Dvalen

Anoreksi monsteret ligger i dvale.
Ikke dypt inni ei forglemt gammel hule.
Nei, like under overflaten hviler hun.
Som et sultent rovdyr titter hun ut i ny og ne for å lodde stemninga.
Kommer med små kommentarer og stikk.
Sørger for at jeg ikke glemmer helt.

Hvordan kan jeg glemme?
En indre stemme som har styrt alt.
Alle mine tanker, følelser og handlinger har blitt nøye vurdert og analysert av henne.
Ikke kjøp den osten. Ikke lag den maten.
Ikke føle glede, lyst eller velbehag.
Vær monoton, gå på autopilot.
Følg stemmens og kjenn dens kraft.

Jeg tar medisiner nå, som hjelper meg.
Jeg føler, tenker og skriver mindre.
En bit av meg selv forsvinner.
Jeg spiser mer og fungerer bedre.
Men til hvilken pris?
Skal ikke jeg og monsteret klare å leve sammen?
Side ved side, uten å føre til hverandres undergang?

Hvem er jeg uten tanker, kaos, frykt og angst?
Hvem er jeg uten en overflod av tårer og følelser?
Hvem er jeg, når jeg bare er?
Å leve, uten å føle, er det et fullkomment liv?
Kanskje har hele meg gått i dvale?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *