Stikkord: tanker

Styggen på ryggen må temmes!

jemy

Etter solskinn kommer regn. Det har så langt vært en regel uten unntak. Det er som om underbevisstheten saboterer for meg. Som om jeg ikke har lov til å være glad, å ha det bra.

Styggen på ryggen vender stadig tilbake. Og etter en god periode, en fin opplevelse eller som nå, en fantastisk høstferie, er han tilbake med mer kraft enn før.

Trykker meg ned. Svartmaler tankene og forsøker å viske ut de flotte minnene fra forrige uke.

Jeg vil ikke ha det sånn! Det er jo «bare» tanker. Jeg burde være sterkere enn dette!

Mens guttene fremdeles svever på en rosa sky etter alt de opplevde i Meråker, er jeg nå inntullet i en tåke. En gråsvart tåke styrt av onde krefter. En tåke som forsøker å hindre meg i å være tilstede og delta i hverdagen.

Når tåka strammer grepet, og det kjennes som alt håp er ute, da er det viktig å ta grep. Forsøke å snu. Gjøre fysiske, konkrete ting som gjør at jeg klarer å koble meg på livet igjen. Det kan gjøres på mange måter, og fasiten sitter jeg ikke med. Hver gang depresjonen kommer må jeg prøve og feile.

 

I går var det Frank som fikk rodd meg i land, med samtale, lunsj og trening. Men idag er jeg alene. Hjemme med sykt barn. Jeg kan ikke flykte og jeg kan ikke gjemme meg under dyna. Jeg må holde maska, være rolig, god og omsorgsfull mor. Stille opp for den syke. Heldigvis er det bare en kraftig forkjølelse med feber og dårlig allmenntilstand denne gangen. Så han finner roen med yoghurt, barnetv og mye drikke.

Hva gjør så jeg? Hvordan holder jeg styggen på ryggen i sjakk idag? Jo nå skal du høre.

Jeg stabler ved! Jeg elsker vedarbeid! Jeg liker å se at den uryddige vedhaugen på pallen forandres til sirlige rekker i vedskjulet. Jeg liker å sortere i korte og lange kubber. Koste vekk bark og annet vedrask. Se haugen minske for hvert minutt, mens vedskjulet blir fullere og fullere. Jeg gjør noe praktisk, noe konkret. Og jeg er til nytte! Jeg gjør noe meningsfylt, noe som er av verdi for meg og mine. Jeg blir sliten og svett. Kjenner at jeg lever, og på den måten beholder jeg en fot i virkeligheten så jeg ikke mister grepet, helt.

Terapi kommer i mange former. Det handler bare om å finne den formen som passer best til den situasjonen du er i til enhver tid.

Barnslig naiv

jemy

Det handler om mer, enn mat, kropp og vekt. Det handler om mer enn faste rutiner, god døgnstruktur, riktig ernæring, hvile og aktivitet. Det er ikke bare å spise, så kommer resten av seg selv.

Selvfølgelig er det mer komplisert enn som så, vil nok mange si. Men ikke jeg. For meg kom denne oppdagelsen som en kald dusj her i går. I fire uker har jeg vært her, spist maten min, fulgt timeplanen, sovet nok på natta og opprettholdt en stabil vekt. Med andre ord, jeg har gjort som jeg har fått beskjed opp, vært en flink pasient som jobber godt med måltidene. Og ærlig talt trodde jeg at det var nok. At bare jeg spiste og fulgte planen så ville hodet følge etter og de riktige tankene ville komme. Jeg trodde faktisk at jeg ville føle meg bedre i takt med at kroppen ble vant til å få næring.

Men så enkelt skulle det vise seg å ikke være.

Jeg koblet fra hodet, helt ubevisst, og fulgte planen mekanisk. Det gikk bra, veldig bra. Jeg så utskrivelsesdatoen nærme seg med stormskritt og jeg var skikkelig motivert, glad og utålmodig etter å komme hjem. Tenk det, tre måneder behandling er ferdig. Jeg er fri!

En idiotisk tanke vil kanskje enkelte mene, men jeg trodde helt ærlig på den. At bare jeg kom meg hjem nå og fulgte spiselista så ville resten gå på skinner. Vel… Nå er jeg ikke like sikker lenger.

I går måtte jeg gjennomføre checkware (eller hva det nå heter), det er iallefall en kartlegging alle pasienter ved avdelingen må gjennomføre ved innkomst og ved utskrivelse. Den tar for seg hvilke tanker du har om mat, trening, kropp, vekt, hvile etc. Det er også enkelte spørsmål om ditt forhold til mat, hvor ofte du spiser, kaster opp, bruker avføringsmidler og lignende, men mest om tanker og følelser. Med andre ord, så er det i kartleggingen hovedfokus på hvordan DU føler det med deg selv og hvordan du føler du har det i livet. Det er en lang og krevende kartlegging som er inndelt i mange forskjellige deler og du blir virkelig utfordret på hvilke tanker og følelser du sitter med.

Guess what?!? Jeg er livredd! Skrekkslagen og overveldet!

Her har jeg prøvd å holdt ting (les:følelsene) på avstand i lang, lang tid. Ved å holde meg opptatt hele tiden, og ved å fokusere på maten og ingenting annet enn det å faktisk spise mat! Jeg var jo frisk jeg! Jeg klarte jo å spise det jeg skulle! Holde vekta stabil!

 

Mens i realiteten har jeg vært avstengt. Jeg har brukt kontrollbehovet mitt på maten og på å være mest mulig korrekt i måltids situasjoner, på å gi de beste tilbakemeldingene til medpasienter i gruppetimene og på å utforme den beste ukeplanen. Den som skal være mitt verktøy hjemme, min livbøye, min Bibel! Dersom jeg har konkrete arbeidsoppgaver å fokusere på, slipper jeg å forholde meg til meg selv og mine tanker.

Flukt! Jeg flykter! Jeg løper avgårde, langt, langt avsted! Jeg sitter her, tilsynelatende helt rolig. Men inni meg er jeg langt borte!

Vil jeg noen gang bli frisk? Bli fri? Ha et greit forhold til egen kropp? Kjenne på sult og metthet? Klare å lytte til kroppens signaler? Være tilstede i eget liv? Akseptere at livet ble som det ble, og skjønne at livet faktisk kan bli som jeg selv vil?

Klarer jeg å forstå at det er JEG som sitter med nøkkelen? Og at følelser bare er nettopp det, følelser?!

Ingen har dødd av et angstanfall, av å knekke sammen midt under et måltid og forlate bordet i krampegråt.

Så hvorfor er jeg så redd mine egne tanker og følelser?

 

Vel kampen fortsetter, og jeg må bare være med. Våge og satse, tørre å feile!

(Bilde funnet på Google)

Nattens demoner

jemy

Noen ganger når jeg skal legge meg til å sove, er jeg redd. Jeg er redd for å lukke øynene, og redd for å slappe av. Redd tankene mine skal dra meg langt til havs, hvor jeg blir skylt over bord og fanget i et stort sort hull. Hullet ser jeg for meg litt sånn som en malstrøm, som sluker alt i sin vei. Som holder deg fast med all sin kraft. Og kanskje, hvis du kjemper lenge nok vil du til slutt bli fri. Men prisen du da betaler er svært høy.

Utmattet, kraftløs og tung, med opphovnede øyne og et vassent blikk ligger du der alene i sengen. Som en oppbrukt tyggis noen har spyttet fra seg.

 

I kveld er en sånn kveld. Dagen har vært tung og krevende. Jeg har enda ikke landet. Har ikke tatt meg tid til å reflektere over eller sortere dagens inntrykk. Jeg unngår det så langt jeg kan, helt til det siste. Det er for tøft, for vanskelig. Jeg ønsker ikke å føle eller å være tilstede.

Jeg vil løpe. Være fri. Slippe å konfrontere styggen på ryggen.

 

Jeg vet at når søvnen omsider innhenter meg, er jeg sjanseløs. Da farer jeg avsted på ukjente veier og våkner opp med et hode som er ferdig sentrifugert. Det er slettes ingen god følelse, det kan jeg fortelle deg.

Så kanskje man bare skulle hoppe over natta for i dag? Skrudd klokken noen timer fram og latt dagen gry? Så kunne jeg igjen gå tur, holde meg i aktivitet og være opptatt med å legge lokk på følelsene mine.

 

Stillhetens (u)ro

jemy

Jeg er her

Jeg lever

Jeg holder hodet over vannet

Fyller dagene med aktiviteter, planer og avtaler

For å overleve

Slippe å tenke og føle

Jeg trives best sånn

Når jeg går på akkord med meg selv

 

Hvorfor er alt så skummelt?

Hva er galt med å sette seg ned og bare være?

 

En tanke streifer forbi i det jeg haster videre til neste avtale. Ikke nå! Jeg sluker et par super kaffe, som for å drukne tanken. Jeg orker ikke forholde meg til livet, til virkeligheten min. Hver gang jeg begynner å tenke, reflektere over livet, blir jeg overmannet av en øredøvende håpløshet. Jeg føler meg motløs, verdiløs og utilstrekkelig. «Alle» andre studerer eller jobber, har hendene fulle med meningsfulle ting. Mens jeg, hva gjør jeg? Jeg er BARE mor, kone og pasient. Hva om dette er alt? Hva om livet mitt ikke blir annerledes, noensinne?

 

Jeg holder det ikke ut! Derfor haster jeg hit og dit, som en annen jojo. Jeg vet det ikke lønner seg, i det lange løp. Jeg vet dette, i utgangspunktet, er veien som fører rett til veggen! Men på denne måten utsetter jeg det uunngåelige litt til, kjøper meg litt mer tid.

 

Jeg skal sette meg ned og ta en pause, koble meg på igjen, men ikke enda. Kanskje i morgen, eller neste uke? Nei vent, vi venter til sommeren, det er en fin tid å leve i.

 

Snapchat-5549009728878507735

Ryddetid

jemy

Fra himmel til helvete til himmel igjen, på tre telefonsamtaler!

I går raste jo min verden da jeg ble diagnostisert med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Og når min behandler mente at hovedfokus i behandlingen skulle være nettopp på denne stabiliteten, ja da ble jeg sint. I det daglige føler jo jeg selv at det er maten som er problemet.

Så det siste døgnet har vært krevende. Jeg har hatt samtaler med personalet her. Jeg har skrevet. Snakket i telefonen og fått ut frustrasjon i form av boksing.

Her ser dere forresten resultatet av det!

received_640559932751499received_640559916084834

Slapp av, det gjør ikke vondt. Ikke noe er brukket og jeg er roligere inni meg.

 

Iallefall så har jeg prøvd alle mulige metoder for å prøve å få orden i kaoset inni meg, og etter tre telefonsamtaler i ettermiddag kjennes alt greiere ut.

 

Punkt en: På Tiller skal jeg gå i kombinasjonsbehandling. Mentaliseringsbasert terapi som består av en individual samtale i uka og en gruppe behandling i uka. Dette skal hjelpe meg til å kombinere tanker, følelser og handling og til å redusere affekt handlinger. Mao gjøre meg mer rustet til de følelsesmessige svingningene.

Punkt to: Maten og strukturen der (les: den manglende strukturen) skal jeg og den psykiatriske sykepleieren i kommunen jobbe med. Med god hjelp av min mann og nære venner og familie. Vi legger opp en konkret plan både mht kostliste og spisetider. For å kunne jobbe med tanker, handlinger og følelser så trenger kroppen næring. Så dette skal vi få på plass.

 

Ved å dele opp «problemene» mine på denne måten så ser det ryddigere og mer oversiktlig ut og jeg føler ikke lenger like sterkt på den overveldende tomhetsfølelsen.

Ryddetid er egentlig ikke så verst, så lenge man slipper å gjøre jobben alene.

 

Når dette er sagt så må jeg innrømme at jeg gruer meg helt sinnsykt til å begynne i denne behandlingen på nyåret, men den tid den sorg. Jeg skal stille med åpent sinn, og hvem vet, kanskje blir jeg positivt overrasket?

 

Snapchat-5598032569560431089

 

Ps: det er nok en del av dere som lurer på hva emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er, og det vil komme et innlegg om dette etterhvert. Frem til da får jeg bare si; bruk google, og spør dersom det er noe dere lurer på.

Tankerot

jemy

Den kommende uken skal jeg både til fastlegen og til den psykiatriske sykepleieren i kommunen, i tillegg har jeg fysioterapitime og nav møte med arbeidsgiver. Mao er det veldig mye som skjer framover. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er mer av ingenting? Akkurat nå føler jeg at jeg faller litt mellom to stoler. For syk til det ene og for frisk til det andre.

Jeg vet hva jeg vil, innerst inne, jeg vet bare ikke hvordan jeg skal få det til. Hvordan jeg skal klare å holde motet og motivasjonen oppe. Og hvordan jeg skal klare å nå målet. Den eneste som kan gjøre jobben er jo meg selv, men jeg er ikke i stand til å gjøre den helt alene. Jeg har utrolig mange som støtter meg, mange som vil meg vel. Men det er ikke bestandig så enkelt å kjempe videre, når det eneste man hører er hvor bra det går, og hvor frisk jeg ser ut.

Hva med meg da? Hva med den lille jenta som befinner seg midt i denne kampen? Kan ikke noen se forbi det glade ytret? Det er nok kanskje litt derfor at jeg skriver blogg også, for å få utløp for hvordan det egentlig kjennes. Å befinne seg midt i helvete. Jada, jeg vet det er utrolig mange som har det mye verre enn meg, og tro meg, det tenker jeg også på. Ofte! Jeg har faktisk, ved to anledninger, avsluttet mitt behandlingsopplegg ved en DPS nettopp av den grunn at jeg ikke følte jeg var syk nok/verdig nok å få hjelp.

Nå vet jeg bedre, nå vet jeg at alle fortjener å ha noen å snakke med. Alle fortjener den hjelpa de får. Og så alt for mange skulle så gjerne hatt mer hjelp enn de faktisk får tilbud om.

Her om dagen fikk jeg et brev i posten fra DPS’en som sa at de hadde mottatt brev fra meg med ønske om behandlerbytte, og at jeg ville bli kontaktet så snart dette var på plass. Så da har jeg faktisk tatt grep der, og nå er det bare å vente. Men du vet, den som venter på noe godt…

 

Så over til fastlegen… Spent på hva hun sier når jeg forteller at jeg har byttet behandler, eller holder på å bytte da. Jeg har jo fortalt henne hvor mange ganger jeg har droppet ut av behandling tidligere, og hvor fast bestemt jeg var på å få det til å fungere denne gangen. Men regner med hun forstår når jeg forteller hvordan situasjonen var. Og jeg har jo ikke avsluttet nå, det akter jeg heller ikke å gjøre, jeg må bare finne ut hva som kan fungere sånn at jeg klarer å stå løpet helt ut.

 

Jeg har en god tone med den psykiatriske sykepleieren så jeg må bare klare å åpne meg litt å fortelle hvordan det kjennes ut nå, men tanken er skummel. Det har jo gått litt bedre en periode nå i vår og da igjen å sitte der å innrømme at kanskje går det ikke riktig vei lengre nå. Det er tungt. Tungt, flaut og skremmende. For i det jeg uttaler ordene høyt så blir det liksom mer virkelig.

NAV møtet skremmer meg også litt, men som min kjære sier, det er ikke NAV som friskmelder! Så jeg har vel igrunn ikke noe å frykte.

 

Jeg vet dette innlegget ble ganske rotete og muligens helt uten sammenheng for noen, men jeg måtte bare få det ut. Det er ikke alt som gir like mye mening for andre, men til syvende og sist er det meg selv jeg skriver for.

 

Jemy 31.05.2015

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

jemy

Når jeg er ugrei og sint, tverr og sur

Gi meg en klem og strekk ut en hånd

Når jeg kjefter og ber deg ryke og reise

Hold om meg, og se hva som skjer

Sjansen er stor, for at akkurat du

Får se noe som ingen andre får se

I et lite sekund, fylles min kropp

Av vemod og savn

Fem små ord sagt til rett tid

Kan velte en mur på størrelse med et fjell

Hvordan har du det egentlig?

Det er alt som skal til

Elsk meg mest, når jeg fortjener det minst

For det er da jeg trenger, å kjenne deg nære

Når all kjærlighet til meg selv, er som sunket i jorden

Da er det viktig å ha sine kjære

Jemy 18.05.2015

Nattens tanker

jemy

Huset er stille, alle andre sover. Alt jeg hører er knitringen fra vedovnen og tikkingen fra vegguret. Et lite lys har jeg tent, men bortsett fra det er huset mørklagt. Fra stuevinduet kan jeg skimte noen flere lys. Naboenes utelamper i alle former og fasonger.

Etter ei intens uke tok vi tidlig kveld, men jeg som vanligvis sovner på null komma niks, klarte ikke å finne roen i kveld. Etter drøyt tre timer kapitulerte jeg og sto opp igjen. Så nå sitter jeg her og tankene kverner. Men det er så fult oppi der at jeg får ikke tak i hva som foregår. Alt kommer til meg i form av stikkord. Kroppen er sliten, men hodet jobber på spreng.

 

Den vesle djevelen har våknet for fult. Sitter og trykker meg ned. Kritiserer meg for alt jeg har gjort galt, alt jeg ikke har gjort og alt jeg burde ha gjort.

 

Alle negative tanker om mat og kropp er tilbake, motivasjonen til å bli frisk er der enda, men kampen er tung nå. Hver bidige dag kjemper jeg mot meg selv, mot den syke delen av meg som så desperat vil ned i vekt igjen. Kroppen er tung og føttene føles som bly når tiden nærmer seg spisetid. Jeg utsetter måltidet gang på gang, må bare gjøre ditt og datt før jeg spiser. Halsen snører seg sammen og munnen blir tørr.

Å gå fra 8 uker «nazi-regime» på mat og struktur og rett på 11dager påskeferie var absolutt ikke noen god resept. Kostlisten ble «glemt» allerede i det jeg gikk ut døren på Tiller fredagen før påske. Og jeg overbeviste meg selv at dette skulle jeg klare uten kostlisten, men hvem er det jeg prøver å lure? Godteri, påskesnop og et måltid nå og da påsken gjennom var definitivt ikke noe lurt. Jeg vet jo så innmari godt at  den måten å spise på kun har negative bivirkninger og absolutt ingen helsegevinster. Så jeg må ta meg sammen, finne fram kostlisten og sette opp en spiseplan. Om nødvendig må jeg sette opp tidspunkt og mengde for alle måltidene dagen gjennom.

Hvem skulle tro at noe så banalt som å spise, uten å føle avsky, skulle være så vanskelig?

 

This is not the end, just the beginning!

Jemy 11.04.2015