til, fordi monsteret på innsiden nektet meg å være lykkelig. Fordi jeg måtte gjøre meg fortjent til alt, ved å sulte meg, overtrene eller skade meg selv.

 

Det er feil, så innmari feil. Jeg vet det, men jeg er fastlåst! Jeg har endt opp i et blindspor. Mitt eget spor som har blitt til gjennom 18år av feilnavigering. Hvordan i all verden skal jeg finne rett vei?

Jeg ønsker meg tilbake. Jeg vil finne veien som går til livet!

 

Så vær så snill å forstå, det er verken manglende motivasjon eller viljestyrke. Det er frykten for det ukjente, for å kjempe en kamp uten garanti.

 

Ikke forlat meg, jeg skal kjempe. Jeg prøver mitt beste, hver dag. Selv om du ikke ser framgangen, så er den der. Det går kanskje ikke så fort, men det går i riktig retning.

 

“Hurry up and wait so close but so far away.

Everything that you’ve always dreamed of.

Close enough for you to taste but you just can’t touch.”

(Jordin Sparks – One Step At A Time)