Jeg skulle ønske det fantes en sperre jeg kunne aktivert. En trigger-sperre. Kanskje en app på telefonen som gjorde at jeg ikke fikk sett artikler om slanking, trening og matlaging. Eller et filter i brilleglassene mine, så jeg ikke ble oppmerksom på alle overskriftene på ukebladenes forsider som omhandler kroppen vår og hvordan vi bør se ut.

Jeg vet det ikke er samfunnets skyld at jeg er overfølsom for diverse artikler, men det er ikke lett å kjempe mot spiseforstyrrelsen når man stadig får en påminnelse at man ikke er bra nok. Nå for tiden kan jeg ikke lese et eneste ukeblad eller avis uten å finne ordene vekt, slanking, mat, kalorier og trening.

Ikke engang nettavisene er fri for påvirkning. Innimellom artikler om krig i midtøsten, uroligheter i USA og historier fra virkeligheten om folk som sliter med en spiseforstyrrelse eller andre psykiske problemer dukker det opp reklame.
Og ikke hvilken som helst reklame.

Her om dagen var jeg midt i en historie fra virkeligheten, da jeg kom til en annonse om et produkt som lovte deg minst 3kilo vektnedgang i uka!

Denne annonsen var selvfølgelig illustrert med et bilde av en ung, slank dame med plettfri hud og blendahvitt smil.
Og like under annonsen fortsatte historien jeg leste.
Om den 35 år gamle to barns moren som hadde vært døden nær flere ganger de siste 20 årene pga bulimi. Hun fortalte om et tøft og til tider ensomt liv, selv om hun hadde mann og barn. Hun drømte om å leve og jobbet hver dag for å vinne kampen, men det stadig økende samfunnspresset opplevde hun som en ekstra belastning.

 
Sånn føler jeg det også. Hvor enn jeg snur meg får jeg “beskjed” om at man ikke skal være fornøyd med seg selv og den kroppen man har. “Alle” snakker i det vide og brede om kosemat, slankemat, dietter, sommerkroppen, detox kur, slankepiller, solarium, fettsuging, bryst implantater, trening, tannbleking, intimkirurgi osv.

Og her står jeg, midt i dette kaoset! Er det rart man blir sprø? Det er jo som om omgivelsene forteller meg at jeg “MÅ” holde fast på anoreksien for alt den er verdt! At så lenge man er tynn og bruker størrelse 36 i klær, så har man et godt liv…

Si meg, hva trenger DU for å ha et meningsfylt og fint liv?

For et par dager siden kom jeg over en nyhetsartikkel som virkelig ga meg bakoversveis. Det var noen britiske forskere som mente det kunne være en god idé og merke matvarer med hvor mye man må trene for å forbrenne den spesifikke varen/mengden man spiste. Disse forskerne mente dette ville være et supert tiltak i kampen mot overvekt og fedme, ved at folk ville spise mindre ved å konkret kunne se hva den aktuelle matvaren krevde av aktivitet.

Screenshot_2016-04-16-00-25-45

Tanken bak er nok god, men selve idéen tror jeg er helt fjern. Jeg frykter dette vil føre til enda større spiseproblemer i befolkningen, og da kanskje spesielt blant den yngre garde.

Veldig mange, både gutter og jenter, blir lett opphengt i kropp, mat og utseende i tenårene og en god del teller kalorier og er svært forsiktige med hva de får i seg. Dersom dette forslaget blir en realitet gir dette ungdommene, og alle andre, enda flere ting å bli opphengt i i jaget etter den perfekte kroppen. En annen ting er at selv om små barn ikke klarer å lese innholdsfortegnelsen på matvarene særlig tidlig, og dermed skånes for hvor mye fett og hvor mange kalorier de forskjellige varene inneholder, så vil de aller fleste barn helt ned i 3-4års alder skjønne at det er bilde av en sykkel og kjenne igjen tallene som står der.

 

Er det virkelig et sånt samfunn vi ønsker? Som er så fokusert på sunnhet, kropp og mat at barn helt ned i barnehagealder etterhvert takker nei til is på butikken, fordi den ene isen forteller barnet at h*n må sykle i 30min for å unngå å bli tykk?

 

Ja, jeg vet jeg setter dette på spissen nå, men det må da være andre måter vi kan bekjempe fedme epidemien på? Uten å øke forekomsten av spisevegring og ortoreksi? Hva med å øke fokuset på fysisk aktivitet? Både i barnehagen, skolen og på arbeidsplassen? Lære barn, unge og voksne hvilke helsegevinster man får ved å være i god form? Og ikke minst hvor gøy det kan være å gå tur, sparke ball eller leke gjemsel?

 

Hva med å finne tilbake til barnet i oss selv? Bruke det vi har rundt oss, i naturen? Ta med familien på oppdagelsestur i skogen? Lete etter skjell og krabber på stranden, fiske fra bryggekanten?

Vise de som kommer etter oss at man kan ha mye gøy og moro uten å sitte inne og se på film eller trykke på et nettbrett.

 

Jeg er ærlig talt bekymret for en del barn og unge som vokser opp nå. De fleste barn plukker opp mer enn vi aner, og det er skremmende hvilke holdninger vi overfører til de små. Jeg blir litt lei meg når jeg overfører ei lita jente på tre år fortelle sin venninne at hun ikke kan spise is til dessert for da blir hun tykk! At barn ned i 4-5års alderen vet hva det vil si å slanke seg, for det gjør mamma, og da kan hun ikke spise kake til bursdag engang.

 

Vi må prøve å styrke oss selv og våre små, og det gjør vi ikke med å framheve enda mer hvor “farlig og fetende” maten er…

 

Hva mener du om denne saken?

Idag velger jeg og publisere et gammelt innlegg. Veldig enkelt skrevet, men jeg håper det gir dere forståelse av hvordan det føles å være “fanget” i en spiseforstyrrelse. Denne teksten skrev jeg på vårparten i 2001, altså da jeg gikk i 8.klasse. Det er litt skremmende å lese og føle at mye av dette stemmer enda, men jeg har så smått begynt å jobbe meg ut av det nå. Sakte men sikkert, ett skritt av gangen.

 

Stemmene

“du er dum”

“du er stygg”

“du er feit”

 

Der er de igjen

Stemmene

De forlater meg aldri

 

Jeg hører de hele tiden

Om og om igjen

Jeg blir gal

Begynner snart å tro de har rett

 

“Jeg er dum”

“Jeg er stygg”

“Jeg er feit”

 

Nå har de overbevist meg

Stemmene

De klarte det til slutt

 

De fikk ønsket sitt oppfylt

Nå har de nådd sitt mål

Hva blir det neste?

 

“Du må gjøre noe med det!”

“Hva må jeg gjøre?”

 

“Du må studere for å bli klok”

“Du må sminke deg for å bli pen”

“Du må slanke deg for å bli tynn”

 

Greit, nå vet jeg hva jeg må gjøre

Da er det bare å starte

Stemmene har jo fortalt meg hva jeg må gjøre

 

Som alltid

Jeg er ikke meg selv lenger

Eller jeg er meg selv

Men det er ikke jeg som bestemmer

De bestemmer over meg

Stemmene

Som alltid er det de som vinner

Stemmene

 

bilde fra fight-anorexia.weebly.com
bilde fra fight-anorexia.weebly.com