Så var det på’n igjen. Fire nye uker på RKSF Stjørdal. I seks uker nå hadde jeg klart å fungere greit hjemme. Iallefall sett utenfra. At jeg innvendig følte meg som en småspurv på speed, var det få som visste. Men sånn var det altså, høyt oppe og lavt nede. Hele tiden på farten, på flukt, fra meg selv og mitt innerste. På rømmen fra mitt fengsel, min kropp.

 

Du og dine venner mener det godt. Med søte smil, små kommentarer og et vennlig klapp på skuldra. En uskyldig kommentar på butikken forandrer seg til en udetonert atombombe når ordene entrer øregangen min. Utvendig smiler jeg og sier takk. Innvendig ser bildet helt annerledes ut. Ordene analyseres, veies og måles. De vris, vendes og smakes på.

 

Dommen er klar. Jeg liker ikke ordene dine. Jeg blir kvalm. Jeg føler forakt og avsky. Den stramme jeansen rives av i et forrykende tempo og den sorte joggebuksa i størrelse XL kommer på igjen. Mitt telt. Mitt fort. Ingen skal komme inn. Ingen skal få se og mene noe om meg og min kropp. Den er stor, uformelig og flyter utover.

 

Tårene renner og jeg skjelver. Hvis bare…

Hvis bare jeg kunne tørre og stole på deg og dine ord.

“Du ser godt ut!”

Fire uskyldige, velmente ord sagt i en kameratslig tone kan velte meg og hele mitt univers.

Plasser meg i et stort, åpent, ukontrollerbart miljø så vil du se at jeg blir som en rotte med dødsangst på et synkende skip. Med dødsforakt i blikket farer jeg veggimellom som en hodeløs høne på jakt etter noe å klamre meg fast i. Alt for ikke å havne ned i dragsuget. Jeg ender stort sett alltid opp med samme livbøye, maten. Den kan jeg kontrollere, den er håndfast, stødig og trygg. Den gir meg en stabilitet ulikt alt annet, og så fremt omgivelsene er kaotiske så trenger jeg denne tryggheten for å holde hodet over vannet.

Men gi meg en person, stødig og trygg, som kan lede meg i stormende farvann. Som kan lyse opp veien, når mørket har festet grepet. Gi meg en plass som er bare min, med klare rammer og retningslinjer. Hvor intet er uklart og takhøyden stor, hvor jeg kan finne min plass her på jord. Så skal jeg vise, for alle og enhver, at jeg mer enn bare pasient er.

Jeg kan klare mye, mer enn dere tror, men plassen min kan ikke være for stor. Akkurat passe svær, så jeg kan kn være som jeg er.

Drømmen den er der, og en dag blir den sann. En dag vil jeg finne en jobb som jeg kan utføre på lik linje med deg og dine kollegaer, men enda er min plass her. I behandling. I en hverdag bestående av mat, søvn, samtaler, trening og møter. I tillegg til min rolle som mor, husmor og kone…

Arbeidsledig? Jeg? Så langt derifra! Så døm meg ikke, før du har sett hvordan mitt liv er…