Jeg skulle ønske det fantes en sperre jeg kunne aktivert. En trigger-sperre. Kanskje en app på telefonen som gjorde at jeg ikke fikk sett artikler om slanking, trening og matlaging. Eller et filter i brilleglassene mine, så jeg ikke ble oppmerksom på alle overskriftene på ukebladenes forsider som omhandler kroppen vår og hvordan vi bør se ut.

Jeg vet det ikke er samfunnets skyld at jeg er overfølsom for diverse artikler, men det er ikke lett å kjempe mot spiseforstyrrelsen når man stadig får en påminnelse at man ikke er bra nok. Nå for tiden kan jeg ikke lese et eneste ukeblad eller avis uten å finne ordene vekt, slanking, mat, kalorier og trening.

Ikke engang nettavisene er fri for påvirkning. Innimellom artikler om krig i midtøsten, uroligheter i USA og historier fra virkeligheten om folk som sliter med en spiseforstyrrelse eller andre psykiske problemer dukker det opp reklame.
Og ikke hvilken som helst reklame.

Her om dagen var jeg midt i en historie fra virkeligheten, da jeg kom til en annonse om et produkt som lovte deg minst 3kilo vektnedgang i uka!

Denne annonsen var selvfølgelig illustrert med et bilde av en ung, slank dame med plettfri hud og blendahvitt smil.
Og like under annonsen fortsatte historien jeg leste.
Om den 35 år gamle to barns moren som hadde vært døden nær flere ganger de siste 20 årene pga bulimi. Hun fortalte om et tøft og til tider ensomt liv, selv om hun hadde mann og barn. Hun drømte om å leve og jobbet hver dag for å vinne kampen, men det stadig økende samfunnspresset opplevde hun som en ekstra belastning.

 
Sånn føler jeg det også. Hvor enn jeg snur meg får jeg “beskjed” om at man ikke skal være fornøyd med seg selv og den kroppen man har. “Alle” snakker i det vide og brede om kosemat, slankemat, dietter, sommerkroppen, detox kur, slankepiller, solarium, fettsuging, bryst implantater, trening, tannbleking, intimkirurgi osv.

Og her står jeg, midt i dette kaoset! Er det rart man blir sprø? Det er jo som om omgivelsene forteller meg at jeg “MÅ” holde fast på anoreksien for alt den er verdt! At så lenge man er tynn og bruker størrelse 36 i klær, så har man et godt liv…

Si meg, hva trenger DU for å ha et meningsfylt og fint liv?

Denne dagen begynner som alle andre dager. Jeg befinner meg på badet, stirrer på mitt eget speilbilde. Peker ut alle mine feil og mangler. Redd for at verden skal se det samme som jeg ser. Men burde det egentlig ha noen betydning? Hvorfor betyr det så mye for meg? Jeg skulle ønske jeg kunne tro på indre skjønnhet, og se det bildet du sier du ser. Jeg håper ikke at andre, ser meg selv som jeg gjør.

Fortell meg verden, hvilken størrelse er lykkelig? Jeg hadde de samme tankene med bmi 18, som jeg har nå. Ikke noe har forandret seg, annet enn tallet på vekta. Jeg trodde at lykken besto av å være tynnest mulig. Det er visst ikke sånn. Så hvorfor betyr det fremdeles så mye for meg?

Jeg tar meg selv i å våkne å kaldsvette på natten, med mareritt om maten jeg spiste til kvelds. Jeg tar hånden forsiktig nedover kroppen. Starter med halsen, kragebeinene, videre nedover til ribbeinene, magen og hoftebeinene. Joda, de er der enda. Det var bare en drøm.

Det er bare mat! Det er ernæring! Det er en nødvendighet!

Og det er et helvete på jord!

En alkoholiker kan, etter behandling, kutte ut alkohol helt. Det samme gjelder for en narkoman eller pillemisbruker. Også spillavhengige kan la være å spille. Men for en med spiseforstyrrelser kan man ikke distansere seg fra det som trigger, vi trenger alle mat for å leve.

Til og med mine to små gutter er smertelig klar over dette. Mamma, de ansatte i barnehagen sier at uten mat og drikke duger helten ikke.

Å lære bort gode matvaner når man selv ønsker å leve uten mat, er ikke bare bare. Men jeg gir ikke opp, jeg SKAL klare det!

 

Jemy 04.06.2015